Den svenske bassisten Lars Danielsson, den engelske gitaristen John
Parricelli og den finske trompeteren Verneri Pohjola har dratt til et
fransk slott for å lage musikk. Det var en svært god idé.

Château Palmer skal være et langt framskredent vingods og befinner seg
midt i den beste Bordeeaux-regionen når det gjelder edle dråper. Der
møttes altså disse tre vise menn og om det er den gode vinen som
sikkert var lett tilgjengelig som har inspirert dem til denne dåden
vet jeg ikke, men ettersmaken er i alle fall av den svært gode sorten.

Ny konstellasjon

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Danielsson og Parricelli har spilt sammen i en årrekke. Plateselskapet
ACT og produsent Andreas Brandis så, eller kanskje hørte, for seg ei
ekstra stemme og foreslo altså Verneri Pohjola og Danielsson tente på
ideen umiddelbart. Det er jo ikke alltid at ideene til plateselskap og
festivaler er av det vellykka slaget – de er gjerne unnfanga av
kommersielle motiver – men i dette tilfellet har det vist seg å være
enn innertier.

Innspillinga er gjort i månedsskiftet mai-juni og størsteparten av
musikken har Danielsson skrevet i ukene frem mot møtet med akkurat
disse tre herrene i bakhodet. Vanligvis skriver bassist og cellist
Danielsson ved pianoet, men denne gangen var gitar
komponist-instrumentet – muligens for at låtene skulle passe
Parricelli, som spiller både akustisk og elektrisk, ekstra godt.

I tillegg får vi også nydelige tolkninger av blant annet Ron Sexsmiths
“Gold in Them Hills”, Ellington-klassikeren “Mood Indigo” samt en låt
hver av Parricelli og Pohjola som perfekt avslutning på møtet på det
som må være et vakkert slott.

Kammerhygge

Det denne trioen byr oss er så vakker kammermusikalsk hygge som vel
tenkelig. Det er så nedpå, så ettertenksomme og så fascinerende
samtaler mellom tre likeverdige musikanter av svært høy byrd som vi
bare kan ønske oss i en verden der slikt trengs mer enn noen gang.

Arild Andersen har vært, er og kommer til å bli værende et av de
viktigste landemerkene i norsk jazz. Denne soloutflukten er nok en
bekreftelse på det.

Den livsbejaende veteranen i norsk jazz, Arild Andersen (79), snakker
ofte og gjerne om den unike stemma han er så fascinert av hos enkelte
av sine kolleger. Det har han all grunn til å gjøre for han er i
besittelse av ei toltalt unik stemme sjøl. Som med Miles Davis, Stan
Getz, Jan Garbarek, Radka Toneff og noen andre, så er Andersen i
kategorien jeg mener jeg kan gjenkjenne etter bare ei takt eller to –
sounden hans er så personlig, stor, rund og varm at den alltid er som
et speilbilde av mannen sjøl. Det er liksom bare én Arild Andersen –
og takk for det.

Mutters aleine

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Alle som har opplevd Andersen live sammen med “guttungene” i
kvartetten sin de seineste åra, kjenner på seg og ser begeistringa til
Andersen over å få leike med herrene Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien
og Marius Neset.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Andersen flere ganger sammen med
sin bestekamerat, bassen, og begeistringa er ikke noe mindre i de
situasjonene heller. Andersen og bassen kjenner hverandre godt som det
heter på sportspråket og du verden som de vet å spille hverandre gode,
for å fortsette i den terminologien.

På Victoria

Andersens solodebut på plate er spilt inn på Victoria Nasjonal
Jazzscene den 18, juni 2020 – bortsett fra åpningssporet, ei låt av
Re-Kalam Bob Moses, som han har spilt inn hjemme hos seg sjøl og der
han benytter mange av mulighetene et slikt studio byr på.

Ellers byr Andersen på mye av det repertoaret vi som har hørt han live
har blitt vant til. Det vil si hans egne “Dreamhorse”; “Landloper” og
“Mira”, samt tradlåta “Old Stev”, Albert Aylers “Ghosts”, standardlåta
” A Nightingale Sang in Berkeley Square”, Ornette Colemans “Lonely
Woman” og Charlie Hadens “Song for Che”.

Det samme altså, men som alltid helt forskjellig. Sounden til Andersen
er sjølsagt umiskjennelig der, men tolkningene er som alltid ferske og
hans live effekt- og loopbruk byr alltid på fascinerende
overraskelser.

Det skulle altså ta 79 år før verden fikk oppleve Arild Andersen
aleine på plate. Lang ventetid med andre ord, men du verden så det har
vært verdt det.

Gitarist, komponist og bandleder Emil Storløkken Åse vet jeg falt i
musikkgryta i svært ung alder. Der har han åpenbart hatt en strålende
oppvekst i alle fall basert på dette heftige visittkortet.

Når far heter Ståle Storløkken, og er den hippeste tangentmannen nord
for Dovre – minst, og mor heter Tone Åse og er en av kongerikets meste
spennende og sjangersprengende vokalister, og bror heter Amund
Storløkken Åse og spiller vibrafon i I Like to Sleep som har tatt
jazz-Norge med storm med sitt samarbeid med Trondheim Jazzorkester i
år, så er det ikke så veldig vanskelig å begripe at i den gryta både
putra og bobla det kraftig fra dag én.

For en oppfølger

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

I fjor debuterte bandet under navnet Emil Storløkken Åse’s Phoenix.
Fra nå av skal fuglen fly på egne vinger under navnet Phønix, men at
Storløkken Åse (26) fortsatt er særdeles sentral føringsoffiser for
det som skjer med bandet og musikken, bør det ikke herske mye tvil om.

Han skriver all musikken og skriver også stryke- og korarangementene
der det trengs. Når han så spiller gitar som et lite helvete – svært
positivt ment – i et estetisk skjæringspunkt mellom Jimi Hendrix og
Terje Rypdal, så er det ganske enkel matte å begripe at dette er
heftige – svært heftige – saker.

Originalt brygg

Musikken Storløkken Åse har skapt har elementer fra en rekke kilder i
seg. Sjøl hevder de at det finnes en klype jazz, psykedelika,
progrock, avantgarde, westernmusikk og pop i brygget og jeg har ingen
problemer med å kjenne smaken av alt dette. Og det smaker vanvittig
godt!

Når så sjelsfrendene Jenny Frøysa på barytonsaksofon, bassklarinett,
bass-synth, trekkspill og bakgrunnsvokal og August Glännestrand på
trommer, perkusjon og trommemaskin kompletterer den unike besetninga
på best mulig vis og åpenbart har skjønt alle intensjonene til
Storløkken Åse, så har dette blitt en heidundrendes manifestasjon på
at Harald og Sonja har fått en ny musikalsk eksportartikkel som er mer
enn klar for å innta en hvilken som helst scene hvor som helst på
Tellus.

Phønix anno 2024 er nemlig drittøft og den dobbelte vinylen kommer til
å bli spilt både titt og både ofte i heimen – høyt!

PS: Hvis familien Storløkken Åse er i beit for julegavetips til en
viss gitarist Rypdal, som jo far Ståle har spilt med i mange år, i
6391 Tresfjord, så er det bare å legge et eks av denne vinylen i
posten. Jeg føler meg rimelig trygg på at mesteren sjøl ville ha kost
seg kraftig med Phønix i heimen.

I løpet av det siste året har jeg stifta bekjentskap med fire unge
jazzmusikere fra Slovenia og alle har debutert med bokser med fem
cd-er i! Nå handler det om perkusjonisten Domen Cizej.

De har dukka opp i rask rekkefølge: bassisten Gašper Livk og
pianistene Miha Gantar – to bokser for sikkerhets skyld! – og Rebeka
Zajc og nå altså Domen Cizej. Er det slik at de er stormannsgale alle
de fremadstormende unge jazzmusikerne fra det lille landet på Balkan?
Alle debuterer jo med schwære bokser!

Jeg tror det er enklere enn som så. Det å få spilt inn musikk er nå
enklere enn noen gang og når så det ustoppelige portugisiske selskapet
Clean Feed Records står klar med åpne armer for å presentere spennende
og søkende musikk, så blir ikke veien så lang.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Amsterdam

Det er også flere fellesnevnere med disse slovenske musikerne. Alle
har enten studert og/eller slått seg ned i Amsterdam der det åpenbart
er et heftig miljø for musikk i grenseland mellom jazz, impro og
samtidsmusikk. Det er akkurat i disse skjæringspunktene vi finner
Domen Cizej som har kommet langt i løpet av sine 28 år.

Stor variasjon

På disse fem cdene finner vi Cizej med henholdsvis et stort
perkusjonsensemble, to forskjellige pianotrioer, en duo med pianisten
Filippo Deorsola og med en solo-ekskursjon. I løpet av de vel tre og
en halv timene forteller Cizej oss at han både er en original
perkusjonist og komponist og at han er i besittelse av av et potensial
til å nå veldig langt.

Domen Cizej har lagt ut på ei vandring som skal bli usedvanlig
interessant å følge i åra som kommer.

Når tangentøren Kjetil Husebø skulle invitere med seg musikalske
landskapsmalere til å skape stemningsfulle utflukter, så kunne han
ikke velge noen bedre enn Arve Henriksen og Eivind Aarset.

Kjetil Husebø (49) har med ujevne mellomrom vist oss hvilken
ettertenskom musikalsk stemningsskaper han er. Seinest skjedde det for
ett år siden da han ga oss “Years of Ambiguity” strålende assistert av
trompetmester Arve Henriksen og, i mine ører, improvisert musikks
beste landskapsmaler, gitaristen Eivind Aarset. Husebø syntes åpenbart
det var en god idé å videreføre samarbeidet og med “Emerging
Narratives” i rommet, så er det ikke vanskelig å slå fast at det hadde
han helt rett i.

Fundament

Har jeg skjønt det rett så har Husebø først sittet hjemme i
laboratoriet sitt og med hjelp av sine allehånde tangentinstrumenter
og samplere og både programmert, redigert og skapt store og åpne
leretter som både han sjøl og ikke minst de to sjelsfrendene kunne
male videre på.

Henriksen har sittet på sin hjemmebane i Mölnlycke ved Göteborg og
Aarset på Nesodden ved Oslo – de tre har aldri vært sammen i studio
med andre ord – og, ved hjelp av trompet, fransk horn, tenor horn,
klarinett, fløyte, samplere, gitar og effekter, malt de flotte bildene
ferdig.

Husebø mener musikken, eller de lange flatene, er både abstrakt og
melodisk og at den befinner seg i skjæringspunkt mellom jazz, ambient,
drone, folkemusikk og samtidsmusikk. Musikken oppleves som filmatisk
og full av kontraster med både lyse og mørke partier i seg.

Det er ikke vanskelig å være enig i noe av dette. Kjetil Husebø & Co
har skapt stemninger det både er og gjør godt å bli invitert inn i og
som er egna til å inspirere fantasien og samtidig føre til ro i kropp
og sjel.

Bassisten Joe Fonda har kun vært et navn jeg har hørt om i en årrekke,
men ikke hørt. Nå var det på høy tid å få gjort noe med det.

De som har fulgt god med i den amerikanske avantgardismen har muligens
fått med seg at Joe Fonda (69) blant annet var Anthony Braxtons faste
bassist fra 1984 til 1999. Her i Europa har han jobba mye med den
tyske saksofonisten Gebhard Ullman. Den viktigste inspirasjonskilden
for Fonda har likevel vært den unike trompeteren og retningsgiveren
Wadada Leo Smith – en relasjon som går helt tilbake til begynnelsen av
80-tallet i Connecticut der Smith var sentral i etableringa av
kollektivet Creative Music Improvisors Forum og der unge Fonda slapp
gjennom nåløyet.

Gjenforening

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Fonda har gitt ut over et dusin skiver under eget navn de siste 40
åra, men har ikke spilt med Smith på like lenge. De har uansett holdt
kontakten og Fonda hadde både Smiths metodikk og estetikk i bakhodet
da han skrev musikken til denne utgivelsen.

Når så Smith (82), som jeg hadde gleden av å oppleve live i Molde for
noen få år siden, var mer enn villig til å gjenforene seg med sin
tidligere elev, så har det ført til et herlig møte der respekten er
lagt tilstrekkelig bort til at musikken får godt med luft under seg
til å ta spennende retninger.

Smith er i mine ører en av de mest spennende og undervurderte
trompeterne i moderne jazz. Han har en unik innfallsvinkel og en høyst
personlig tone og til tross for voksen alder så leverer han fortsatt
på samme høye nivå som han har skjemt oss bort med i flere tiår.

Musikken er fri, åpen og med masse luft i seg. Samtidig er det ei
solid melodisk åre i låtene til Fonda som passer Smiths uttrykk
perfekt og så når den japanske pianisten Satoko Fujii, som Fonda har
jobba mye med, og den italienske trommeslageren Tiziano Tononi, også
har skjønt intensjonene til Fonda, så har dette blitt ei flott og personlig
reise.

Saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad er en frittgående
stabeis – en svært positiv sådan. Her kommer det nok en bekreftelse på
det.

Frode Gjerstad (76) er unektelig frijazznestoren i kongeriket. Så
lenge jeg kan huske, og det begynner å bli et kvarter eller to, så har
Gjerstad med base i Stavanger, kompromissløst bedrevet og utforska
frijazzens mangslungne irrganger. Det har han gjort i en rekke format
og konstellasjoner og noe av musikken har også vært til en viss grad
notert. Han har spilt med svært mange av banebryterne på området både
nasjonalt og internasjonalt og han har åpenbart aldri latt seg friste
til å la seg lede inn på den smale, mer kommersielle veien. Det skal
vi være veldig glad for.

Gamle venner

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Uansett hvilke veier og samarbeidspartnere Gjerstad har dukka opp med
de seineste tiåra, så er det én mann som aldri har vært langt unna.
Den ustoppelige energibomba og trommeslager Paal Nilssen-Love har mer
eller mindre vokst opp med Gjerstad i Stavanger og de har spilt sammen
siden love, som i følge ikonet Bjørnar Andresen skulle uttales rett
frem på norsk, mer eller mindre sprang rundt i kortbukser.

De to har beholdt vennskapet både privat og profesjonellt og har
turnert og spilt inn en rekke plater sammen og synes tydeligvis det
fortsatt er like spennende og morsomt. Når så den “nye” sjelsfrenden
Jon Rune Strøm på bass passer utmerka inn i dette akkordfrie
samfunnet, så har denne tilstandsrapporten innspilt i Athletic Sound i
Halden for et knapt år siden blitt akkurat den musikalske utflukten
jeg både så for meg og ønska meg.

Fritt frem

Gjerstad skal ha sagt, med glimt i øyet sjølsagt, at de ikke hadde øvd
inn flere låter til et publikum som ville ha mer. Her, som der, er det
nemlig ingen “låter” – dette er fritt frem uten avtaler, men med masse
ideer og ditto intuisjon. Her snakker tre usedvanlig lydhøre herrer
sammen med stor respekt for hverandre og med kun ett mål for
øyet/øret: å skape spennende, åpen og fremadretta musikk sammen.

Og akkurat det har en trupp leda av Frode Gjerstad makta nok en gang.
Dette er frisk, frodig (sic) og herlig frijazz.

Vi har alle våre forskjellige musikalske favoritter, men jeg har ennå
til gode å høre om noen som ikke er begeistra for Aretha Franklins
fantastiske uttrykk og unike stemmeprakt. Her følger en nydelig
bekreftelse på alt dette.

Aretha Franklin (1942-2018) var og er, for mitt sanseapparat, en av
moderne musikks aller største stemmer på så mange vis. Jeg kan ikke
huske når jeg først blei introdusert for den utrolige stemma og
uttrykket som bare satte seg fast og har blitt der værende. Den gir
heldigvis aldri slipp. Det var i alle i god tid før hun medvirka i den
legendariske The Blues Brothers-filmen, men da blei nok et nytt stort
publikum klar over hva og hvem hun var.

Før den tid

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Denne boksen har blitt liggende ei stund på hylla, men at den blir
henta frem og omtalt nå er absolutt ikke vanskelig å rettferdiggjøre:
Aretha Franklins enorme skatt er enkelt og greit tidløs.

Disse fem cdene, “The Girl´s in Love With You”, “Spirit in the Dark”,
“Young, Gifted and Black”, “Hey Now Hey (The Other Side of the Sky)”
og “Let Me In Your Life”, er altså henta fra perioden 1970 til 1974,
noen år som mange mener var Arethas – hun er en av de vi har lov å
være på fornavn med – beste. Om slike spørsmål vil det alltid være
forskjellige synspunkt – og alle har rett – men jeg har i alle fall
ikke problemer med å støtte en slik påstand.

Flott teksthefte

Det er ikke alt fra disse åra som er med her, liveinnspillgene er for
eksempel utelatt, men her får vi i stedet en rekke alternative opptak,
såkalte outtakes og demoinnspillinger – alt av flott kvalitet og
interessant.

Dessuten er boksen supplert med et flott teksthefte der vi blant annet
får en fin gjennomgang av alle spora. Musikken er remastra og alt
låter så bra og så tidløst som Arethar Franklin alltid gjør. 72 spor
med originallåter og en rekke nydelige covertolkninger, “Bridge Over
Troubled Water”, “Let It Be” og “Fool On The Hill” blant andre, som
alltid låter Aretha og langt fra originalene. Aretha var og er Aretha
– dronninga.

Og er noen i beit for julepresangforslag enten til gode venner eller
til seg sjøl, så er tipset mitt gratis.

Electric Eye fra Bergen byr på rock for jazzfolket og en slags jazz
for rockefolket.

Det har seg jo slik at det aller meste kan man ikke noe om og det
aller meste har man aldri hørt. Slik er det i alle fall for min del og
sjøl om Bergensbandet Electric Eye har eksistert siden 2012, har gitt
ut fem plater før denne og turnert over store deler av Europa, så er
dette altså mitt aller første møte med bandet og musikken deres.

Bestillingsverk

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Til tross for at Electric Eye så definitivt har de næreste relasjoner
til psykedelisk rock, så er musikken vi møter her henta fra et
bestillingaverk til det som inntil for få dager siden var en spennende
jazzfestival, nemlig Sildajazz i Haugesund. Nå er den eneste ansatte
sagt opp ohg hva fremtiden vil by på, aner vel ingen per dags dato.

Verket blei oppført i 2022 og det vi får høre her er en tilpassa og
redigert versjon som er å finne på hvit vinyl og som varer i vel 41
minutter.

Anders Bjelland på tangenter og diverse annet, Øystein Braut på gitar
pluss pluss, Njål Clementsen på bass og ymse annet og Øyvind
Hegg-Lunde på akustiske og elektroniske trommer har vært og er
Electric Eye og har skrevet, arrangert og produsert musikken
kollektivt. Denne gangen har de også fått vakker assistanse fra
Sigbjørn Apeland på kirkeorgel og stemmene til Linn Frøkedal og
Annette Kathinka Servan.

Landskap

Electric Eye byr på fascinerende og sakteflytende lydlandskap som
henter inspirasjon fra en rekke kilder, alt fra psykedelisk rock via
ambient til jazz. De fire kan og kjenner hverandre svært godt og vet
hvordan de skal utfylle hverandre uten å ta en for dominerende plass.

Jeg blir fascinert av den vakre, annerledes og sakteflytende
lydcollagen, men fra tid til annen tar jeg meg i å kjede meg aldri så
lite – det skjer for ikke for min smak.

Electric Eye har uansett vært et nytt og spennende bekjentskap.

I mine ører er Peter Evans en av de aller mest interessante
trompeterne som befinner seg på Tellus for tida.

Et større jazzpublikum fikk nok mottakerapparatet først skikkelig opp
for Peter Evans (43) i forbindelse med ankomsten til den heftige
kvartetten Mostly Other People Do the Klilling, bandet med et sløyeste
navnet på aldri så lenge. Der markerte Evans seg med ei høyst
personlig og ekspressiv stemme der det ikke blei spart på noe. I
tillegg har det vært mulig å oppleve det særegne uttrykket hans sammen
med blant andre Peter Brötzmann, Mary Halvorson, Tyshawn Sorey og John
Zorn – vi snakker avantgardismens elitedivisjon med andre ord.

Ny konstellasjon

New York-baserte Evans har kjent Berlin-boerne Jim Black (trommer) og
den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme fra
ustrakt musisering med Gard Nilssen i alt fra Acoustic Unity til
schwære Supersonic Orchestra, i en årrekke, men denne trioen er
likevel ganske så fersk.

Det skinner veldig tydelig gjennom at dette er tre musikanter med
felles musikalske visjoner. Fundamentet er åtte Evans-komposisjoner
med et spenn fra samtidsmusikalske impulser, til vært melodiske
referanser til friere uttrykk.

Evans spiller både pikkolotrompet samt flygelhorn og piano, Black
styrer elektrobutikken og Eldh er også synthoperatør.og det fører
sjølsagt til et mangefasettert og annerledes lydbilde.

Det er et trøkk og en virtuositet i trompetspillet til Evans som er
unikt, men han benytter kun sin tekniske briljans til å skape
spennende musikk – ikke for å imponere. Når så Black og Eldh er med på
de samme premissene så har dette blitt en trio i toppklasse fra første
pip.