Med Nils Petter Molvær, Blood Sweat & Tears og The Real Thing på programmet blei Bodø Jazz Open så definitivt blåst i gang.
Jeg har hatt gleden av å følge Nils Petter Molværs karriere nesten helt fra han spilte i Limbandet helt tilbake i det forrige årtusenet. Det har vært en udelt glede og spennende reise gjennom Masqualero, Jon Eberson, Chipahua og masse annet til han virkelig stod på egne bein med «Khmer» i 1997. Da etablerte Molvær seg så definitivt med et eget uttrykk og siden har han vært retningsgivende i større eller mindre grad med et totalt sjangerfritt og molværsk tonelandskap.
Det er til å begripe at Molvær har fått et stort navn også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det Molvær har formidla og formidler nå er nemlig så unikt, så personlig og så døråpnende for alle med store ører og ditto sanseapparat, at det er en sann og spennende fryd å være med han på reisa. Folk langt utenfor jazzmenigheta, og spesielt rockefolket, finner mye utfordrende i Molværs musikk anno 2018.
Når så lydmann Johnny Skalleberg makta å videreformidle dette universet på et strålende vis, og med et lysfølge som var akkurat det musikken ba om, så er trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre og strengealtmuligmann Geir Sundstøl på en prikk det trompeter og visjonær Nils Petter Molvær, og vi, kan ønske oss. Det er et trøkk, en retning og et mål i musikken til Nils Petter Molvær han er helt aleine om.
I dag venter to utsolgte hus på Ronnie Scott´s i London. De der borte på fotballøya har mye å glede seg til.
Sjelden har jeg hørt Nils Petter Molvær tøffere – og jeg har hørt han mye!
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
Legendariske Blood Sweat & Tears åpna onsdagsfesten i Bodø. Sjøl om det som reiser rundt som BST i 2018 mannskapsmessig ikke har noe med originalbandet å gjøre, så gjorde de ni på scena absolutt ikke skam på opphavet.
Her blir det ikke gjort noe forsøk på å gjøre noe nytt – det skal låte så nært opp til originalen som vel mulig og det fiksa de stort sett. Vokalist Bo Bice er absolutt ingen David Clayton Thomas, men han gjorde godt fra seg uansett. Slik kunne vi vel fortsatt om de åtte andre også, men de er utmerkede musikanter som tar vare på arva på et fint vis.
Blåserekka er liksom sentrum i BST og det lått så tett, fint og heftig som det må låte for at det skal være BST. Kompet likeså og trommeoppvisninga til Dylan Elise imponerte på alle slags vis.
Vi fikk alt fra «Go Down Gambling», via «Lucretia MacEvil», «Hi-De-Ho», «And When I Die», «I Love You More Than You´ll Ever Know», «God Bless the Child» til «Spinning Wheel» og det godt voksne publikummet var såre fornøyd. De ville ha ønskekonsert og det fikk de.
Blood Sweat & Tears ga folket det folket ville ha – full ønskekonsert.
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
The Real Thing gir seg ikke – heldigvis!
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open
Kvelden blei avslutta sammen med bandet som aldri går av scena i tørr smoking, The Real Thing. De har gitt jernet siden 1992 med noen års pause etter at Sigurd Køhn gikk bort under tsunamien i 2004. Nå er de veldig i gang igjen og ute med sin tiende cd, «Oh No! Not….The Real Thing…Again!».
Med den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge på tenorsaksofon og fløyte, den allestedsnærværende og meget dyktige trommeslageren Hermund Nygård og de gode gamle Paul «Palle» Wagnberg på orgel og Staffan William-Olsson på gitar i startoppstillinga, er The Real Thing akkurat så bra som de nesten alltid har vært.
Det swinger og det groover på et ekte og kompromissløst vis og de som gikk ut i Bodø-natta uten et smil rundt munnen, bør snarest oppsøke hjelp.
Vinden slo meg midt i fleisen da jeg forlot The Real Thing på baren Dama Di. Det gjorde likevel ingenting. Jeg hadde nemlig fått mer enn nok påfyll i løpet av kvelden til å stå han av.
Bodø Jazz Open, onsdag 31. januar 2018
