Vokalisten og bassisten Meshell Ndegeocello har vært ei sentral og viktig stemme i amerikansk musikk helt siden 90-tallet.

Meshell Ndegeocello (55) har vært og er en sjangersprengende artist som har henta hemningsløst fra funk, soul, jazz, hip-hop, reggae og rock – og sikkert flere andre kilder også – siden hun viste seg fram første gang med “Plantation Lullabies” i 1993. Hun har også vært en viktig aktivist og samfunnsdebattant og har absolutt ikke pakka inn sine synspunkt i bomull.

Siste nytt

Mot slutten av fjoråret kom Universal Music både med et nytt visittkort fra Ndegeocello, “The Omnichord Real Book”, samt en gjenutgivelse på vinyl for første gang av “Bitter” fra 1999. De forteller oss både hvor hun er i dag og hvordan utviklinga har vært siden slutten av 90-tallet.

På “The Omnichord Real Book” møter vi Ndegeocello i alle skjæringspunktene nevnt over her. Her er det i stor grad låtskriveren og vokalisten Ndegeocello – som betyr fri fugl på swahili – som på et smakfullt vis forteller oss akkurat det: at hun er en fri fugl.

Hun har med seg en rekke gjester på ferden, blant andre saksofonisten, produsenten og vokalisten Josh Johnson, vokalisten Jade Hicks, pianisten Cory Henry, gitaristen Jeff Parker og pianisten Jason Moran. Tilfanget av gjester fra ymse sjangre sier veldig mye om bredden i Ndegeocellos tilnærming til det å skape musikk.

For enkelte ører vil det kanskje sprike i meste laget, men veldig spennende er det.

Tilbakeblikket

25 år gamle “Bitter” viser oss sjølsagt en Ndegeocello i støpeskjea, men allerede på god vei til hvem hun er i dag. Alt er mye straightere og poppete og ganske mye mer nedpå enn der hun er i dag, men du verden så fint mye av det er.

Meshell Ndegeocello har vært og er fortsatt ei viktig stemme både musikalsk og med sine sterke synspunkt på hva hun mener er rett og galt spesielt i sitt hjemland.