Med “The Playhouse Sessions” tar Bjarte Eike & Barokksolistene oss med på ei musikalsk rundreise i “gammel” musikk som de tar med inn i vår tid på et fantastisk vis.

Jeg bryter sammen, ikke i full krampegråt, men i mild hulken, og tilstår at jeg ikke befinner meg veldig på hjemmebane i det musikalske landskapet jeg blir invitert inn i her. Bjarte Eike har nemlig alltid vært fascinert av “gammel” musikk og 1600-talls komponisten Henry Purcell spiller ei vesentlig rolle her.

Jeg har derimot vært fascinert av det Eike & Barokksolistene har brakt til bords i ymse settinger, ikke minst sammen med Jon Balke. Der har det blitt slått fast at vi har med åpne musikalske sinn å gjøre som mer enn gjerne vil være med å skape musikk på tvers av mangt og mye.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I det strålende tekstheftet som følger denne skiva, forklarer kunstnerisk leder, fiolinist og vokalist Eike mye rundt sin innfallsvinkel til å skape denne musikken og denne innspillinga.

BaS – forkortelsen for Barokksolistene – har tatt med musikken til scena med et slags teateruttrykk i stadig større grad de seineste åra. Etter som jeg har skjønt er det veldig i ånda til hva som skjedde med det musikalske utgangspunktet for noen hundre år siden etter at musikk og underholdning var “forbudt” i Cromwells Commonwealth. Vi snakker synd på høyt nivå her!

Eike, som også har skrevet et par av låtene her, har på et nesten sjangerfritt vis flytta musikken inn i vår tid, og ved hjelp av jazzmusikere som Johannes Lundberg (bass) og Helge Andreas Norbakken (perkusjon) og hovedvokalistene Berit Norbakken, Thomas Guthrie og Per Buhre og resten av “bandet”, det vil si Fredrik Bock (gitar og charango), Hans Knut Sveen (harpsichord og harmonium), Judith-Maria Blomsterberg (cello), Miloš Valent (fiolin) og Steven Player (gitar) – alle de nevnte synger også – brakt inn en rekke elementer fra mange kilder og satt det sammen til noe ganske så unikt.

Bjarte Eike & Barokksolistene greier på et flott vis å få meg til å visualisere gjennom musikken hvordan dette har sett ut på scena. Det må enkelt og greit ha vært en fest – det er også musikken her i heimen.

Noe av det aller mest spennende med å omtale musikk og bli fora med enorme mengder, er når postmannen dukker opp med påfyll fra artister jeg aldri har hørt om før. Den spanske trompeteren Alba Careta hører hjemme i den kategorien.

Aldri hørt om Alba Careta altså? Siden svaret muligens er nei, så iler jeg til og forteller gjerne allmuen at hun er en 27 år ung trompeter og vokalist fra Barcelona-området som har lagt flere år med jazzstudier i Amsterdam bak seg. Hun har spilt med kjente musikanter som Carles Benavent og Ben Wendel og på en rekke store festivaler i den sørlige delen av Europa. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hennes tredje plateutgivelse, den første for min del altså, så har jeg full forståelse for at Careta etter hvert har blitt en ettertrakta størrelse.

Careta har skrevet all musikken og alle arrangementene til “Teia”. Det er en svært så vakker og melodisk ekskursjon som har veldig mye både av den moderne jazzhistoria i seg, samt klare spor av det latinske temperamentet og spanske eller rettere sagt baskiske tonespråket.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Med seg har Careta bassisten Giuseppe Campisi, trommeslageren Josep Cordobés, tenorsakofonisten Lucas Martínez og pianisten Roger Santacana. Totalt nye stemmer for meg – alle med base i Barcelona hvis jeg har skjønt det rett – og her oser det klasse hele veien.

Det Alba Careta byr på er flott, energisk og livsbejaende jazzmusikk med særpreg. Hun spiller strålende trompet og hun synger fint – på katalansk, tror jeg – på noen av låtene også. Og reisefølget er altså av meget høy byrd.

Når bandet eller managementet, eller hvem det nå er, har tatt seg bryet med å lage presseskriv på nesten prikkfritt norsk(!!!), så ønskes Alba Careta og hennes musikk mer enn hjertelig velkommen.

Alle som har opplevd vokalisten og gitaristen Tora går ikke uberørt fra et møte med henne. Det gjelder i sterkere grad enn noensinne etter møtet med hennes ferskeste visittkort “Seventeen”.

Jo da, noen skiver – ganske mange faktisk, blir liggende til marinering ei god stund. Likevel er det for noens del slik at de kommer opp til overflata uansett. Tora, som også reagerer hvis noen kaller henne Tora Dahle Aagård (29), hører hjemme i den kategorien. Hun er av typen artist som ikke lar seg stoppe og det skal vi være veldig glad for.

For den gemene hop er nok Tora kjent som en strålende bluesgitarist og vokalist. Noe forteller meg at hun ikke kommer til å forlate det universet i uoverskuelig framtid, men med “Seventeen” hilser hun på i et noe annet landskap.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Hun har skrevet alle de 14 låtene og alle tekstene og pakker på ingen måte inn hvem hun er og ofte også hva hun ønsker seg. Det er så befriende herlig å møte en slik usminka ekthet – herlig rett og slett.

Med framifrå hjelp fra tangentør og medprodusent Benjamin Giørtz er det i et mer popunivers Tora hilser oss denne gangen. Krydder fra soul, funk, blues og andre herligheter er så definitivt på plass også. Når gjesten på et av spora er en av de mest funky gitaristene på Tellus, Cory Wong, så forteller det mye om hvor vi befinner oss.

Tora synger veldig bra, spiller heftig, skriver fine låter og ekte tekster. Jeg tror på henne, enkelt og greit. “Seventeen” er nok en bekreftelse på at Tora er på god vei til den syttende himmel. Funky, tøft, inderlig og ærlig. Jeg forlanger ikke så mye mer enn det.

Trommeslager og bandleder Paul Motian var en sentral skikkelse i moderne jazz. Jakob Bro og Joe Lovano vet det bedre enn de aller fleste.

Paul Motian (1931-2011) blei et stort navn etter at han spilte i Bill Evans´ banebrytende trio sammen med bassisten Scott LaFaro, så lenge han fikk leve, fra 1959 til 1964. Seinere spilte han med “alle” – ikke minst pianistene Paul Bley og Keith Jarrett. Årsaken var hans usedvanlig personlige innfallsvinkel til å det å skape musikk, til det å fargelegge.

De siste tiåra av sitt liv prioriterte Motian sine egne band og sin egen musikk i stor grad. Sentralt her var trioen med Bill Frisell og Joe Lovano og hans Electric BeBop Band der Bro var med i flere år.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Derfor er det ikke så merkelig at danske Bro (44) og amerikanske Lovano (70), som jobba sammen første gang i 2009 med blant andre Jon Christensen, ville hylle sin tidligere sjef og ledestjerne.

Det har de gjort på et vis som salige Motian ville ha satt stor pris på, vil jeg tro. Med komposisjoner av de to, hver for seg, en kollektiv ekskursjon og Motians “Drum Music”, har denne høyst originale septetten laga musikk noe veldig i Motians ånd, men helt på sine egne premisser.

Med seg har de nemlig tre bassister, Anders Christensen på elbass og Larry Grenadier og Thomas Morgan på store feler, og to trommeslagere, Joey Baron og Jorge Rossy. Ei unik lagoppstilling og med herrer henta fra den aller øverste internasjonale hylla.

Spørsmålet kan sikkert stilles om det er nødvendig med tre bassister og to trommeslagere. For meg fører det utvilsomt til et helt spesielt lydbilde og ditto uttrykk – noe Motian også svært ofte skapte.

Gitarist Bro og tenorsaksofonist Lovano, som også spiller litt tarogato, kler og utfordrer hverandre i musikk som er alt fra veldig nedpå, vakker og søkende til mer åpen, utadvendt og fri. Det er en på alle måter flott hyllest av og til Paul Motian – en gigant som virkelig fortjener det.

Frode Alnæs er av typen som har mange venner og det av fullt forståelige årsaker. De aller beste gjennom 50 år er nok likevel gitarene hans. Her får får vi møte Frode og noen av gitarene.

Noen venner er av dert evige slaget. Uansett hva som skjer, så veit du at de er der. Slik har det vært for Frode Alnæs (63) og gitaren(e) i over et halvt hundre år. Etter at han blei ramma av en sjukdom som førte til at han mista håret som 11-åring, så blei gitaren en viktig følgesvenn for en sårbar guttunge. Det har den vært siden og det kommer den til å bli værende så lenge fingrene og hodet fungerer på den mildt sagt allsidige Alnæs.

De som har fulgt Alnæs´ karriere siden i alle fall gjennombruddet med Dance with a Stranger – som svenskene trodde var en kjønnssjukdom – vet at det nesten ikke finnes den sjanger som Kristiansunds store gitarsønn ikke har følt seg hjemme i. Da pandemien ramma Alnæs som oss andre, og alle jobber måtte enten avlyses eller utsettes, så fant han nok en gang trøst i sitt enorme arsenal med gitarer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ønsket, og kanskje også behovet, om å lage ei solo gitarskive vokste frem i forbindelse med at Alnæs ukentlig la ut solosnutter på facebook under nedtstenginga. Som tenkt, så gjort og her får vi møte mange av hans bestevenner.

Med et dusin nye Frode-låter og nesten like mange forskjellige gitarer – akustiske og strømførende, tar Alnæs oss mutters aleine gjennom en rekke stemninger basert på de fleste sjangre han har stifta bekjentskap med gjennom si karriere, det være seg country, folkemusikk, salmer, pop, rock, blues og jazz – og sikkert mye, mye mer.

Frode Alnæs gjør det med en ekthet og inderlighet som alltid har kjennetegna han. Han er en musiker det er lett å tro på og her gir han oss nok en rekke grunner til akkurat det.

Frode Alnæs har gitt oss 12 nye melodiske årsaker til å tilbringe kvalitetstid sammen med han.

Jeg har hatt gleden av å møte den estiske vokalisten Karmen Rõivassepp ved flere anledninger. Her debuterer hun med egne låter og arrangement for storband. Det har hun all grunn til å være stolt av.

Karmen Rõivassepp runder 30-streken i år. Siden 2012, altså hele sitt voksne liv, har hun hatt Aarhus og Danmark som sin hjemmebase. Der har hun i tillegg til solid utdannelse gjennom flere plateutgivelser vist oss hvilket stort vokaltalent hun er i besittelse av. Frem til nå har det vært i småband-settinger.

Nå har altså Rõivassepp tatt nok et nytt og stort steg. For første gang har hun både komponert og arrangert for storband og hun viser oss kjapt at hun har en trygg, sikker og spennende hånd når det gjelder dette formatet også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rõivassepp er en melodiker av rang og åpenbart en arrangør med mye spennende for seg. Hun har så avgjort fått den nordiske jazzen under huden også. Hun synger både på estisk, engelsk og ordløst og alt fungerer sømløst med det meget langt framskredne storbandet fra Aarhus. Her er det både solister av meget høy klasse og et ensemblesound av klasse.

Karmen Rõivassepp har vist oss stadig nye sider av seg sjøl. Dette er sjølsagt den “største” til nå og hun består testen med glans.

Den vil heldigvis ingen ende ta denne uendelige strømmen med påfyll av nye norske jazzmusikere og band. Trioen Tog er nok et bevis på at her er det ikke noen signalfeil å melde om.

Trommeslager og perkusjonist Steinar Heide Bø fra Trondheim, barytongitarist Vetle André Skåli fra Tvedestrand og tenor- og sopransaksofonist og moogist Brede Sørum fra Trondheim, er alle 22-23 år unge. De møttes for noen år siden på Sund folkehøgskole – ofte kalt førskolen til jazzlinja i Trondheim. Til tross for at de tre har søkt seg til litt forskjellige utdanningssteder siden, så har de åpenbart beholdt kontakten og gjennom Tog utvikla et felles og spennende tonespråk.

De seks låtene er unnfanga kollektivt og det er tydelig at de tre har et felles musikalsk mål og allerede har staka ut kursen om hvordan de skal komme seg dit. Alle tre har kommet langt i sin søken etter å finne et eget uttrykk, men aller mest imponerer likevel det kollektive uttrykket.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tog byr oss på høyaktonjazz, men likevel med masse dynamikk i de musikalske samtalene. Det kommer absolutt ikke overraskende at her er det henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som John Coltrane og King Crimson – og veldig mye mer. Til sammen har det blitt en type jazzrock de kan være veldig bekjent av og som allerede på første stasjon byr på mye særpreg.

Tog gir oss hele spekteret fra heftig og tøft rocketrøkk til kollektiv fribag og mye midt i mellom. Trioen har umiddelbart fortalt oss at her har vi tre nye stemmer og et band det skal bli veldig spennende i følge i åra som kommer.

Av en eller annen merksnodig årsak har Tysklands supertrommeslager Wolfgang Haffner aldri slått gjennom her hjemme. Her følger nok et prov på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Wolfgang Haffner (57) har de seineste tiåra turnert ustoppelig verden rundt enten som leder for egne band eller som sidemann for Al Jarreau, Chaka Khan, Pat Metheny, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Brecker Brothers og saksofonisten Bill Evans og mange, mange andre. Det har blant annet ført til bidrag på rundt 400 album.

Turnévirksomheten til Haffner har vært voldsom og da pandemien slo til for fullt, visste han nesten ikke hva han skulle finne på. Nå har det seg slik at Haffner har flere bein enn trommebeinet å stå på – han er også en langt framskreden komponist.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Komponistkvalitetene skulle han få god nytte av i denne perioden. Han fikk god tid, noe han sjelden hadde hatt frem til da, til å skape et nytt repertoar som skulle fortelle noe om denne tida og som kunne egne seg for at den store ro kunne innfinne seg.

Haffner har prioritert den enkle melodien. Det er liksom ikke noen tvil om hvor eneren finnes, for å si det sånn. Det er lett å komme inn i Haffners vakre verden og det er lett å trives der. Med seg til å tilberede de musikalske rettene har han sitt faste band bestående av Simon Oslender på tangenter, Thomas Stieger på bass og Sebastian Studnitzky på trompet pluss Alma Naidu på ordløs vokal på noen av spora.

Når det heile så blir krydra av gjestesolistene Bill Evans, trompeteren Till Brönner, trombonisten Nils Landgren, gitaristen Dominic Miller og tangentørene Mitchel Forman og Eythor Gunnarsson, så betyr det at det blir invitert til et velsmakende musikalsk måltid som ikke flytter noen merkesteiner, men som byr på vakker musikk som egner til hygge og ettertanke.

Soloprosjektet til Kim Reenskaug, Wow Sailor, kommer ut av det store intet for min del. Det tar uansett ikke lang tid å bli fascinert av denne musikalske ekskursjonen.

En av de aller morsomste og mest spennende opplevelsene når det gjelder å møte musikk, er når “nye” artister inntar høyttalerne. Kim Reenskaug er nemlig et totalt ubeskrevet blad for meg, men et blad som tiltaler meg veldig etter noen runder på spilleren.

Kim Reenskaug (32) har gjort det mest i forbindelse med denne produksjonen som både er spennende musikalsk og som en slags lydinstalasjon. Ved hjelp av feltopptak, samples og synthenes forlatelse, har Reenskaug komponert, spilt inn og miksa denne musikalske ofte litt melankolske utflukten der stemningene og følelsene kommer flott frem.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Som tittelen mer enn antyder så er tankegodset som ligger til grunn for dette visittkortet motsetningene mellom glede og frykt, hvordan de hører sammen og blir med oss gjennom livsløpet. Det har Reenskaug eller rettere sagt Wow Sailor greid å anskueliggjøre på et djupt personlig vis.

Når han så har alliert seg med trompeter i særklasse, Arve Henriksen, broder Stig Reenskaug på gitar og fiolin og vokalist Synne Sanden, så har “Happy Fear” blitt en flott musikalsk tilstandsrapport fra ei ny og veldig spennende stemme.

Den svenske saksofonisten og bandlederen Torbjörn Righard er et nytt bekjentskap for meg. Et hyggelig og velsmakende sådant.

Det eneste jeg egentlig vet om Torbjörn Righard (55) er at han kommer fra Lund langt sør i Sverige og har leda bandet The Silent Room siden 2005. “Touch the Music” er bandets tredje cd og det er utelukkende Righards musikk som står på programmet.

Besetninga har vært ganske så stabil siden starten og det betyr Bo Håkanson på trommer og perkusjon, Mats Ingvarsson på bass og Johan Ohlsson på piano, trekkspill og clavinet. Også det helt nye navn for meg, men jeg skjønner godt at Righard vil ha de med seg på ekskursjonen. Alle holder absolutt bra kvalitet og har så definitivt kommet under huden på Righards intensjoner.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Righard, utstyrt med en varm, litt tørr, men inviterende tone i tenorsaksofonen sin, har skrevet musikken gjennom hele 25 år. Her finner vi spor av svensk folkemusikk, av cooljazz, og av Neil Youngs univers – og mye mer. Dette har Righard og hans gode venner satt sammen til et eget lite univers som det er svært hyggelig å ta turen inn i.

Her brytes det ingen grenser – her dreier det seg kun om å skape gode og varme stemninger og det har Torbjörn Righard og vennene hans makta.