Det danske plateselskapet April Records er et kvalitetsselskap med stor bredde. Det viser de nok en gang med bandet Kalaha der den musikalske gumboen består av en rekke spennende ingredienser.

Det danske bandet Kalaha har eksistert siden 2013, men er likevel et nytt bekjentskap for meg. Mange priser har kommet bandets vei og jeg har ikke problem med å skjønne at de kan snakke til et ganske stort og sammensatt publikum.

Musikken, som nesten uten unntak er kollektivt unnfanga, henter inspirasjon fra samba, anatolisk rock, afrikansk highlife, ørkenblues og vestlig elektronisk samtidsmusikk – og garantert mye, mye mer. Skulle man få en idé om at dette låter annerledes enn det aller meste som har kommet ens vei tidligere, så stemmer det på en prikk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Kjente navn

Sjøl om bandet er nytt for meg, så kjenner jeg godt til trommeslageren, perkusjonisten og vokalisten Emil de Waal og ikke minst gitaristen Niclas Knudsen – godt kjent her hjemme fra den heftige trioen Ibrahim Electric. Ellers består kvartetten av Jens “Rumpistol” Berents Christiansen på allehånde tangenter og synther og Anders Stig Møller på basser og synther. Til sammen skaper de lydlandlandskap og stemninger de er ganske så aleine om.

Sjangefritt

Dette er garantert et band som kan snakke både til et rocka publikum og til jazzpublikum med åpne ører og andre åpne sanser. Det er melodisk og rytmisk spennende musikk der det sjelden er vanskelig å finne frem til eneren. Alt er ikke like spennende for mitt mottaksapparat, men du verden som det er mulig å hygge seg med Kalaha og “Nord Havn” – inspirert og innspilt i Københavns Nordhavn der mange av titlene på sporene er henta fra.

Noe forteller meg at Kalaha er et heftig liveband, men også i heimen egner de seg ypperlig.

Med sjeldne mellomrom dukker de opp. De som har dette helt spesielle. Det udefinerbare. Låtskriveren og vokalisten Sara Fjeldvær hører hjemme i den kategorien.

“Are We All Like This” heter åpningssporet på “Stars” – Sara Fjeldværs andre album. På det retoriske spørsmålet kan det svares et klokkeklart nei: det finnes svært få i samme kvalitetskategori som 24 år unge Fjeldvær fra øya Hitra på Trøndelagskysten. I noen år har hun vært bosatt i Trondheim og sugd til seg masse kunnskap vil jeg tro fra den sagnomsuste jazzlinja i den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd. Her snakker vi nemlig om et helt spesielt talent.

Cosmic Swing

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Debutskiva til Fjeldvær, som skal ha vokst opp i et svært musikalsk hjem, gikk meg dessverre hus forbi. Mitt eneste møte med henne før “Stars” inntok heimen var som en del av Cosmic Swing Orchestra, det heftige store bandet leda av Petter Dalane og som også har sitt utspring i det herlige miljøet rundt jazzlinja. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte at her lå det en skatt skjult, men etter å ha tilbragt kvalitetstid med “Stars” er jeg altså ikke i tvil lenger – Sara Fjeldvær er og har ei helt spesiell stemme.

Ikke den eneste

Sara Fjeldvær er langt i fra den eneste som har lagt ut på ei suksessfull popkarriere med jazzlinja som bagasje. Det er vel nok å nevne Ingrid Helene Håvik i Highasakite og Emilie Nicolas – vi snakker altså noen av kongerikets aller mest unike popstemmer. Kommer Sara Fjeldvær dit også? Jeg er blant verdens dårligste på å forutse hva og hvem som blir en hit, men finnes det noen form for rettferdighet så bør Fjeldvær ta betydelige steg opp til de nevnte.

Historieforteller

Fjeldvær er en historieforteller av rang – jeg tror på hvert eneste ord hun synger. Når hun så har ei personlig stemme med stor bredde og dybde i seg som gjør at hun kan uttrykke akkurat det hun vil, så blir hun også en sjelden formidler.

Når hun så forteller oss i løpet av disse elleve låtene at hun er en svært langt framskreden låtskriver med en modenhet som, om jeg ikke visste bedre, skulle tilsi at hun hadde levd mye lenger enn de 24 åra som passet hennes tilsier, så begynner det å bli veldig mye som faller på plass. Her står faktisk perlene i kø.

Når hun så har alliert seg med med gode venner fra jazzlinja som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre, men om god musikk, som Amund Storløkken Åse, Alexander Riris, Øyvind Leite, Vegard Bjerkan og Tuva Halse, så har reisefølget og innpakninga blitt akkurat så bra som talentet og musikken til Sara Fjeldvær fortjener.

Sara Fjeldvær leverer på et skyhøyt som vokalist, låtskriver, formidler – hva det enn måtte være. Hun er allerede ei stjerne i mi bok.

Det trenger absolutt ikke bli hjemmeseier og tre poeng når to framifrå kollektiv setter hverandre stevne. Det har det likevel blitt når Scheen Jazzorkester møter Cortex og når Thomas Johansson har skrevet musikken.

I kjølvannet av Trondheim Jazzorkester har det vokst frem flere store ensembler rundt om i landet. Det er sjølsagt særdeles hyggelig – ikke minst når de ofte byr på veldig spennende og original musikk. Scheen Jazzorkester er et ypperlig eksempel på akkurat dette og ved flere anledninger har de samarbeida med både nasjonale og internasjonale storheter – noe som har ført til flere høydepunkt.

Heldigvis har de ikke glemt at også i egne rekke finnes det usedvanlig mye kvalitet å spille på. Det viste seg blant annet med utgivelsen “As We See It…” som kom i 2019 og som var basert på komposisjoner gjort av Skiens, unnskyld Scheens, og Jazzorkesterets egen framifrå trompeter Thomas Johansson.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nok et steg

Med årets utgivelse, nok en gang på det portugisiske kvalitetsselskapet Clean Feed Records, har de bolde grenlendere tatt det hele et steg videre. Nå er det bandet Cortex, som Johansson har vært et svært sentralt medlem av siden starten, som møter SJO i et nytt bestillingsverk.

Johansson, som også spiller fast i SJO, kjenner sjølsagt begge bandene ut og inn og vet eksakt hvilke knapper som skal trykkes på for at det skal skje spennende ting. Det har han til de grader gjort og i løpet av de fem ganske så lange låtene, som vi blir servert fra en konsert på Hamar Teater, så oppstår det ofte magi i disse møtene.

Møter

Der man kanskje kunne være redd for kollisjoner, har det heller blitt flotte utfordringer som bringer de “to” videre. Her er det bøttevis av respekt for hverandre og en gjeng med langt framskredne lytteegenskaper som bringer Johanssons melodiske, rytmiske og dynamiske ideer videre. Spesielt morsomt er det å oppleve trommeslagerne Audun Kleive og Dag Erik Knedal Andersen som aldri går i veien for hverandre, men som derimot driver det hele fremover på et unikt vis.

Thomas Johansson lager veldig fin og samtidig utfordrende musikk. Han skriver, som Duke Ellington, for musikanter han kjenner og han får dermed det beste ut solister som saksofonistene André Kassen og Kristoffer Alberts, trombonisten Guro Kvåle, organisten Rune Klakegg og ikke minst – seg sjøl!

Sjølsagt hadde det aller beste vært å oppleve Scheen Jazzorkester og Cortex i levende live. Det nest beste er å få de på besøk i stua – så mange ganger man måtte ønske det. Tøft er det!

Trommeslager i ultraklassen Paal Nilssen-Love og saksofonist/klarinettist i samme kategori, Ken Vandermark, har utforska nye landskap sammen siden 2002. Her får vi ble med dem på en lang turné i Japan i 2019. For en opplevelse!

Jeg har hatt gleden av å følge Paal Nilssen-Love (49) sin karriere siden begynnelsen av 90-tallet. Mer ekspressiv og kompromissløs musikant vet jeg nesten ikke om og allerede på begynnelsen av 2000-tallet uttalte Pat Metheny at han mente “Paal for president” var rett betegnelse etter at de hadde spilt en triojobb sammen med Arild Andersen i Molde. Den amerikanske sjelsfrenden til Nilssen-Love, Ken Vandermark (59), har jeg ikke et like nært forhold til, men tilstrekkelig til at jeg kan mene det omtrent samme som om Nilssen-Love. Dessuten så viser samarbeidet mellom de to i vel 20 år at de mener det samme om hverandre.

Viktige Japan

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sjøl om både Nilssen-Love og Vandermark har hatt og har store deler av Tellus som scene, så har nok Japan en spesiell plass for begge. Om de ikke er der hvert eneste år så er det ikke så veldig langt unna og grunnen er åpenbart at det finnes et svært dedikert publikum for den typen fritt improvisert musikk som duoen har stått for helt siden den så dagens lys.

Fra 4. til 22. desember 2019 spilte duoen nesten daglige konserter både som duo og sammen med de japanske musikerne Akira Sakata (stemme, altsaksofon og klarinett) og pianistene Masahiko Satoh og Yuji Takahashi. Veldig mye av dette får vi være med på i denne sju cders praktboksen som byr oss på kompromissløse samtaler på et svært høyt nivå.

Her lyttes det, her utfordres det og her er det et samspill mellom sal og scene som vi sjelden opplever. Vi blir utfordra i heimen, men du verden som de to pluss pluss også utfordrer hverandre. Det er lett å høre at dette er musikk og et uttrykk de lever for – enkelt og greit.

Reiseskildring

For å gjøre denne opplevelsen – det er så mange stemninger og så mye dynamikk involvert her – ekstra minneverdig, så har Vandermark skrevet en 13 siders “reiseskildring” som gjør det ekstra spennende å bli med på turen. Den dreier seg sjølsagt om musikken, men også om publikum, arrangørene, reisene, møtene, maten og mye, mye mer.

Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark har altså holdt sammen i vel 20 år. Det er til å fatte og begripe og vel så det. Måtte samarbeidet vare i minst 20 kreative år til også.

Den canadiske gitaristen og oudisten Gordon Grdina er en usedvanlig spennende og allsidig musikant med et enormt vidsyn. Her kommer det to prov på det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er ikke mitt første møte med Gordon Grdina (47) og hans musikk. Det er derimot nok en bekreftelse på hvilken enorm bredde han har i sin musikkanskuelse og at han åpenbart ikke nekter seg noe som helst i sin søken etter det unike uttrykket. Det har han funnet frem til på mange måter.

Mange kilder

Grdina har henta hemningsløst fra kilder som fri impro, avantgarde jazz og tradisjonell arabisk musikk. Og sikkert mye annet også. Det har han altså gjort i en rekke konstellasjoner og satt sammen til noe ganske så unikt og med disse to prosjektene åpner han nye dører inn til sine univers.

The Marrow er en kvartett der Grdina, i dette tilfellet i alle fall, spiller utelukkende oud. Ikke så merkelig siden musikken er inspirert av persisk tradisjonsmusikk i en fusjon med improvisasjonsmusikk. Bandet består av bassisten Mark Helias og cellisten Hank Roberts og den iransk-canadiske perkusjonisten Hamin Honari. Her har de invitert med seg Honaris mor, vokalisten Fathieh Honari og, uten at jeg skjønner et ord av hva hun synger på farsi, så uttrykker hun seg og synger på et vis som gjør at jeg tror på henne.

De fem snakker sammen på tvers av bakgrunn og musikalsk fundament på et vis som gir en tro på at musikk kan føre noe svært godt med seg.

Heftig duo

Den tyske trommeslageren Christian Lillinger hørte jeg for første gang live i Molde i fjor sommer sammen med bandet Post Koma. Det tok ikke mange sekunder for å forstå at vi både musikalsk og visuelt hadde med en høyst original herre å gjøre.

I denne duoen, der Grdina spiller gitar og MIDI-gitar, som sørger for at han kan låte som nesten hva som helst, møter vi den lille kohorten i en slags rocka impro-utgave. Det er relativt korte låter som de enten har unnfanga sammen eller som Grdina har bragt til bordet.

Her er det bøtter og spann med energi og lytting av den avanserte typen. De to utfordrer hverandre og oss på et herlig vis og sørger for påfyll av det unike slaget.

Gordon Grdina er ei viktig stemme i moderne musikk. Det er på høy tid at noen sørger for at han står på ei norsk scene snart.

Inger Marie, som også reagerer hvis noen sier Gundersen, har fascinert meg helt siden jeg “møtte” henne for første gang for rundt 20 år siden. Det gjør hun så avgjort fortsatt.

Det er mange veier til målet. Det er definitivt Inger Marie et godt eksempel på. Hun har aldri vært i nærheten av verken jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo – men i godt voksen alder gjorde hun det hun bare “måtte” gjøre – hun kasta seg ut på 70.000 favners djup uten svømmevest og ga seg musikken i vold. Det skal vi være veldig glade for.

Big in Korea

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Five Minutes” er mitt sjette platemøte med Inger Marie og jeg har full forståelse for at hun ganske raskt fikk et stort publikum – ikke minst i Sør-Korea og etter hvert også i andre land i Asia. Hun synger med en ekthet og inderlighet i foredraget som er sjelden. Dessuten har hun så god tid – eller gir seg sjøl og oss god tid – at det er herlig bare å dykke ned i hennes svært så melodiske og vakre univers og bli der værende. Slik har det vært siden hun inviterte oss inn til seg den første gangen og slik er det fortsatt.

Espen Lind

Så vidt jeg vet er dette første gang hun har invitert med seg popsjef Espen Lind som produsent. Det har i alle fall vært et smart trekk og hun/han/de har funnet fram til ni mer eller mindre kjente låter med “Sailing”, “Wild Horses”, “Thank You Lord” og “Why Worry” som de aller mest kjente.

Alle kler Inger Marie og hennes personlige og flotte stemme perfekt og med arrangementene Lind & Co har kokt det hele ned til, så har det blitt en nydelig musikalsk utflukt egna til å la den store ro senke seg.

Litt enstonig

Med et uhyre empatisk lag med Lind på gitar, tangenter og litt bakgrunnsvokal, svært så viktige og tilstedeværende Torjus Vierli på tangenter, Tom Frode Tveita på bass, Martin Windstad på trommer og perkusjon, Kristian Frostad på pedal steel, lap steel og gitar samt krydder fra Erlend Viken på fele og Tore Johansen på trompet, så har Inger Marie fått akkurat det musikalske reisefølget hun hadde ønska seg. Det låter krem fra ende til annen.

Min smule innvending er at det hele låter litt enstonig. Alt foregår nemlig der nede i et nedpå stemningsleie som er usedvanlig vakkert og til ettertanke. Jeg hadde ikke hatt det minste mot et lite oppsprekk eller to som ville ha løfta alt rundt seg – for meg. Men misforstå meg rett – Inger Marie fascinerer meg like mye nå som hun gjorde da hun meldte sin ankomst på begynnelsen av 2000-tallet.

Trompeteren Ambrose Akinmusire er absolutt i tetsjiktet blant den “nye” amerikanske generasjonen. Det at han skulle dukke opp med en trio med the Bill Frisell og Herlin Riley så jeg uansett ikke komme.

I snart 20 år har Ambrose Akinmusire (41) tatt stadig nye store steg i retning seg sjøl og den desidert trompet-toppen i jazz hierarkiet. Det har han vist oss i en rekke konstellasjoner både som leder og som sidemann. Det er ikke lenge siden han gjesta kjempers fødeland som solist/gjest med Scheen Jazzorkester – noe som vekte stor åtgaum. Sist jeg hørte han live dukka han opp som “uventa” gjest med Gard Nilssens Acoustic Unity på Moldejazz – storveies det også.

Unik

Årsaken til at Akinmusire har etablert seg helt der oppe har med hans unike personlighet i både spillet, tonen og måten han skriver musikk på. Alt dette skinner tydelig gjennom på “Owl Song” også der Akinmusire, som har nigerianske røtter på farssida, har skrevet åtte nye låter – to av dem direkte til sine nye medspillere.

Seks av låtene er på bassløs trio med Bill Frisell, som vil prege Moldejazz til de grader i sommer som Artist in Residence, og New Orleans-trommeslageren Herlin Riley, som har gjort seg bemerka ikke minst sammen med barndomskameraten Wynton Marsalis og Lincoln Center Jazz Orchestra. De to øvrige er på duo med enten Frisell eller Riley.

Nedpå og vakkert

Hele dette overraskende møtet med veteranene Frisell og Riley er en reflekterende og vakker ekskursjon der det lyttes og samtales på et sjeldent nivå. Frisell spiller både akustisk og strømgitar og fargelegger slik bare han kan. Riley tar med seg New Orleans og alt annet han har tilegna seg gjennom ei lang karriere til dette musikalske smorgasbordet og når Akinmusire nok en gang legger alen til sin musikalske vekst så har “Owl Song” blitt nok en manifestasjon av hva og hvem han er.

PS Noe gjenstår av Frisells program til Moldejazz i sommer. Her kommer et tips og ønske fra meg. Hadde vært noe!

Den unge og innovative norske trioen Damata er ute med sitt andre visittkort og den har tålt den solide marineringstida på et strålende vis.

Det er snart tre år siden jeg hilste på Damata første gang med debuten “What´s Damata”. Der var det totalt umulig å lese hva som stod på coveret, men musikken lot seg definitivt høre. Den var annerledes og unik og det var lett å skjønne at Karl Erik Horndalsveen på bass og synther, Torstein Slåen på gitar, synther, vokal og vibrafon og Ola Øverby på trommer, synther og ymse tangenter, var på god vei mot noe høyst spesielt.

Opp til overflata

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De tre gutta fra jazzmetropolene Nøtterøy, Otta og Hedal har, så vidt jeg har skjønt, møtt hverandre rundt miljøet på Musikkhøgskolen i Oslo og forteller oss med all ønskelig tydelighet at jazztalentene kommer fra stort sett alle knatter og knøs etter hvert. Ingenting er hyggeligere enn det.

Pågangen på postkassa mi er fra tid til annen ganske enorm. Det fører til at mange skiver aldri når opp til overflata, mens andre må vente både lenge og vel før det skjer. Siden det i all hovedsak ikke dreier seg om døgnfluemusikk så gjør det ikke så veldig mye om det tar litt tid og “Vannsklie” befinner seg avgjort i den kategorien.

Stor spredning

Vi har med tre sultne og frisinna unge herrer å gjøre som som blant annet nevner Jon Balke, Maria Kannegaard, My Bloody Valentine og Aphex Twin som referanser og da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at vi blir invitert inn i et særdeles mangefasettert landskap.

Slåen er hovedkomponisten, men de to andre har også bidratt i større eller mindre grad også på den fronten og at det er tre edsvorne unge menn som vil den samme veien og som tydeligvis har store ører og trives i hverandres selskap er lett å begripe.

Dette er altså musikk som spenner opp et schwært lerret fra rocka saker til frimpro og Damata gir oss i enda større grad enn på debuten klare prov på hvor unikt dette kollektivet er. Tøft er det!

Og så er det mulig å lese hva som står skrevet på coveret. Fremgang på alle områder!

Multiinstrumentalisten Steven Lugerner er et totalt nytt bekjentskap. Han trenger ikke lang tid på å fortelle at han har noe spennende og høyst personlig å melde.

Det bør jo ikke komme som noen stor overraskelse at det finnes mye og spennende jazzmusikk i en storby som San Francisco. Likevel er det slik at den befinner seg et stykke utenfor jazzens episenter – i alle fall for oss her til lands. Nå er det slik at sånne som meg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner fra agenter som har det som jobb å spre det gode budskap. Hadde det ikke vært slik så hadde neppe Steven Lugerner og hans SLUGish Ensemble funnet veien til mi postkasse og mine høyttalere.

Tredje runde

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Steven Lugerner (35) er en bassklarinettist, barytonsaksofonist og fløytist som skriver musikk for og leder SLUGish Ensemble. Dette er bandets tredje utgivelse og at Lugerner både har funnet fram til et eget uttrykk og en gjeng som har skjønt hva og hvor han vil, hersker det liten tvil om.

Krysser grenser

Lugerner unnfanga denne musikken i stor grad i løpet av sin daglige spaserturer rundt om i San Francisco under pandemien. Alle jobber og all undervisning forsvant og, som så mange andre, så kjente Lugerner på en ensomhetsfølelse i denne perioden. Uansett så førte det i alle fall til mye flott musikk inspirert av det han opplevde mens sugde inntrykk fra storbyen til seg.

Lugerner er inspirert av alt fra Steve Reichs store ensembleverk fra 70-tallet til det han kaller for heavy West Coast-sounding hardcore-mathy-alt-rock og veldig mye mer. Uten at jeg skjønner hva det eksakt betyr, så mer enn aner jeg det etter å ha hygga meg med “In Solitude” en rekke ganger.

Noen som definitivt har skjønt det er hans medsammensvorne Steve Blum på synther, Giulio Havier Cetto på bass, Michael Mitchell på trommer, Justin Rock på gitar og Javier Santiago på piano. De er alle med på ideene og visjonene til Lugerner og både kollektivt og solistisk skapes det spennende og annerledes landskap hele veien.

Steven Lugerner og SLUGish Ensemble er så avgjort verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Duoen We Met In June gir oss vakker popmusikk med masse følelser. Musikk det er lett å trives med.

Det kommer mye fint fra bygdene nå til dags. Duoen We Met In June, med Sara Rose Zadig fra Dale i Sunnfjord og Gjest Ingeson Kvåle fra Sogndal – begge i begynnelsen av 20-åra – er et nytt, strålende eksempel på det.

Det skal innrømmes at dette ikke er musikk jeg oppsøker ukentlig, men gode platepushere sørger fra tid til annen for at nysgjerrigheten blir tilstrekkelig vekka og denne gangen var det så absolutt verdt det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De to unge vestlendingene, som i hovedsak synger og spiller gitar, har funnet musikken sammen. Ikke nok med det: de har også funnet hverandre og noe forteller meg at det var denne rekkefølgen: kjærester først og så vokste musikken frem.

Flott klang

Sara Rose Zadig har en vakker klang i stemma si og løfter frem tekstene om kjærlighet og nærliggende herligheter på et fint vis. Når hun så sammen med kjæresten har skrevet ti fine låter i et visepop/americana-landskap, så har duoen absolutt det i seg som skal til for å snakke til et stort publikum.

De to har alliert seg med en rekke strålende musikanter, blant andre Bjørn Holm og Thomas Gallatin, og gir oss et kjærlighetsprov på at disse to bør vi vente oss mye av i åra som kommer. Dette er nemlig lovende og vel så det.