Carl Petter Opsahl er en musiker jeg tror på. Og han tror også. Det blir det en flott opplevelseskombo av for mitt sanseapparat.

Carl Petter Opsahl (58) har berika oss på mange vis. Både gjennom sitt virke som prest og som musiker. Noen har fått mye ut av det ene, noen av det andre – og noen av begge deler.

Her skal det handle om musikeren Opsahl og vi snakker om en musssikant som har vært med å etablere band som Caledonia Jazzband og Chateau Neuf Spelemannslag og som har spilt med så forskjellige størrelser som Tord Gustavsen, Jon Christensen og Jokke og Valentinerne.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

På sitt sjette soloalbum møter vi bassklarinettist Opsahl sammen med elleve egenskrevne låter/slåtter og med bassist og elbassist Ellen Brekken og gitarist og vokalist Oddrun Lilja Jonsdottir.

Med tre åpne sinn og fordomsfri innfallsvinkel til det å skape noe unikt sammen, har de tre, med en instrumentasjon man knapt har hørt maken til på Tellus i alle fall, tatt Opsahls ofte folkemusikalske fundament og skapt stemningsfulle, vakre og djupt personlige landskap ut av det.

Som nevnt innledningsvis er tro et viktig element – også for meg, når det gjelder musikk. Jeg må tro på musikerne og ektheten og inderligheten de legger for dagen for å kunne tro på musikken. Jeg tror veldig på både ektheten og inderligheten til Carl Petter Opsahl. «Kyrkja» er et veldig godt prov på hvorfor.

Den iranske komponisten Mirsaeed Hosseiny Panah er bosatt og virkende i Norge. Med dette verket er han med på å utvide vår horisont.

Årsaken til at jeg blei nysgjerrig på denne musikken, som befinner seg et godt stykke bortenfor der jeg til vanlig oppsøker musikk, er at den er utgitt på kvalitetsselskapet Losen Records. Selskapet, med Odd Gjelsnes som ideologisk fører, har så avgjort jazz som sitt spesiale, men forteller oss blant annet med denne utgivelsen at de er åpne for spennende uttrykk også utenfor den “tradisjonelle” jazzen.

Panah, som har det iranske strengeinstrumentet santur der strengene blir berørt av to tynne hammere eller køller som sitt hovedinstrument, har studert både i Teheran, København og Göteborg. Til Oslo og Norges Musikkhøgskole kom han i 2017 og han har heldigvis tatt med seg store deler av sin kultur også som han deler med oss her.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Med utgangspunkt i tekster av den iranske lyrikeren Ahmad Shamlou har Panah skrevet et verk på godt og vel en time som i veldig stor grad forteller oss at han er en komponist med mye spennende på hjertet.

Panah har sin bakgrunn i iransk tradisjonsmusikk, jazz og vestlig modernisme. Impulser derfra har han skrudd sammen til noe høyst personlig som Poetic Ensemble, det vil si sangerne Amalie Kongssund, Marika Schultze og Njål Sparbo samt fire strykere og fire blåsere leda av dirigenten Dimitris Spouras, har unnfanga i legendariske Rainbow Studio i Oslo.

Dette er musikk som inviterer oss – meg i alle fall – inn i til dels nye musikalske landskap. Det er landskap som åpner ørene opp for noe helt nytt og som utfordrer og som viser oss hvilket universelt og grenseløst språk musikk er. Mirsaeed Hosseiny Panah skal være hjertelig velkommen til å bli værende i Norge lenge!

Alle møter med Solveig Slettahjell er av det ekte slaget. Likevel har jeg kanskje aldri møtt henne sterkere og mer inderlig enn denne gangen.

For veldig mange vokalister kloden rundt så har det vært en naturlig øvelse å avlegge The Great American Songbook en visitt en eller annen gang i løpet av karriera. Slettahjell har også gjort det – på sitt vis. Det kan blant annet høres på “Live at Victoria”. Med på sitt vis mener jeg at hun har gått et solid steg utenfor E6-en og valgt et ganske så utradisjonelt repertoar.

Nå har hun gjort en totalt flott vri på dette konseptet og skapt et sangbok-album som er totalt unikt både når det gjelder repertoar og måte å tolke det på. Slettahjell, med ei stemme som er veldig hennes egen og her møter oss så tett på som vel tenkelig, har tatt for seg flere av sine norske og svenske favorittlåter og krydra dem med to av sine egne.

Fra broder- og søsterfolket har hun plukka Eva Dahlgrens “Guldlock”, Mats Paulsons “Vind över vindens ängar”, Allan Edwalls “Vaggvisa” og Orup og Thomas Eriksons “Från Djursholm till Danviks Tull”. Prøysens klassiker “Trassvisa hennes Tora”, Aasmund Olavson Vinjes “Den dag kjem aldri” og “Ved Rondane” – den siste med musikk av Grieg og Jens Bjørneboe og Anne Grete Preus´ “Besøk” er både overraskende og forfriskende og arrangementene bandet har skapt sammen har jeg en mistanke om. Slettahjell synger på både svensk og norsk – begge deler like bra.

Og for et band Slettahjell har med seg! Trygve Waldemar Fiske på bass, Pål Hausken på trommer og Andreas Ulvo på piano er så avgjort noe av det aller beste som er mulig å oppdrive for den prisen hvor man enn leter. Vi snakker instrumentalister og lyttere av aller ypperste klasse og de fire stortrives åpenbart sammen.

Dette er unikt, flott, overraskende, empatisk og inderlig. Jeg krever ikke så mye mer enn det.

PS Coveret er prega av Slettahjells egne bilder tatt fra Malmøya i Oslo der hun bor. Der skuer hun over til der jeg sitter på motsatt side av Bunnefjorden og skriver dette og lytter på musikken. Både bildene og musikken snakker altså til meg.

Den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz fortsetter sitt ambisiøse prosjekt med å samle gode venner til musikalske samtaler. Nok en gang er det svært vellykka.

Florian Arbenz (47) blei jeg først oppmerksom på gjennom trioen Vein. Han fortalte umiddelbart at han var en trommeslager av meget solid, moderne klasse.

Seinere har jeg hatt gleden av møte hans musikalske visjoner i en rekke musikalske samtaler der han har invitert mer eller mindre godt kjente venner til ganske så spontane treff. Denne gangen har han kommet frem til “samtale” nummer åtte og hver gang er det nye venner som blir invitert.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Nå er det hans tvillingbror, pianisten Michael Arbenz, den engelske tubaisten Oren Marshall, den østerrikske altsaksofonisten og hojakisten (!) Wolfgang Puschnig og den cubanske trompeteren Jorge Vistel som setter hverandre stevne, sammen med sjefen som har skrevet musikken med unntak av Eddie Harris-klassikeren “Freedom Jazz Dance” og et par bidrag fra Puschnig og Vistel.

Historia Arbenz har til de fire er veldig forskjellig. Tvillingbroren har han kjent ei stund(!), Puschnig – en av initiativtakerne til Vienna Art Orchestra – har vært der for Arbenz i store deler av karriera hans og Vistel blei kjent med Arbenz på Cuba i 2000. Marshall derimot var et helt nytt bekjentskap.

Med utgangspunkt i foreldrenes platesamling fra barndommen, der New Orleans-musikk spilte ei viktig rolle, valgte altså Arbenz tuba i stedet for bass. Det musikalske budskapet er derimot mer moderne, men melodisk sterkt og samtidig åpent og luftig og de fire/fem fant utvilsomt tonen umiddelbart.

Florian Arbenz har drevet et spennende samtale-prosjekt gjennom mange år. Det åttende møtet er kanskje blant de aller mest vellykka.

Vi som var så heldige å være tilstede på konserten til Rymden og KORK den 11.februar i fjor var veldig trygg på at det var en fest av de sjeldne vi var med på. Om festen har tålt veien til nachspielet? Noe så voldsomt!

Siden Rymden så dagens lys i 2018, så har det blitt tatt det ene sjumilsskrittet etter det andre. Trioen med Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström hadde et ganske så spesielt utgangspunkt. De to svenskene hadde ei fantastisk fortid med Esbjörn Svensson Trio og Bugge med sine New Conception of Jazz-utgaver. Ville det nødvendigvis føre til til et nytt stort kollektiv? Sjølsagt ikke, men med den kunnskapen vi hadde tilegna oss om de tres usedvanlige evner, så ville det på ingen måte overraske.

Etter maaange konserter og turneer over store deler av Europa de seineste fem åra og en rekke plateutgivelser, så var det spennende å se hva som skulle bli Rymdens neste steg. Da det blei klart at et møte med KORK stod for døra så var det nesten som et naturlig steg på veien. Sjølsagt måtte Rymden møte Norges beste band. Med Lars Erik Gudim som naturlig peker og føringsoffiser og med arrangement skrevet av noen av Norges og Sveriges aller beste i faget, lå det meste til rette for at dette skulle bli et møte for evigheten.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Helge Sunde, Henrik Nordström, Johan Lindström, Per Mårtensson, Lars Erik Gudim og Karl-Johan Ankarblom hadde blitt tildelt de ærefulle arre-opdragene og hadde løst dem på hvert sitt unike vis. KORK viste oss nok en gang bandets utrolige evne til å gå inn i enhver musikalsk setting og løfte den til sjeldne høyder.

Etter noen få dager med fellesøvelser, så satt dette samarbeidet på best tenkelige vis. Jeg var over meg av begeistring under og etter konserten og sjøl om jeg var litt – men bare litt – spent på gjenhøret, så følte jeg meg rimelig trygg på at dette skulle bli nok ei høytidsstund.

Og om det har blitt det! Med komposisjoner av alle tre som utgangspunkt, blir vi tatt med på unike utflukter der to av mine favorittband går opp i en større enhet sammen. Det eksperimenteres, det swinger og det grooover i grenseland som kun Rymden har “funnet opp”.

Bassør Berglund, tangentør Bugge Wesseltoft og perkusjonør og elektriker Öström har skapt et musikalsk univers de er ganske så aleine om og med reisefølge i ultraklassen av KORK, som byr på en enorm palett, og leda av Gudim, så har dette møtet fått evighetens stempel på seg. Strålende!

PS På konserten hørte jeg ofte pianoet ganske dårlig – det er ikke noe problem her.

Sjølsagt dreier det seg om smak og behag når det gjelder favoritter og hvem som er den aller største. Vi snakker ikke eksakt vitenskap her. Likevel er det ingen tvil om at John Coltrane hører hjemme i de aller fleste jazzelskeres favorittsjikt. Hvorfor forteller denne utgava av “Blue Train” oss og her får vi også flere alternative versjoner for første gang.

Da John Coltrane (1926-1967) gikk inn i Rudy Van Gelders legendariske studio den 15. september 1957 og spilte inn sin første og siste Blue Note-plate under eget navn, “Blue Train”, så skulle det vise seg å bli en av de viktigste – i følge mange – innspillingene han gjorde.

De fem spora, Coltranes egne “Blue Train”, “Moment´s Notice”, “Locomotion” og “Lazy Bird” samt standardlåta “I´m Old Fashioned”, blei altså tolka av noe så sjeldent i Coltrane-sammenheng som en sekstett. Coltrane sjøl hadde altså akkurat runda 31 år, men med seg hadde han unggutta Curtis Fuller (24) og Lee Morgan (19) på trompet, samt et strålende “komp” med Paul Chambers på bass, Kenny Drew på piano og “Philly” Joe Jones på trommer. Chambers og Jones kjente Coltrane fra Miles Davis-bandet som han hadde fått sparken fra tidligere samme året på grunn av dopavhengighet – en jobb han skulle få tilbake seinere i 1957 etter at han hadde kvitta seg med the shit.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Her møter vi Coltrane etter at han hadde gått i skole hos både Miles og Monk – Monk og Coltrane hadde spilt sammen samme året i flere uker på klubben Five Spot i New York. Coltrane la aldri skjul på at de to var blant hans aller viktigste ledestjerner og det merkes godt på “Blue Train”. Her er Coltrane med den unike stemma og det sterke uttrykket og han får strålende reisefølge og inspirasjon fra sine reisevenner.

Her har Blue Note også funnet fram til mye av materialet som blei spilt inn i løpet av denne dagen, men som ikke blei valgt til utgivelsen. Dette har aldri vært offentliggjort tidligere og forteller oss mye om hvordan ei slik innspilling blei til og om hvilke valg som blei tatt. Småpraten i studio er også interessant.

Den originale coverteksten er med, men aller mest interessant er Coltrane-viter Ashley Kahns nye tekst der en av Coltranes store disipler, Dave Liebman, kommer med en rekke interessante synspunkt og observasjoner. Liebman er blant dem som mener “Blue Train” er blant Coltranes aller viktigste og beste innspillinger.

Det er mange år siden jeg har hørt “Blue Train”. Det var så avgjort på høy tid igjen og det ekstra påfyllet gjorde dette til en ekstra stor opplevelse. Coltrane er blant de aller største i mi bok.

I over 20 år har kvartetten Come Shine gitt oss masse unike opplevelser. Nå er det ugjenkallelig slutt og for sikkerhets skyld har de gitt oss en avskjedspresang som står i stil med alt de har gjort på veien hit.

De, og jeg har heldigvis vært blant dem, som har vært så heldige å oppholde seg i Come Shines nærhet siden slutten av det forrige årtusenet, har fått masse hyggelig og unikt påfyll. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll, har utfordra og underholdt oss – og seg sjøl – på et usedvanlig høyt musikalsk nivå hele tida og her sier de altså takk for seg på samme måte.

Come Shine er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim. Det første frøet blei sådd i forbindelse med Roggens eksamenskonsert i 1997 og siden har dette usedvanlig oppfinnsomme toget rulla videre, med enkelte signalfeil, helt fram til nå.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Ideen og formelen har mer eller mindre vært den samme hele tida. De fire har tatt for seg ganske så kjente standardlåter og uten unntak gjort dem til sine. Det har aldri vært tvil om at det har vært Come Shine som har vært på ferde – ingen tolkninger av dette til dels svært kjente materialet har jeg i alle fall ikke støtt på hos noen andre.

I forbindelse med avskjeden har Come Shine gitt sine trofaste fans to forskjellige presanger. En dobbelt-lp i svært begrensa opplag med liveopptak fra de fires hjemsteder og en cd, som har kommet min vei, med et noe annet låtutvalg og/eller versjoner. I tillegg krydres cden med “My Shining Hour” og “If You Could See Me Now” tatt opp av fru Roggen på øvingsrommet på jazzlinja i 1998.

Her får vi alt fra “Stand by Me” via “The Man I Love” til “The Dock of the Bay” og “Caravan” – og mye mer. Alle låter vi har hørt mange ganger fra Come Shine, men sjølsagt i helt unike tapninger nok en gang. Hvis noen lurte på om lekenhet og jazzmusikk hørte sammen, så gir de fire i Come Shines oss nok en gang strålende svar med sin avskjedspresang,

Come Shine har gitt oss utrolig mye flott og unikt opp gjennom åra. Tusen takk for musikken, oppfinnsomheten og oppmøtet!

Det er ikke hver dag franske vibrafonister stikker innom med visittkortet sitt. Det har heldigvis New York-baserte Simon Moullier gjort og her har vi med et stortalent å gjøre.

Simon Moullier er en 28 år ung franskmann som har gått den ganske så tradisjonelle veien via Berklee i Boston til The Big Apple – New York. Der har han spilt Village Vanguard sammen med Gerald Clayton og delt scene med bass-storheter som Buster Williams og Peter Washington. Siden 2019 har han gitt ut tre skiver under eget navn; den første med kvintett, så med trio mens den første som har kommet min vei er med kvartett.

Moullier er en virtuos instrumentalist på et horn som ikke så mange spiller. De seineste åra har Joel Ross kommet opp og etablert seg i vakuumet etter Gary Burton. Dit er så avgjort Moullier på vei også. Med sin blåseliknende måte å frasere på, sterkt inspirert av Coltrane, tar han oss med på en herlig melodisk rundreise med solid fundament i den moderne jazzestetikken.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Moullier har skrevet mesteparten av musikken – i tillegg får vi standardlåta “You Go to My Head” og Mercer Ellingtons “Moon Mist”. Her brytes det for så vidt ingen barrierer, men på et sofistikert og usedvanlig smakfullt vis skapes det tidløs musikk av en svært empatisk kohort.

Med seg har Moullier noen av de beste fra New Yorks underskog, nemlig bassisten Alexander Claffy, trommeslageren Jongkuk Kim og pianisten Lex Korten. Hver for seg og til sammen forteller de oss hvilket skyhøyt nivå de holder og hva som må til for å hevde seg i jazzens hovedstad, New York.

Tidløs og smakfull jazzmusikk på høy hylle kommer aldri til å gå av moten. Der hører nemlig Simon Moullier og musikken hans hjemme.

Sidechains er et dansk saksofonkollektiv med Maria Dybbroe som norsk alibi. Både hun – og Sidechains – bør vi ta godt vare på.

Altsaksofonisten og komponisten Maria Dybbroe (30) studerte en periode på Norges Musikkhøgskole i Oslo og trivdes så godt at hun smått om senn har bosatt seg her blant fjellapene. Det skal vi være svært takknemlige for – Dybbroe har nemlig mye spennende på lager.

Hun har likevel ikke på noen måte glemt sine landmenn i Danmark og helt siden 2019 har hun og tenorsaksofonist Francesco Bigoni, altsaksofonist Sven Meinild, barytonsaksofonist Henrik Pultz Melbye og sopran- og tenorsaksofonist Martin Stender holdt sammen i den unike treblåserkvintetten Sidechains.

Her har Dybbroe og Meinild skrevet cirka halvparten av musikken – en side hver på vinylen – og vi møter fem sjelsfrender som åpenbart stortrives i hverandres selskap og som utfordrer både hverandre og oss på et herlig vis.

Musikken befinner seg i flere grenseland der melodiske og rytmiske elementer fra både jazz, klassisk og samtidsmusikk møtes på et originalt vis. Om det swinger? På sitt eget vis, men her er det de inderlige samtalene som er de viktige. Hvor det noterte går over i det improviserte er ikke så lett å si og dessuten er det ikke så viktig heller. Det er spennende å gå på leting i alle de musikalske labyrintene som skjuler seg her og Sidechains byr oss på noe helt eget.

Enkle, meditative og luftige klanger og mer dramatiske og ekspressive “samtaler” er elementer i “Vands Transparens” – et originalt lydlandskap skapt av omforente, men samtidig personlige stemmer.

Trompeteren Marius Gjersø debuterer med et knippe usedvanlig vakre stemninger egna til at den store ro kan senke seg.

Marius Gjersø (40) er et totalt nytt bekjentskap for meg. Med utdannelse fra Norge Musikkhøgskole bak seg, har han åpenbart jobba mye og vellykka med å tilegne seg si egen stemme. Som alle andre her på Tellus, så har Gjersø også sine inspirasjonskilder og noe, eller en hel del, vil overraske meg hvis ikke Gjersø har hørt et kvarter eller to på blant andre Arve Henriksen og Nils Petter Molvær.

Yūgen er et japansk ord som betyr noe i nærheten av universets mystiske skjønnhet og Japan er på mange måter nøkkelen til denne musikken og denne plata. Gjersø var nemlig i Japan for noen år siden for å kjøre på ski, hvis jeg har skjønt det rett, og blei inspirert av oppholdet på så mange måter.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det har ført til et elektro-akustisk univers der Gjersøs flotte trompettone flyter i, over og rundt de flotte stemningene han har komponert, arrangert og produsert. Med seg til å videreformidle disse gode stemningene og melodiske tankene har Gjersø invitert bassisten Sebastian Haugen, elbassisten Jo Berge Myhre, gitaristen Stian Larsen og cellisten Kaja Fjellberg Pettersen.

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne at det har ført til et høyst unikt lydbilde. Både lydbildet og stemningene har noe meditativt, langsomt og søkende over seg – noe som egner seg utmerket til ettertanke og til at den store ro altså kan senke seg. Det gjør godt det.