Jazz på svenska

Noen mener kanskje Jan Johansson bør ha enerett på akkurat jazz på svenska-begrepet. Slik er det vel ikke og Bo Sundström, han fra Bo Kaspers Orkester dere vet, gjør så absolutt ikke skam på dette legendariske begrepet. Dessuten kan han definitivt regnes som en etterkommer av Johansson.

Bo Sundström har kommet enda nærmere jazzen enn sammen med Bo Kaspers Orkester.

Bo Sundström (56), sjefen og frontfiguren i Bo Kaspers Orkester, er forundra over at han er i live. Ikke helt bokstavelig da, men han sier sjøl at han ikke fatter at han overlevde sine første 50 år her på Tellus. Årsak: han hadde ikke hørt en eneste tone av John Coltranes klassiske skive «Ballads» innspilt i 1963. Noe forteller meg at Sundström har hørt mye på den siden den gang – veeeeldig mye. Det er det forresten usedvanlig mange gode grunner til.

Den åpenbaringen førte til at Sundström, som jo har fortalt oss om klare jazzrøtter i Bo Kaspers også, begynte å fordype seg grundig i jazzens standardskatt med røtter i 50- og 60-tallet. Han skjønte raskt at det var mulig og vel så det å synge disse tekstene på svensk – de måtte måtte bare gjendiktes først!

Som tenkt, så gjort og Sundström har skrevet nydelige oversettelser eller kanskje bedre gjendiktninger av fantastiske låter som «I Love You», «The Way You Look Tonight», «Once Upon a Summertime», «My Foolish Heart» som har blitt til tittellåta «Mitt dumma jag», «Darn That Dream», «You Don´t Know What Love Is» og «I Can´t Give You Anything But Love». Dessuten har han tatt med en annen favoritt også, Tom Waits, og oversatt hans «All the World Is Green». På toppen av kransekaka finner vi to klassikere som allerede var oversatt på best mulig vis til svensk: Beppe Wolgers «Monicas vals» som Monica Zetterlund udødeliggjorde sammen med Bill Evans pluss Lisa Nilssons nydelige tekst til Lars Gullins «Danny´s Dream». For et knippe!!!!

Når så Sundström har alliert seg med Jonas Kullhammar som produsent, inntatt legendariske Atlantis Studio i Stockholm, fått med seg kompisene Jonne Bentlöv på trompet, Björn Jansson på saksofon og klarinett og Robert Östlund på gitar fra Bo Kaspers samt et så stilriktig komp som vel tenkelig med Ulf «Morfar» Engström på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Vladan Wirant på piano, så kunne dette nesten ikke gå gæernt. Det har det da heller ikke gjort.

Bo Sundström har med sin ekte og personlige stemme og uttrykk og sin voldsomme respekt for dette stoffet, gjort ti strålende versjoner av en viktig del av standardskatten. Jazz på svenska har fått et nytt kapittel og du verden så glad vi skal være for at Bo Sundström overlevde Coltranes «Ballads».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bo Sundström

Mitt dumma jag

Columbia/Mr RADAR/Sony Music

Historiefortelleren

Når man kommer fra det samme strøket som Alf Prøysen, så har man både mye å slekte på og strekke seg etter. Hvis man vil fortelle historier vel å merke. Det både vil og kan Frida Ånnevik – på et vis som ville gjort n´Alf stolt.

Frida Ånnevik er intet mindre enn en unik historieforteller.

Frida Ånnevik (33) har vært med oss i snart ti år nå. Fra hun ga oss sitt første visittkort i 2010 har det vært åpenbart at hun har vært i besittelse av et historiefortellertalent av uhyre sjelden kvalitet. Når hun samtidig skriver låter av samme klasse og har ei stemme som løfter budskapet så vakkert og personlig fram som det hun gjør, så blei det tidlig klart at Frida Ånnevik skulle bli værende en viktig budbringer i lang, lang tid.

I 2016 ga hun oss «Her bor» som blei fulgt av «Flyge fra» bare et år etterpå. For et par dager siden blei det klart at Ånnevik blei tildelt Spellemannpris for tredje gang for den seineste – «Her bor» fikk samme utmerkelse året før. I forlengelsen av debatten og reaksjonene som har kommet etter at Astrid S blei tildelt Årets Spellemann-pris, har det såvidt jeg har fått med meg vært enstemmighet rundt Ånneviks tildeling – her er det ikke mye tvil om at det er kvalitet som blir satt pris på.

De to skivene blei spilt inn samtidig. Underveis skjønte Ånnevik at det faktisk var to skiver hun var i ferd med å begå. De blei altså utgitt med et års mellomrom og for oss som har litt tungt for det, kom den heldigvis som dobbeltalbum også.

Ånnevik er som sagt en historieforteller av rang. Tematisk handler «Her bor» om å høre til, mens «Flyge fra» i stor grad dreier seg om å føle seg annerledes eller utafor. Begge deler makter Ånnevik å sette fantastisk flotte ord på – ord som får meg til å lytte, til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av den minste nyanse – de er det nemlig mange av.

Når hun så har med seg et superlag med Kåre Chr. Vestrheim i produsentstolen samt et band bestående av Pål Hausken på trommer og perkusjon, Andreas Løwe på tangenter, Jo Berger Myhre på basser og Haldor Røyne på gitarer, som tilsammen skaper landskap i et vise/pop-landskap med enkelte jazzovertoner – hun avslutter faktisk festen med sin egen oversettelse av jazzklassikeren «You Must Believe in Spring» – «Du må tru på vår» -, så er denne doble dosen med Ånnevik-poesi av typen som går inn i klassikerkategorien for der å bli værende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frida Ånnevik

Her bor – Flyge fra

Grappa/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

De aller færreste her hjemme har nok hørt om den finske trioen 3TM. Gir du deg sjøl en sjanse, kan jeg love deg noe ganske så unikt og spennende.

3TM ser ut som vanlig trio, men har noe helt eget å by på.

Det er bare å rekke hånda i været hvis du har bra oversikt over 3TM leda av trommeslageren Teppo Mäkynen og med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen som likeverdige partnere. Ingen av mine hender gikk i alle fall i været. Kannaste og Lötjönen har jeg hatt gledet av å møte i noen band de seineste åra, men både når det gjelder 3TM og Mäkynen så er det aller første gang.

Det sier nok noe om at vi kan og vet for lite om det som skjer i finsk jazz – dette er nemlig noen av de aller mest spennende, unge finske jazzmusikerne og de har så absolutt mye originalt å bringe til torgs.

Her har denne trioen skapt seg sitt eget lille univers relativt langt unna en tradisjonell jazztrio. For det første finnes det ikke noe akkordinstrument her og for det andre har Mäkynen inkorporert samples og lyder som mer enn krydder til det totale lydlandskapet. Det har altså ført oss til et sted mellom akustisk jazz og ganske så abstrakt elektronika der etablerte skillelinjer når det gjelder sjangre blir viska bort på et spennende vis.

Mäkynen, Kannaste og Lötjönen har mye å melde hver for seg, men i mine ører er det det kollektive uttrykket som er det mest spennende og originale med «Form». Som om ikke det er nok så viser også Teppo Mäkynen seg fram som en framifrå kunstfotograf og cd-en blir fulgt av et hefte med ti av hans fotografier. Spennende – det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

3TM

Form

We Jazz Records/[email protected]

En ny verden

Duoen Yügen, bestående av Marthe Lea og Håkon Aase, har fått reisefølge av Mats Eilertsen. De gir oss noe helt spesielt.

Yügen og Mats Eilertsen inviterer oss med på en herlig ekskursjon.

Saksofonisten, og her også vokalisten, gitaristen og perkusjonisten, Marthe Lea, og fiolinisten, og her også harmoniumisten, kanteleisten og perkusjonisten, Håkon Aase, har, til tross for at de bare er godt og vel 25 år, markert seg kraftig i norsk jazzliv allerede. Vi har blant annet støtt på dem sammen med storheter som Thomas Strønen, Mathias Eick, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Ole Morten Vågan og Jarle Vespestad, men de to, som møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole, har her skapt et eget lite univers med røtter mange steder.

Lea fra Stavanger og Aase fra Seljord i Telemark har søkt og funnet i så forskjellige kilder som folkemusikk fra India og Tibet, afrikanske toneganger, europeisk kunstmusikk – Ligeti og jazz/impro. Dette har de skrudd sammen til noe som låter helt unikt må vite og når de så har invitert med seg Mats Eilertsen som en ekstra stemme, så blir dette et møte ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Marthe Lea og Håkon Aase er to representanter for den oppvoksende slekt som benytter enhver anledning til å vise at de har noe spesielt å fare med og at de nekter å gå opptråkkede stier. Dette er vakker, original, kontemplativ musikk egna for ettertanke og sjelefred. Jeg synes det er vanskelig å kreve så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Yügen

Yügen

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

For en mann!

Svært få musikanter har imponert meg mer både som musikant og som menneske enn Tom Harrell.

Det låter fantastisk vakkert av Tom Harrells flygelhorn – og trompet.

Tom Harrell (71) har gitt ut 32 skiver under eget navn siden 1976. I tillegg har han bidratt på en rekke utgivelser som sidemann med blant andre Bill Evans, Charlie Haden og Lee Konitz. Dessuten har han leda en rekke band – fra kvartett til storband – opp gjennom karriera si. Han har også turnert en hel del verden rundt de seineste fire tiåra. Alt dette har han gjort med en tung schizofrenidiagnose som har ført til tung medisinering.

Sjukdommen og medisineringa har prega Harrell på det viset at han har en subbende gange og når han ikke spiller, men er på scena, så står han rett opp og ned uten noen tydelige emosjoner eller bevegelser. Når han spiller derimot er han voldsomt tilstede og leverer et trompet/flygelhornspill som er så vakkert, utadvendt og personlig at man ikke skulle tro det var den samme personen det dreide seg om.

De seineste åra og på de seineste utgivelsene har Harrell i stor grad jobba sammen med med minst en blåser til, men nå ønska å uttrykke seg seg aleine med sin trompet/flygelhorn – som han har multitracka ved flere anledninger her.

Repertoaret er en blanding av gammelt og nytt, men alt skrevet av Harrell og tilpassa kvartettformatet. Det er uten unntak varm, melodisk, utadvendt og positiv akustisk jazz, med litt elpiano, med røtter i bopmusikk. Harrell får den beste assistansen tenkelig fra Adam Cruz på trommer, Danny Grissett på piano og Ugonna Okegwo på bass – alle har jobba med Harrell i en årrekke – til å befeste sin posisjon som en av nåtidens aller beste trompetere, komponister og bandledere innen denne sjangeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell

Moving Picture

HighNote Records/MusikkLosen

Kirstis festaften

Endelig fikk Kirsti Huke den anerkjennelsen hun har fortjent – lenge. Tildelinga av Radka Toneffs Minnepris blei markert med Huke i tre utgaver – alle like flotte.

Kirsti Hukes første etappe sammen med Vigleik Storaas, Ole Morten Vågan og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

40 år unge Kirsti Huke fra Melhus ved Trondheim har vært der i mange år allerede. For hennes medmusikanter og for de som virkelig har anerkjent kvalitet, har Huke vært ei stjerne lenge, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Det har jeg faktisk ingen forklaring på: Kirsti Huke har nemlig vært og er fortsatt en av mine favorittvokalister. Og du verden så fortjent det er at hun nå blei tildelt Radka Toneffs Minnepris!

Når det først skulle markeres, så er det vel ingen som er bedre på å rangere det enn Jan Ole Otnæs og Victoria Nasjonal Jazzcene. De hadde lagt opp til en helaften der Huke kunne få vist fram store deler av sitt enorme talent og for en kveld det blei.

Det hele begynte med Hukes kvartett bestående av Erik Nylander på trommer, Vigleik Storaas på piano og Ole Morten Vågan på bass. Gjester underveis var John Pål Inderberg (barytonsaksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Gard Nilssen (trommer). Her møtte vi Huke i et landskap der standardstoff som «Old Country» møtte Hukes eget stoff i en jazz/singer-songwritertradisjon. Med Hukes klokkeklare og personlige stemme, med herlig diksjon og engelskuttale, blei dette en perfekt start på jubelkvelden.

Scent of Soil – tingingsverket til Vossajazz – med Rune Nergaard, Gard Nilssen, Tore Brunborg og Even Helte Hermansen.

Foto: Tor Hammerø

Bestillingsverket, eller tingingsverket som det heter på Vossajazz, fra 2010 – «Scent of Soil» – var neste stopp. Med Bushman´s Revenge-bandet – Even Helte Hermansen på gitar, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer – som «komp» og Tore Brunborg med sin guddommelige tenorsaksofontone som komponist, var neste stopp. Jeg har bare hørt verket på plate og har flere ganger tenkt at dette må ut til folket. Bekreftelsen kom på Victoria: det var altså så vakkert og forførende i en verden som henter fra både pop og jazz som jeg kunne huske fra skiva – bare enda bedre live, må vite.

«Popbandet» med Ola Kvernberg og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

Festen blei avslutta med «popbandet» Kirsti, Ola & Erik – Kvernberg og Nylander. De tre har stått frem og kommet ut av skapet: de synes om mye og mangt i popens og rockens verden og har gitt sine favorittlåter flotte og høyst personlige tolkninger i flere år nå. Vi fikk servert Lou Reeds «For All Tomorrows Parties», Tom Waits´ «Lonely», ABBAs «The Day Before You Came» og Kenny Rogers´ «Ruby, Don´t Take Your Love to Town» før det hele var over med Huke på inderlig vokal og med si lille harpe som en flott del av lydbildet – som Tor «Torsken» Breivik ratta på et framifrå vis fra start til mål.

Kirsti Huke er en vokalist som fortjener all mulig form for oppmerksomhet. Radka Toneffs Minnepris er noe så voldsomt fortjent og bedre måte å takke for prisen på, er nesten ikke mulig å tenke seg. Dessuten er det vi som var så heldige å være tilstede som skal takke!

Kirsti Huke

Victoria nasjonal Jazzscene, 230218

Mer makt til Hegdal

Eirik Hegdal har både i musiker- og i jazzens indre kretser fått mye oppmerksomhet for sine enorme kvaliteter både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder. Uansett er det på høy tid at han får mye mer anerkjennelse fra et enda større publikum – her kommer det to bevis på det.

Team Hegdal med Oscar Grönberg som spesiell gjest.

Spør du gigantene Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman, så er jeg sikker på at svaret ville ha vært det samme: Eirik Hegdal tilhører det absolutte tetsjiktet innenfor flere felt, spesielt som arrangør. Han har gjort noe med musikken til både disse herrene og samtidig skrevet originalmusikk som har gjort at appetitten har blitt vekka gjennom en årrekke. Han leda Trondheim Jazzorkester mellom 2002 og 2016 og førte orkesteret videre fra høyde til høyde.

Samtidig har han leda sitt eget lille laboratorium, Team Hegdal, siden 2009. Med fra starten har Gard Nilssen på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett vært, mens Ole Morten Vågan – som tok over for Hegdal som leder av Trondheim Jazzorkester – overtok bassjobben etter Rune Nergaard i 2012. Nå er bandet, som nok en gang har med seg Oscar Grönberg som gjest på piano, tilbake med sin fjerde utgivelse siden 2010 – to år etter at de vant Spellemannprisen for «Vol 3». Hva bandets to første skiver het, deles det ikke ut premier for.

Hegdal har nok en gang skrevet alt materialet til dette kollektivet som er befolka med noen av våre aller mest uttrykksfulle og talentfulle unge musikanter. Når Hegdal sjøl sier at han har henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Mozart, Ravel, Messiaen og Wayne Shorter, så forteller det mye om hvilket originalt univers Team Hegdal inviterer oss inn i.

De fire/fem kjenner hverandre som bare sjelsfrender gjør og både kollektivt og individuelt er dette et team som hører hjemme på aller øverste hylle – også internasjonalt.

Alpaca Ensemble under uroppførelsen av «Mekatonia» i 2012.

Hegdal er en mann med usedvanlig mange jern i ilden. Ett av dem er samarbeidet med samtidsmusikkensemblet Alpaca Ensemble som går helt tilbake til 2001. Alpaca Ensemble er et kollektiv som kan variere i størrelse og besetning etter behov, men som alltid har en kjerne med Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Ved denne anledninga er også Sissel Vera Pettersen med på vokal, Stig Førde Aarskog på klarinett, bassklarinett og vokal, Ole Jørgen Melhus på trombone, Michael Francis Duch på bass, Tor Haugerud på trommer, perkusjon og klokkespill og sjølsagt Eirik Hegdal på sopran- og bassaksofon og klarinett. Hegdal har også skrevet all musikken.

«Mekatonia» var opprinnelig et utendørs musikkteater som blei urframført i Dokkparken i Trondheim i 2012. Det var et samarbeid mellom Alpaca Ensemble, Cirka Teater og Trondheim Kammermusikkfestival som skapte liv og røre og stor oppmerksomhet i Dokkparken der Trondheim Mekaniske Verksted holdt til i over 100 år fram til dørene stengte i 1983.

Den visuelle delen av oppsettinga går vi sjølsagt glipp av her, sjøl om det er mange flotte bilder av oppsettinga i coverheftet, men musikken, som er spilt inn høsten 2016, står voldsomt på egne bein også.

Hegdal viser oss nok en gang hvilken allsidig og spennende komponist han er – det virker ikke som han har noen form for grenser i sine mange måter å tilnærme seg det uttrykket han til enhver tid er på jakt etter. Musikantene, som er håndplukka må vite, kommer fra både jazz, impro og den klassiske verden og Hegdal har tydeligvis visst hvem og hvorfor han spurte akkurat dem – eller skrev for akkurat disse musikantene.

«Mekatonia» er et verk som befinner seg i en rekke forskjellige grenseland – akkurat som Eirik Hegdal. Der stortrives han åpenbart og der er det veldig lett å trives med han også. Eirik Hegdal er en voldsom kapasitet på en rekke områder – det er bare å lytte til disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Team Hegdal

Vol 4

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Alpaca Ensemble & Eirik Hegdal

Mekatonia

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Tøft fra øst

Kjenner du ikke til de finske musikantene Max Zenger, Joonas Leppänen, Tomi Nikku og Teemu Åkerblom? Ingen grunn til å fortvile – her kommer det nemlig en mulighet til å gjøre noe med det.

Maxxxtet i aksjon med et oppmerksomt publikum.

Av en eller annen grunn har vi altfor lite kontakt med det som skjer i finsk jazz her hjemme. Danske og svenske utgivelser, band og musikanter har vi større oversikt over, men kvaliteten på det som dumper ned fra de tusen sjøers land fra tid til annen, borger for at vi bør låne både ett og to ører til det som kommer derfra.

For ei lita stund siden kom det en konvolutt med tre utgivelser fra Finland. Pianisten Olli Ahvenlahti har jeg allerede omtalt – nå står kvartetten Maxxxtet for tur. Sjefen for bandet er altsaksofonisten og bassklarinettisten Max Zenger, som har skrevet alle låtene og som sjølsagt «står» bak navnet på bandet. Med seg har han trommeslageren Joonas Leppänen, trompeteren og flygelhornisten Tomi Nikku og bassisten Teemu Åkerblom. De tre sistnevnte har jeg truffet på i andre sammenhenger, men dette er mitt første møte med Zenger.

Dette er relativt unge herrer med blikket opp og frem og med denne kvartetten uten akkordinstrument involvert, så er det fritt fram et musikalsk budskap som henter mye inspirasjon fra cooljazzens skattkammer. Det serveres varm, melodisk musikk stort sett i medium tempo og interaksjonen mellom Zenger og Nikku i deres kollektive utflukter er av meget høy klasse. Fundamentet som Leppänen og Åkerblom serverer er det heller ikke noe som helst å sette fingeren på.

Coolmusikkens yppersteprester som Chet Baker, Lee Konitz, Warne Marsh og Lennie Tristano skapte dette uttrykket med lange, logiske og spennende linjer på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Slik Maxxxtet videreforedler det, så forteller de oss at det er et tidløst tonespråk. «Chapter 2», det deles ikke ut premie for å tippe hva bandets debutskive heter, med Maxxxtet er nok en bekreftelse på at nivået på finsk jazz er høyt uansett hva slags målbånd man benytter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maxxxtet

Chapter 2

Eclipse Music/maxzenger.com

Den nye vinen

Pianisten, komponisten og bandlederen Kjetil André Mulelid er en flott representant for den nye generasjonen jazzmusikere. Her møter vi han i to utgaver – helt forskjellige, men like spennende.

Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas – Kjemilie – en hudløs og inderlig duo.

Med bakgrunn i debut-cd-en «Hverdagene», som kom ut i 2016, så er det overhodet ikke overraskende at duoen Kjemilie med Kjetil André Mulelid på piano og som komponist og Emilie Vasseljen Storaas på vokal og som tekstforfatter har noe veldig spesielt å fare med. De to traff hverandre mens de studerte på jazzlinja i Trondheim – en utdanningsinstitusjon der bare de aller mest talentfulle kommer inn.

Det er altså en kjemi og empati mellom de to som er sjelden. De er begge langt framskredne lyttere og Vasseljen Storaas, jo da hun er datter av pianogiganten Vigleik Storaas, sine tekster som hun framfører på klingende trøndersk og som handler om blant annet rotløshet og det å føle seg fanget, det å søke etter det som kan sette en fri og dermed også kjenne at man vokser – livet der altså, blir fulgt, forsterka og inderliggjort av Mulelids melodier og vakre klangbehandling. Det skader heller på ingen måte at den fremadstormende og uttrykksfulle fiolinisten Håkon Aase er med og fargelegger over halvparten av låtene.

Dette er duojazz så hudløs og nær som vel tenkelig – vakkert og sterkt.

Kjetil Mulelid Trio med sjefen i sentrum, flankert av Andreas Skår Winther og Bjørn Marius Hegge.

Mulelid, som opprinnelig kommer fra den samme bygda som Tord Gustavsen, Hurdal, er nå bosatt i København. Det hindrer han på ingen måte i å samarbeide med sine «gamle» norske venner både titt og ofte. Det har blant annet ført til unnfangelsen av hans egen trio bestående av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer.

Trioen har akkurat kommet med sin debut-cd på velrennomerte Rune Grammofon der de følger i fotspora til In the Country og Espen Eriksen Trio. Det mer enn indikerer at Rune-sjef Rune Kristoffersen legger lista høyt og Kjetil Mulelid Trio, mellomnavnet er droppa muligens av internasjonale markedsføringshensyn, er langt unna å rive – veldig langt.

Alle musikantene involvert på disse to innspillingene er under 30 år, men viser tross det en modenhet og originalitet som er imponerende. Også her har Mulelid skrevet all musikken, bortsett fra en fri improvisasjon, og her hentes det hemningsløst fra salmer til frijazz og hele tida med en melodisk, nordisk tone over det hele med masse luft og frihet.

Den empatiske grunntonen vi fant hos Kjemilie, har Mulelid & Co på alle slags vis greid å videreføre til trioen sjøl om det sjølsagt låter helt annerledes. En ny trio med stort potensial er unnfanga og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjemilie

Bakkekontakt

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Kjetil Mulelid Trio

Not Nearly Enough to Buy a House

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den største

I fjor kom dokumentaren «Chasing Trane» – 50 år etter at John Coltrane la ned hornet for godt. Den har jeg ikke fått sett, men nå er i alle fall musikken til filmen her – den holder lenge den!

John Coltrane – en av jazzens aller største.

Da John Coltrane la ned horna for godt den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, stilna en av de sterkeste, vakreste og flotteste stemmene i jazzen – i all musikk spør du meg. Fra midten av 50-tallet og til det hele tok en brå slutt på grunn av leverkreft, ga Coltrane oss noe som har vært, er og kommer til å forbli stort. Han er en av dem som har vært stilskapere og som har betydd enormt mye for sine samtidige, både musikanter og publikummere over hele kloden, og slik er det fortsatt den dag i dag og slik vil det fortsette å være for all fremtid.

Coltrane ga gjennom sine mange inderlige og personlige måter å utvikle jazzen på, verden et nytt syn på så mangt. Hans alvor, hans styrke, hans voldsomme kraft og hans vidunderlige tone gjorde noe med alle som kom i hans nærhet og som fikk anledning til å «møte» han på andre vis seinere. John Coltrane er er enkelt og greit en kraft man ikke går uberørt videre fra.

Filmskaperen John Scheinfeld har laga dokumentaren «Chasing Trane» og Coltrane-viteren Ashley Khan har skrevet coverteksten her. De elleve låtene som er med i dokumentaren og som finnes på denne cd-en, er henta fra perioden 1957-1963 – i manges ører Coltranes beste periode. Ingenting er nytt, men noe er sjeldent og det er en blanding av studio- og liveinnspillinger.

For meg er det høytid hver gang hver gang Coltrane kommer med sitt budskap og disse versjonene av blant annet «A Love Supreme», «Giant Steps», «My Favorite Things», «My One and Only Love» med vokalisten Johnny Hartman og en godt og vel 16 minutter lang versjon av «Chasin´the Trane» fra Village Vanguard med kun Jimmy Garrison og Elvin Jones, er så avgjort også det. Uten unntak er alt dette håndplukka materialet fantastisk, historisk og stilskapende. Nå gleder jeg meg til å få se dokumentaren også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Coltrane

Chasing Trane – The John Coltrane Documentary

Impulse!/Universal