De aller mest observante har nok fått med seg at den amerikanske bassisten, komponisten og bandlederen Todd Sickafoose har gjesta kongeriket. Her møter vi han med egen musikk og du verden så tøft det er.

For noen år siden besøkte Todd Sickafoose (49) Moldejazz sammen med trommeslageren Allison Miller og hennes band Boom Tic Boom. En flott konsert med et fint band. En skal heller ikke se bort fra at Sickafoose har gjesta kjempers fødeland med Ani DiFrancos band – et band han har spilt med gjennom et tiår. Hvorfor bassisten fra California, som er bosatt i Eugene, Oregon er så ettertrakta, er ikke vanskelig å begripe.

Prisvinner

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Sickafoose har vunnet både Tony- og Grammy-priser for teatermusikken til Broadway-suksessen “Hadestown”. Det er ikke vanskelig å skjønne at Sickafoose er besjela med ei kompositorisk klo som fascinerer mangt og mange og på tvers av en rekke sjangere. Dette verket, som han sjøl beskriver som 62 minutter musikk for åtte musikere – enkelt og greit, er nemlig ganske så originalt og sjangersprengende.

Topp band

Med Sickafoose´ sine ambisjoner om å skape musikk som innehar elementer fra fra jazz, boogie, klassisk musikk, americana, rock, og sikkert mye mer, så har han håndplukka et band med svært så original instrumentering. Erik Deutsch på piano, Ben Goldberg på klarinett, Kirk Knuffke på kornett, Adam Levy på gitar, Allison Miller på trommer, Rob Reich på trekkspill og Jenny Scheinman på fiolin utgjør et herlig og annerledes kollektiv og med flere glitrende solister.

Alt er spilt inn live i studio uten stans mellom låtene og med kun noen få “reparasjoner” og det er akkurat det vi får oppleve i heimen også.

Todd Sickafoose gir oss musikk og innblikk i et spennende i kunstnerskap ganske så annerledes enn det meste som har kommet min vei i alle fall. Herlig!

Bror Forsgren er ikke av typen artist som akkurat forhaster seg. Forrige gang jeg hørte fra han var for åtte år siden og da var jeg superbegeistra. Det er jeg denne gangen også.

Jeg må innrømme at jeg stilte ganske blank da Forsgren-debuten “Narcissus”, som seinere blei Spellemannpris-nominert, inntok residensen i 2016. Det tok ikke lang tid å fatte og begripe at det var et strålende popunivers jeg blei invitert inn i. Jeg måtte ta meg en tur tilbake til det jeg skreiv den gangen og jeg må si meg enig med meg sjøl – nok en gang.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ettertrakta

Marcus “Bror” Forsgren (42), fra Klæbu ved Trondheim, men bosatt i Oslo, har vært og er en ettertrakta, men ganske stille og tilbaketrukket skikkelse i norsk musikkliv. Noen vil kjenne han igjen fra The Lionheart Brothers, mange år som gitarist i Jaga Jazzist og som produsent for Sondre Lerche. Men med “I Dreamt I Was Dreaming” som fasit så opplever jeg nok en gang at det er med sitt eget materiale at Forsgren virkelig er på hjemmebane.

I drømmeland

Forsgren tar oss med ned i sitt underbevisste rike – et rike der drømmene får fritt spillerom og der mye rart og vakkert skjer. Forsgren synger vakkert, skriver fine låter, lager herlige arrangement og spiller mye sjøl. Assistanse fra Fred Gerhard Strand, Frantz Andreassen, Peder Simonsen og TrondheimSolistene sørger for all den vellyd både Forsgren og vi måtte ønske oss.

Dette er igjen så elevert og fascinerende popmusikk, med referanser til blant andre Ennio Morricone, Tame Impala og The Carpenters, som vel ønskelig og Bror Forsgren må nesten love oss at det ikke går åtte år til neste gang. Nydelig påfyll!

John Pål Inderberg har vært og er en av de viktigste og mest sentrale musikerne og pedagogene i norsk jazz gjennom mange tiår. Her spiller han hovedrolla i en flott hyllest av seg sjøl.

Hvorfor den danske bassisten Andreas Dreier (45) har valgt jazzmetropolen Mjøndalen som sin permanente base, vet jeg ikke. Uansett så er han svært så velkommen til kjempers fødeland og de seineste åra har han både med egen trio og i en rekke andre konstellasjoner fortalt oss hvilken eminent musikant han er og det uten å tilrane seg rampelyset på andres bekostning. Som leder for egen trio er det musikk i tradisjonen etter Ahmad Jamal som har stått i fokus, men nå har han altså tatt et steg videre, utvida bandet og fått en drøm oppfylt: han får spille med en annen stor helt, barytonmaestro John Pål Inderberg, og hele skiva er også en hyllest til bautaen fra en annen jazzmetropol, Steinkjer.

Originalt materiale

På trioinnspilingene “Poinciana” og “But Nor For Me” var det standardlåter som stod i fokus. Her har Dreier skrevet det aller meste, men to bidrag fra trommeslager Frederik Villmow og Jamals “Ahmad´s Waltz” skader heller ikke på noen måte.

Sjølsagt stortrives Inderberg i dette coole og usedvanlig melodisk snertne landskapet. Hans enorme og naturlige autoritet preger som alltid den musikalske settingen han dukker opp i – i mine ører er han en av verdens ledende nålevende musikanter i sjangeren som stilskapere som Lennie Tristano, Lee Konitz og Warne Marsh var med å stake ut kursen til.

Perfekt reisefølge

Når så lagoppstillinga blir komplettert av gitarist Bjørn Vidar Solli og trombonist Kristoffer Kompen, sistnevnte på to av de sju spora, så oser det både langt framskreden kompetanse og stor respekt for sjæfen John Pål Inderberg. Ikke det at noen står med lua i hånda, men det er ingen tvil om at bautaen legger lista her.

Den svært så smakfulle bassisten fra 3050 skal ha all mulig ære for at han både drømte om å få spille med Inderberg og at han fikk drømmen opp og stå. Det har nemlig ført til ei nydelig, lita perle av et hyllestalbum.

Bjørn Vidar Solli har gitt oss mye kvalitetsmusikk gjennom flere tiår. Her kommer det to nye prov på at han ikke har tenkt å gi seg med det. Ingen bombe forresten.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Til tross for at gitarist, vokalist, komponist, bandleder og kokk Bjørn Vidar Solli ikke har rukket å bli mer enn 44 år, så har jeg en følelse av at jeg har hørt om og hørt han i evigheter. Det er sikkert fordi jeg har digga det han har vederfaret folket og ikke minst meg med. Slik har det vært, slik er det og noe forteller meg at slik kommer det også til å bli.

Double Trouble

Nå er det slik at Skien er besjela med en rekke toppmusikanter som bestyrer ymse instrumenter. Bare på gitarsida kan byen skilte med Even Helte Hermansen, Lage Lund og Bjørn Vidar Solli – vi snakker et sjeldent allsidig a-lag, vil jeg hevde. Ikke nok med det: Solli er for sikkerhets skyld gift med søstera til Lund også, hvis jeg ikke tar mye feil.

Solli har etter de nesten obligatoriske åra på jazzlinja i Trondheim bodd rundt omkring og henta masse inspirasjon fra en rekke fruktbare musikalske møter. Etter flere år i New York, blei kursen satt tilbake til Oslo og tar jeg ikke mye feil så har Berlin vært hans hub i det siste.

Alle møtene har ført mye god musikk med seg. I den ferske kvartetten Gigglemug, som betyr noe i retning av en person utstyrt med stort sett godt humør, bestående av den amerikanske, men Tyskland-bosatte vibrafonisten Tim Collins, den svenske, men Danmark-bosatte bassisten Daniel Franck og den Råde-oppvokste, men Oslo-bosatte trommeslageren Hermund Nygård, serveres vi låter av Solli og litt Collins og Franck. Den sterke og flotte melodien står i sentrum for nydelige ekskursjoner fra fire musikere som åpenbart digger hverandre og som alle har usedvanlig mye å melde basert på langt framskredne ferdigheter på sine respektive instrumenter. Og du verden som det swinger!

Den varme tonen

Den særdeles varme, syngende og flotte tonen i gitaren til Solli preger så definitivt også “Firm Deadline!” der bandet Solid!, som går helt tilbake til jazzlinje-dagen og består av Daniel Buner Formo på orgel og trommeslager Håkon Mjåset Johansen – gode venner fra den fallerte fotballbyen Trondheim, tydeligvis fortsatt stortrives sammen.

Når Solid!-gutta har fått selskap av den framifrå amerikanske saksofonisten John Ellis og møtes over åtte Solli-originaler, så er fundamentet ikke så ulikt Gigglemug-universet, men sjølsagt låter det totalt annerledes med denne besetninga. Men det låter altså like tøft og minst like groooovete.

Dette har blitt to strålende og bekreftende møter med Bjørn Vidar Solli og hans fine musikalske univers. Vokalisten og og kokken får komme ved neste korsvei.

Postkassa mi blir støtt og stadig utsatt for hyggelig og overraskende besøk. Den dansk-iranske vokalisten Camilla Dayyani hører så avgjort hjemme i den kategorien. Hun inviterer oss inn i et landskap på tvers av mangt og mye – et landskap det gjør godt å oppholde seg.

Til tross for at Camilla Dayyani (48) har gitt ut fire plater, så er dette mitt første møte med henne. Det er ingen overdrivelse å mene at det var på høy tid. Her gir hun oss, både på dansk, farsi og engelsk, sterke prov på hvem hun er og hvor hun kommer fra.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Sterk stemme

Dayyani er godt kjent i danske jazzkretser og har, med sin sterke og distinkte stemme, også jobba mye med og for barn. Hun har røtter hos de store kvinnelige jazzvokalistene, i skandinavisk jazz, klassisk kammermusikk og tradisjonell persisk musikk. Alt dette finner vi tydelige spor av i dette høyst personlige visittkortet.

Flotte historier

Musikken har Dayyani skrevet og hun har benytta alt fra tekster som er henta fra 1000-tallet i Persia og frem til vår tid samt fra de danske ikonene Karen Blixen og Piet Hein. Når hun så har invitert med seg dyktige persiske musikere, strykekvartetten Artos og strålende jazzmusikere som Fredrik Lundin, Thomas Sejthen og Artur Tuznik, så har det blitt en herlig musikalsk gumbo av typen jeg aldri har smakt tidligere. Kall det verdensmusikk, kall det tradisjonsmusikk, kall det klassisk musikk, kall det jazz – alt dette finnes i den unike miksen til Camilla Dayyani.

Anders Danielsen Lie hører hjemme i Jo Nesbø-klassen: det virker som om hva de enn tar i så lykkes de med det. Her følger et flott musikalsk prov på det.

Anders Danielsen Lie (45) hadde si første filmrolle som 11-åring. Siden har det gått slag i slag på den arenaen – fra suksess til suksess. På “fritida” har han også tatt seg en legeutdannelse og jobber, så vidt jeg skjønner, fulltid som lege. Som om ikke det er nok så har han nå gitt folket sitt album nummer to. Det første kom i 2011 og heter “This Is Autism”. Det gikk meg dessverre hus forbi, så dette er mitt første møte med Danielsen Lie som musiker og jeg har blitt, ikke en smule, men et helt brød, imponert.

Originalt og personlig

Danielsen Lie gir oss ikke akkurat noe A4 album. Han tar oss derimot med tilbake til sin egen barndom og ungdom. I perioden 1981 til 1999 gjorde han opptak med seg sjøl og det førte til mange hundre kassetter som han som voksen har gått gjennom og ganske sikkert fått et nyansert og spennende innsyn i seg sjøl fra barndom og på vei til voksenlivet.

Flott prosess

Noe av dette har han benytta underveis til det som har blitt “Idiosyncrasy”. Vi hører han som ursjarmerende 3-åring og videre oppover i livet – den eneste “regelen” er at det originale opptaket må være med på en eller annen måte.

Danielsen har vært sin egen produsent – både for hvem han er i dag og for hvem han var den gang da. Når han så er besjela med ei veldig fin og uttrykksfull stemme anno nuh, så er dette et spesielt og spennende utgangspunkt som Danielsen Lie har tatt veldig godt vare på.

På tvers

Låtsnekreren Danielsen Lie har tydeligvis vokst opp med musikalsk inspirasjon fra mange sunne kilder. Klassisk musikk, tidlig Keith Jarrett fra perioden rundt “Expectations” og “Arbour Zena”, Herbie Hancock, Joni Mitchell, King Crimson, Steely Dan og Motorpsycho er noen av de han trekker frem. Det finnes spor av alt dette – og sikkert mye annet også.

Det betyr mange fine låter og med en framifrå strykekvartett, bra musikanter ellers også og ikke minst herlig krydder fra saksofonist Petter Wettre, så har dette blitt et annerledes og sammensatt tidsbilde som har alt i seg til å leve lenge.

Anders Danielsen Lie lykkes her også – tro det eller ei.

Vokalisten og bassisten Meshell Ndegeocello har vært ei sentral og viktig stemme i amerikansk musikk helt siden 90-tallet.

Meshell Ndegeocello (55) har vært og er en sjangersprengende artist som har henta hemningsløst fra funk, soul, jazz, hip-hop, reggae og rock – og sikkert flere andre kilder også – siden hun viste seg fram første gang med “Plantation Lullabies” i 1993. Hun har også vært en viktig aktivist og samfunnsdebattant og har absolutt ikke pakka inn sine synspunkt i bomull.

Siste nytt

Mot slutten av fjoråret kom Universal Music både med et nytt visittkort fra Ndegeocello, “The Omnichord Real Book”, samt en gjenutgivelse på vinyl for første gang av “Bitter” fra 1999. De forteller oss både hvor hun er i dag og hvordan utviklinga har vært siden slutten av 90-tallet.

På “The Omnichord Real Book” møter vi Ndegeocello i alle skjæringspunktene nevnt over her. Her er det i stor grad låtskriveren og vokalisten Ndegeocello – som betyr fri fugl på swahili – som på et smakfullt vis forteller oss akkurat det: at hun er en fri fugl.

Hun har med seg en rekke gjester på ferden, blant andre saksofonisten, produsenten og vokalisten Josh Johnson, vokalisten Jade Hicks, pianisten Cory Henry, gitaristen Jeff Parker og pianisten Jason Moran. Tilfanget av gjester fra ymse sjangre sier veldig mye om bredden i Ndegeocellos tilnærming til det å skape musikk.

For enkelte ører vil det kanskje sprike i meste laget, men veldig spennende er det.

Tilbakeblikket

25 år gamle “Bitter” viser oss sjølsagt en Ndegeocello i støpeskjea, men allerede på god vei til hvem hun er i dag. Alt er mye straightere og poppete og ganske mye mer nedpå enn der hun er i dag, men du verden så fint mye av det er.

Meshell Ndegeocello har vært og er fortsatt ei viktig stemme både musikalsk og med sine sterke synspunkt på hva hun mener er rett og galt spesielt i sitt hjemland.

Blant de mange sakene jeg kan lite om, kommer tyrkisk jazz ganske langt fram i køa. Vokalisten og låtskriveren Başak Yavuz gjør absolutt en bra jobb for å rette på det.

Det skulle for så vidt ikke være noen spesiell grunn til at tyrkisk jazz ikke fikk eksponering på linje med jazz fra andre europeiske land, men faktum er at det er sjelden at innspillinger eller artister fra Tyrkia finner veien hit mot Nordpolen. Det er sånn sett strålende at Başak Yavuz (43) gjør det og hun gjør det med noe høyst personlig på hjertet.

Egentlig arkitekt

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Yavuz er utdanna arkitekt, men etter at hun gikk seirende ut av en sangkonkurranse i voksen alder, så valgte hun å følge hjertet: det var musikk og jazz hun skulle bruke livet sitt på. Turen gikk raskt til New York og studier ved Manhattan School of Music og det er øvingsrommet der, 610, denne innspillinga er tilegna. Der fant Yavuz, som har ei sterk og uttrykksfull stemme som hun benytter til å synge utelukkende på et feilfritt engelsk, fram til gleden med levende musikk og vennskapene det førte til.

Then We Take Berlin

Nå har Yavuz bosatt seg i annen musikalsk smeltedigel, Berlin, og fått utmerka reisefølge av fremragende tyske musikere til å skape et musikalsk univers med spor av alt fra 70-tallets prog-rock til samtidsjazz anno nå.

Başak Yavuz finner seg tydeligvis hjemme om det skulle være jazz, rock, funk eller hip-hop som står på menyen og har gjennom sine låter og tekster skapt et høyst personlig uttrykk som ikke kan sammenliknes med noen andres.

Başak Yavuz er så avgjort en artist som bør få mye oppmerksomhet også i vår del av verden og den festival/klubb-arrangøren som får henne på plakaten først kan så avgjort ha gjort et kupp. Tipset gis for øvrig helt vederlagsfritt.

Danske VoicEquilibrium, som sikkert reagerer hvis noen kaller henne Pernille Mejer Richardt også, tar oss med til steder i diverse grenseland de færreste av oss har besøkt tidligere.

Noe av det flotteste når det gjelder å bli eksponert for så mye musikk som meg, er å bli overraska. Det kan skje på så mange vis og den unge danske vokalformidleren, og mye mer, VoicEquilibrium gjør så avgjort det fra start til slutt på sin debut.

Mangt og mye

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I tillegg til å ha komponert de fem “låtene” så viser VoicEquilibrium seg fram med en utsøkt, original og dermed høyst personlig måte å benytte stemma på. Tankene går i retning Sidsel Endresen, Sissel Vera Pettersen og Trondheim Voices, men likevel er dette totalt annerledes. Dessuten benytter VoicEquilibrium seg både av loopstasjon og piano ved enkelte anledninger.

Fem stasjoner

De fem låtene, både med og uten ord, tar oss med til spennende musikalske og filosofiske destinasjoner. Hvis du tror du har plassert VoicEquilibrium så tar hun med en gang en spennende musikalsk u-sving og dukker opp på et helt nytt sted.

De knappe 27 minuttene denne utflukten varer er nok til å bli kjent med hva og hvem VoicEquilibrium er – i alle til å skrape overflata. Hun har svært mye spennende og mangefasettert å by på og mye sier meg at hun kommer med enda mer ved neste veiskille.

Uansett er dette et spennende og annerledes møte.