En svært innholdsrik fredag på Bodø Jazz Open inneholdt alt fra Bodil Niska med England Brooks, Broen og Nypan Trio til Procol Harum. Noe for de fleste smaker vil jeg mene.

Marianna S. A. Røe i Broen – der skjer det mye!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Broen er et fyrverkeri live.

Foto: Tor Hammerø

Broen har blitt hypa kraftig i det siste – og det med veldig god grunn. Den timen de delte med publikum i Bodø var mitt første møte med bandet og jeg var egentlig forberedt på at musikken kunne gå i alle mulige retninger. Det gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Hans Hulbækmo – for et oppkomme, for en motor!, synthsjef Anja Lauvdal, tubaist Heida Karine Jóhannesdottir Mobeck og vokalist Marianna S. A. Røe ga oss i en herlig blanding r&b, rap, jazz, impro, psykedelia, dub, elektronikk, støy – og sikkert mye annet – er altså popmusikk anno 2018, så hip at de fleste sikkert ikke vil få den med seg. Samtidig er den så tøff, moderne, unik, spennende og original at den bør ha et stort potensial både her hjemme og ikke minst internasjonalt hos musikkelskere som vil bli utfordra og som vil utvide horisonten sin. Beintøft – enkelt og greit!

Bodil Niska sammen med et nydelig lag med dyktige musikanter og England Brooks på vokal som gjest.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open og Tor Hammerø

I den helt andre enden av jazzskalaen fant vi litt tidligere på kvelden tenorsaksofonist Bodil Niska sammen med Magne Arnesen på piano, Hans Backenroth på bass og Roger Johansen på trommer. I et herlig standardlandskap med alt fra «Danny Boy» til «Sometime Ago» – alt enten i ballade- eller maks medium tempo – ga Niska oss sine tolkninger av dette tidløse materialet som man bare kunne lene seg tilbake å kose seg med.

Niska gir seg ikke ut for å være noe annet enn den hun er – en saksofonist i Ben Webster-skolen med en stor og varm tone med masse luft og vibrato som gjør det hun elsker så godt hun kan – og det holder mer enn lenge det! Når hun så fikk besøk på slutten av sin god venn England Brooks, bosatt i Bodø, som blant annet sang «On a Clear Day» og Gregory Porters «Water under Bridges» i en vakker duett med Arnesen, så fikk den fullsatte salen akkurat det de hadde kommet for: En herlig rundreise i jazzens tidløse repertoar fremført på et inderlig vis av et dyktig og empatisk lag.

Procol Harum – still going strong etter vel 50 år. «Stemma» helt venstre.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Procol Harum, det legendariske bandet som blei oppkalt etter katten til manageren for godt og vel 50 år siden, hadde samla fullt hus i Bodø storstue, Stormen. Stemma – Gary Brooker – er den eneste gjenværende fra starten, men du verden som han holder det hele i gang fortsatt. Han låter slik han alltid har gjort med sin ru, litt slitne og høyst personlige røst og de nye medlemmene holder også bra standard.

Procol Harum anno 2018 bød på godt og vel to timer med «greatest hits», og det har vært en del av dem, men jeg har likevel en mistanke om at stordelen av publikum var kommet av en eneste grunn: «A Whiter Shade of Pale». Det er en den mest spilte låta i Storbritannia etter andre verdenskrig – vi snakker ikonisk, ikke mindre. Den kom – helt til slutt, må vite.

Sjøl om jeg ikke har noe voldsomt sterkt forhold til Procol Harum, så var det likevel en stor opplevelse å få høre giganthiten i levende live – sjøl om ventetida blei i lengste laget for meg.

Nypan Trio spilte Bodøfolket inn i natta.

Foto: Tor Hammerø

Den lange kvelden blei ekstra lang for dem som fylte det fine restauranthuset Hundholmen Brygghus til ut i de bittesmå timer. Der spilte to band i to etasjer om hverandre til avisbudene sikkert var i gang med dagens jobb.

Det settet jeg fikk med med meg med Nypan Trio, bestående av Daniel Buner Formo på orgel, Truls Rønning på trommer og sjefen sjøl Øyvind Nypan på gitar, bekrefta at her har landet en orgeljazztrio som holder meget høyt nivå med sitt originalskrevne materiale. Det groover og det swinger akkurat slik sånn musikk skal låte og da var det lett å ta kvelden på opptur.

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Julian Costello har så vidt jeg vet ingenting med Elvis å gjøre. Det er like greit: Julian Costello står fjellstøtt på egne bein.

Julian Costello, nummer to fra venstre, har all grunn til å være hoppende glad sammen med sin kvartett.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Når postmenn, og/eller kvinner, gjør jobben sin på begge sider av Nordsjøen, så kan det ofte føre noe godt med seg. I dette tilfellet har de sørga for at jeg har fått stifte bekjentskap med den 52 år unge engelskmannen Julian Costello og hans musikk for første gang. Det har vært en udelt positiv opplevelse.

Sammen med den russiske bassisten Yuri Goloubev, den polske gitaristen, både elektrisk og klassisk, Maciek Pysz og den engelske trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, inviterer Costello, som spiller både tenor- og sopransaksofon, oss inn i en deilig, melodisk og rytmisk verden som han har skapt fundamentet for gjennom 13 egne komposisjoner.

Costello er en saksofonist som har latt seg inspirere av vår egen Jan Garbarek tidlig i hans karriere og, som Garbarek, så skaper han musikk med sterk identitet sjøl. Det er en varme og nærhet i budskapet til Costello og hans empatiske følgesmenn som det er lett å bli glad i og la seg fascinere av.

Dette er åpenbart en kvartett som liker hverandre godt og som har spilt mye sammen. Låtene henter sin inspirasjon fra en rekke kilder, men en type ECM-klang kombinert med et lett latinsk islett hører så avgjort med og sørger for musikalsk varme hele veien. Når så Julian Costello er en saksofonist med en fin og personlig tone i horna sine, så betyr det at «Transitions» definitivt er verdt å bruke tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Julian Costello Quartet

Transitions

33 Jazz Records/[email protected]

Billy Cobham – bare det å smake på navnet lukter musikkhistorie. For mange blei det også både et godt gjensyn og gjenhør med musikken de vokste opp med. Torsdagen under Bodø Jazz Open bød også på det grenseløse bandet Ánnásuolo og den spennende oppvoksende slekt med Juno – med fire jenter og en gutt i bandet!

Trommeikonet Billy Cobham (73) er intet mindre enn en levende legende. Etter at han var med Miles Davis, Mahavishnu Orchestra og skapte egen musikk, blant annet med det legendariske albumet «Spectrum», blei han sett på som en innovatør med sitt enorme trommeoppsett med to basstrommer. Han blir også kåra til verdens raskeste trommeslager! På oppdrag fra festivalen blei jeg spurt om å intervjue Cobham live foran publikum – en særdeles hyggelig opplevelse som man kan se på hjemmesida til Bodø Jazz Open eller på Facebook-side mi.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Når det er sagt så må jeg ile til å innrømme at jeg aldri har vært superfan av trommespillet til Cobham. Imponert ja, men sjelden berørt. Det blei jeg heller ikke denne gangen. Sammen med et empatisk lag med franskmennene Jean-Marie Ecay på gitar og Camélia Ben Naceur på tangenter, det chilenske elbassfantomet Christian Galvez og engelske Junior Gill på perkusjon, tok Cobham, iført skjorte med nasjonalfargene til sitt hjemland Panama og med sitt varemerke pannebåndet, oss med på ei rundreise i det meste av det han har holdt på med fra rundt 1970 og frem til i dag.

For meg har Cobhams musikk alltid vært ganske så forutsigbar og det er den dag i dag også. Både melodisk og rytmisk er han og bandet hans sjølsagt veldig på plass med sitt fusion- eller jazzrock-uttrykk, men musikken tar meg altså ikke med til spennende steder. Uansett var et stort å få høre Billy Cobham i levende live – faktisk for første gang.

Billy Cobham ga folket akkurat det de kunne forvente – en rundreise i hans musikalske historie.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Med sin høyst personlige miks av jazz, pop, elektronika og ikke minst samisk musikk, herlig dekorert av live video/stillsbilder på stor skjerm bak bandet, makta Ánnásuolo å gjenskape, og vel så det, stemningene de ga oss da bandets debutskive kom for et års tid siden. Tangentisten Eirik Fjelde, trommeslageren Jakop Janssønn, vokalisten Marianne Pentha og elbassisten Svein Schultz, er det perfekte reisefølge for komponist, gitarist og bandleder John-Kåre Hansen.

Med tekster av Nils-Aslak Valkeapää, flott framført av Pentha som ikke er noen improvisator, men straight tekstformidler, danderte den empatiske kvartetten de melodiske utgangspunktene til Hansen på et fint vis og skapte nydelige, vakre og vare stemninger.

Ánnásuolo tok oss med til steder de færreste av oss har vært på før.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med kvintetten Juno. De er alle andreårs studenter ved jazzlinja i Trondheim og det er veldig hyggelig å se at kjønnsbalansen, i alle fall i dette tilfellet, er snudd fullstendig på hodet også i jazzens verden.

Med Georgia Wartel Collins fra Sverige på bass, Thea Ellingsen Grant, fra Gvarv i Telemark, og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes på vokal, Mona Krogstad fra Trondheim på tenorsaksofon og Ingvald Vassbø fra Egersund på trommer, tok Juno oss inn i en verden der de miksa jazz, pop, hip hop, impro, humor og seriøsitet på et flott vis i kun eget materiale.

I en slik akustisk og tørr setting er det lite å gjemme seg bak og det trenger da heller ikke Ellingsen Grant og Dahl Ødegård som har stemmer som klinger fint sammen og som ofte fullfører hverandres setninger på et inderlig vis.

Og de som lurer på hvordan det kan gå når ambassadøren på Cuba byr på fri bar, bør lytte til Juno ved første og beste anledning.

For ordens skyld: Jeg er invitert til festivalen av Bodø Jazz Open. Så er det sagt.

Juno, fra jazzlinja i Trondheim, fortalte oss at framtida er i de beste struper og hender.

Foto: Tor Hammerø

Komponisten Bjørn Bolstad Skjelbred, vokalgruppa Nordic Voices og trompeter Nils Petter Molvær har skapt et verk bortenfor det meste.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Et strålende samarbeid mellom Bjørn Bolstad Skjelbred, Nordic Voices og Nils Petter Molvær kan gjøre en forskjell.

Jeg blir på ingen måte overraska over at den sjangersprengende trompetsjef Nils Petter Molvær dukker opp i unike og spennende konstellasjoner. Hans gjesteinnsats på «The Bee Madrigals» føyer seg dermed elegant inn i rekka over musikalske møter han har vært med på å løfte.

Utgangspunktet her er samtidskomponisten Bjørn Bolstad Skjelbreds verk over seks satser for vokalsekstetten Nordic Voices. Bolstad Skjelbred har tatt tak i en tematikk som kanskje er relativt ukjent for de fleste av oss – i alle fall for meg, nemlig at deler av bierasen kan være uttryddingstrua. Gjennom tekstene her blir vi bevisstgjort dette faktumet – nok et eksempel på hva den menneskeskapte miljøforsøplinga kan føre til og hvilke konsekvenser det kan få.

Nordic Voices er et meget anerkjent norsk vokalensemble med hele verden som scene og de er åpenbart klare til å utfordre både seg sjøl og oss i et landskap der både talekor og tradisjonell korsang benyttes.

Molvær er med på å åpne ballet der avslutningssatsen også blir åpningssatsen. Hans umiskjennelige trompettone skaper som alltid ekstra oppmerksomhet rundt ethvert musikalsk budskap – han er enkelt og greit ei stemme som gjør noe med deg.

Med «The Bee Madrigals» har Bjørn Bolstad Skjelbred åpna opp nye dører. Han gjør det på et spennende og personlig vis og Nordic Voices og Nils Petter Molvær er flotte budbærere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjørn Bolstad Skjelbred – Nordic Voices – Nils Petter Molvær

The Bee Madrigals

Aurora/Musikkoperatørene

Med Nils Petter Molvær, Blood Sweat & Tears og The Real Thing på programmet blei Bodø Jazz Open så definitivt blåst i gang.

Jeg har hatt gleden av å følge Nils Petter Molværs karriere nesten helt fra han spilte i Limbandet helt tilbake i det forrige årtusenet. Det har vært en udelt glede og spennende reise gjennom Masqualero, Jon Eberson, Chipahua og masse annet til han virkelig stod på egne bein med «Khmer» i 1997. Da etablerte Molvær seg så definitivt med et eget uttrykk og siden har han vært retningsgivende i større eller mindre grad med et totalt sjangerfritt og molværsk tonelandskap.

Det er til å begripe at Molvær har fått et stort navn også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det Molvær har formidla og formidler nå er nemlig så unikt, så personlig og så døråpnende for alle med store ører og ditto sanseapparat, at det er en sann og spennende fryd å være med han på reisa. Folk langt utenfor jazzmenigheta, og spesielt rockefolket, finner mye utfordrende i Molværs musikk anno 2018.

Når så lydmann Johnny Skalleberg makta å videreformidle dette universet på et strålende vis, og med et lysfølge som var akkurat det musikken ba om, så er trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre og strengealtmuligmann Geir Sundstøl på en prikk det trompeter og visjonær Nils Petter Molvær, og vi, kan ønske oss. Det er et trøkk, en retning og et mål i musikken til Nils Petter Molvær han er helt aleine om.

I dag venter to utsolgte hus på Ronnie Scott´s i London. De der borte på fotballøya har mye å glede seg til.

Sjelden har jeg hørt Nils Petter Molvær tøffere – og jeg har hørt han mye!

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Legendariske Blood Sweat & Tears åpna onsdagsfesten i Bodø. Sjøl om det som reiser rundt som BST i 2018 mannskapsmessig ikke har noe med originalbandet å gjøre, så gjorde de ni på scena absolutt ikke skam på opphavet.

Her blir det ikke gjort noe forsøk på å gjøre noe nytt – det skal låte så nært opp til originalen som vel mulig og det fiksa de stort sett. Vokalist Bo Bice er absolutt ingen David Clayton Thomas, men han gjorde godt fra seg uansett. Slik kunne vi vel fortsatt om de åtte andre også, men de er utmerkede musikanter som tar vare på arva på et fint vis.

Blåserekka er liksom sentrum i BST og det lått så tett, fint og heftig som det må låte for at det skal være BST. Kompet likeså og trommeoppvisninga til Dylan Elise imponerte på alle slags vis.

Vi fikk alt fra «Go Down Gambling», via «Lucretia MacEvil», «Hi-De-Ho», «And When I Die», «I Love You More Than You´ll Ever Know», «God Bless the Child» til «Spinning Wheel» og det godt voksne publikummet var såre fornøyd. De ville ha ønskekonsert og det fikk de.

Blood Sweat & Tears ga folket det folket ville ha – full ønskekonsert.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

The Real Thing gir seg ikke – heldigvis!

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med bandet som aldri går av scena i tørr smoking, The Real Thing. De har gitt jernet siden 1992 med noen års pause etter at Sigurd Køhn gikk bort under tsunamien i 2004. Nå er de veldig i gang igjen og ute med sin tiende cd, «Oh No! Not….The Real Thing…Again!».

Med den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge på tenorsaksofon og fløyte, den allestedsnærværende og meget dyktige trommeslageren Hermund Nygård og de gode gamle Paul «Palle» Wagnberg på orgel og Staffan William-Olsson på gitar i startoppstillinga, er The Real Thing akkurat så bra som de nesten alltid har vært.

Det swinger og det groover på et ekte og kompromissløst vis og de som gikk ut i Bodø-natta uten et smil rundt munnen, bør snarest oppsøke hjelp.

Vinden slo meg midt i fleisen da jeg forlot The Real Thing på baren Dama Di. Det gjorde likevel ingenting. Jeg hadde nemlig fått mer enn nok påfyll i løpet av kvelden til å stå han av.

Bodø Jazz Open, onsdag 31. januar 2018