Det er åpenbart ingen bunn i honningkrukka som inneholder nye norske jazztalent. Kvartetten Schemes er nok et strålende prov på det.
Schemes er et usedvanlig spennende kollektiv.
Jeg har mista tellinga på hvor mange strålende enkeltutøvere og band som har kommet ut av/fra den strålende jazzlinja i Trondheim i løpet av de godt og vel 40 åra den har eksistert. Det er et svært stort antall og absolutt ingenting tyder på at det er en slutt på tilstrømminga i uoverskuelig fremtid heller. Det er bare å bukke og takke. I plateuniverset er altså Schemes det foreløpig siste påfyllet og bandet plasserer seg umiddelbart på ei svært høy hylle.
I 2021 kom bassisten Bendik Løland Lundsvoll fra jazzmetropolen Gjerdrum ved Lillestrøm, trommeslager Veslemøy Narvesen fra Kristiansand, pianisten Oliver Skou-Due fra Jyllinge i Danmark (høres vel også ut som en jazzmetropol?) og altsaksofonist Brede Sørum fra sjølvaste Trondheim, sammen ved Nidelvens bredd. Noe forteller meg at de raskt fant sammen til hverandre og at de hadde mye å snakke om. Det har så definitivt vist seg å stemme noe så vederstyggelig.
Alle bidrar
Alle fire har, enten hver for seg eller i ymse konstellasjoner, bidratt på låtskriversida. Det har ført til at vi får en herlig miks av ganske så straighte, melodiske og vakre utflukter og hele veien rundt til ganske så frie landskap. Samme i hvilke univers de befinner seg så snakker de lett og uanstrengt sammen – slik modne og langt framskredne individualister med solide evner til kollektiv samhandling gjør.
Alle fire hører nemlig hjemme i kategorien noen av de aller mest lovende jazzmusikantene som beveger seg rundt om på våre scener om dagen og Schemes er et utmerket ustillingsvindu for hvor og hvem de er.
Pianisten, komponisten og bandlederen Andrew Hill blei sett på som musikernes musiker. Hvorfor får vi høre her på denne gjenutgivelsen – pluss litt til.
Andrew Hill fortjente mye mer anerkjennelse enn han fikk mens han levde.
Andrew Hill (1931-2007) fikk aldri det store “kommersielle” jazzgjennombruddet. Årsaken var nok at han sto et godt stykke på utsida av alle trender og sjøl om han spilte med alle fra Charlie Parker til Joe Henderson, Johnny Griffin og Roland Kirk og gjorde flere innspillinger under eget navn på Blue Note på 60-tallet, så nådde han ikke opp til Blue Note-stjerner som Herbie Hancock, Horace Silver og McCoy Tyner.
Monkish
Om Hill hadde Thelonious Monk som si ledestjerne vet jeg ikke, men at det finnes et kompositorisk og pianistisk slektskap der, er jeg ikke mye i tvil om. Denne liveinnspillinga er gjort på Birdland i New York i løpet av tre januardager i 2002 og blei utgitt samme år. Besetninga var Hills vanlige sekstett bestående av Scott Colley på bass, Marty Ehrlich på altsaksofon, klarinett, bassklarinett og fløyte, Ron Horton på trompet, Greg Tardy, som har vært i Norge et par ganger i år sammen med Bill Frisell og Nasheet Waits på trommer pluss ti blåsere til som sørger for at det blei storbandbesetning av det.
Nyoppdaga
“A Beautful Day” fikk, etter som jeg skjønner, ganske så bra mottakelse da den blei gitt ut, men gikk likevel ganske kjapt i glemmeboka – bortsett fra hos Palmetto-eier og produsent Matt Balitsaris. 20 år etter utgivelsen fant han frem mastertapen igjen og blei ganske så satt ut av kvaliteten og hva som fantes der, men som ikke blei gitt utt opprinnelig. Med hjelp av nye teknikker både når det gjelder produksjon og redigeringsmuligheter, sørga Balitsaris for at det blei ei helt ny innpakning av musikken. I tillegg fant alts å Balitsaris frem en annen versjon av titellåta – det blei gjort opptak av alt alle de tre dagene på Birdland – og det er spesielt interessant å høre de store forskjellene fra dag til dag.
Dette er spennende og original storbandmusikk unnfanga av ei unik stemme, Andrew Hill, som vi også får høre introdusere alle de 16 musikantene som åpenbart trivdes med utfordringa Hill ga dem.
Andrew Hill «A Beautiful Day, Revisited» Palmetto Records/palmetto-records.com
Bento Box Trio, med den mer enn lovende fiolinisten Tuva Halse i sentrum, følger opp debutplata si på best mulig vis.
Øyvind Leite, Tuva Halse og Benjamín Gísli Einarsson – Bento Box Trio – en strålende kohort.
Det er to år siden Bento Box Trio med den unike besetninga piano, islandske Benjamín Gísli Einarsson, fiolin med Tuva Halse og trommer – Øyvind Leite fra Trondheim, debuterte med liveskiva «Boxed», innspilt på Dokkhuset i Trondheim. Der imponerte trioen med sin originalitet og at den kom til live i akkurat Trondheim var på ingen måte tilfeldig. De tre møtte nemlig hverandre på jazzlinja ved Nidelvens bredd i 2019 og fant raskt ut at de hadde mye å «snakke» om.
Som på debuten så er det Einarsson og Halse som er de viktigste komponistene. De har skrevet fire låter hver, mens de to resterende er kollektivt unnfanga.
De tre forteller oss at de har et stort spekter å hente fra. Her er det spor av klassisk musikk, samtidsmusikk, jazz og impro og de tre sterke solistene setter det sammen til et unikt hele der de benytter alle dynamiske virkemidler i verktøykassa for å skape spenningsfylt av typen både heftig og veldig nedpå og reflekterende.
På mange veldig mange vis har denne oppfølgeren blitt en naturlig forlengelse av debuten, men samtidig har de tre også utvida paletten betraktelig.
Gjester i toppklassen
De tre, som absolutt greier seg utmerket på egen hånd, har denne gangen ønska å se hva som skjer når de inviterer med seg med gjester og det er ikke akkurat hvem som helst som sto på ønskelista og som takka ja til å bidra på noen av låtene – låter som tildels er skrevet med akkurat disse gjestene i bakhodet.
Bassist Mats Eilertsen og saksofonist og stemmekunstner Sissel Vera Pettersen tilhører en generasjon eller to lenger fremme i køa og har begge vært store inspirasjonskilder for Bento-folket.
Med sine helt spesielle stemmer tilfører de Bento Box-universet mye ny krydder og er viktige ingredienser til å bekrefte hvilket unikt kollektiv dette er og hvilken flott kurs de har staka ut.
Bente Box Trio «Somehow I Lost My Way» Fjordgata Records
Det superheftige kollektivet Ghost-Note, med røtter i Snarky Puppy, er noe av det mest funky som finnes på kloden. Nytt prov foreligger nuh!
Ghost-Note – hippere blir det knapt. Foto: Keith Griner
Helt siden 2015 har det urgroovy rytmeteamet til Snarky Puppy, Robert “Sput” Searight og Nate Werth, hatt det minst like moro med sideprosjektet Ghost-Note. Med medsammensvorne med bakgrunn fra Prince, Snoop Dogg, Erykah Badu, Herbie Hancock, Kendrick Lamar, Marcus Miller, Toto og Justin Timberlake, så skal det vel ikke så vanvittig med fantasi til for å skjønne i hvilke musikakske landskap Ghost-Note fortsatt befinner seg på bandets tredje album.
Godt befolka med særdeles groovy herrer på gitarer, tangenter og ei blåserekke det er mulig å stille til start med hvor som helst, så skaper Ghost-Note et fundament og melodisk og funky utgangspunkt som det er svært vanskelig å sitte stille til. Noen av bandmedlemme er faste, mens andre er en del av en pool som hentes inn når behovet er der. Fellesnevneren er at at det er toppmusiikanter alle sammen og uansett “hvem som har tid” så låter det sjølsagt kanon
Gjester
Når så Ghost-Note har invitert med seg gjester som Travis Toy på pedal steeel, Bernard Wright på keys, Casey Benjamin på altsaksofon, ymse vokalister og ikke minst Marcus Miller på elbass, så har “Mustard n´Onions” blitt akkurat den funkfesten som varmer på det viset november på alle vis ber om. Heftig!
Ghost-Note «Mustard n´Onions» Mack Avenue Records/Naxos Sweden
