I mine ører er Peter Evans en av de aller mest interessante
trompeterne som befinner seg på Tellus for tida.

Et større jazzpublikum fikk nok mottakerapparatet først skikkelig opp
for Peter Evans (43) i forbindelse med ankomsten til den heftige
kvartetten Mostly Other People Do the Klilling, bandet med et sløyeste
navnet på aldri så lenge. Der markerte Evans seg med ei høyst
personlig og ekspressiv stemme der det ikke blei spart på noe. I
tillegg har det vært mulig å oppleve det særegne uttrykket hans sammen
med blant andre Peter Brötzmann, Mary Halvorson, Tyshawn Sorey og John
Zorn – vi snakker avantgardismens elitedivisjon med andre ord.

Ny konstellasjon

New York-baserte Evans har kjent Berlin-boerne Jim Black (trommer) og
den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme fra
ustrakt musisering med Gard Nilssen i alt fra Acoustic Unity til
schwære Supersonic Orchestra, i en årrekke, men denne trioen er
likevel ganske så fersk.

Det skinner veldig tydelig gjennom at dette er tre musikanter med
felles musikalske visjoner. Fundamentet er åtte Evans-komposisjoner
med et spenn fra samtidsmusikalske impulser, til vært melodiske
referanser til friere uttrykk.

Evans spiller både pikkolotrompet samt flygelhorn og piano, Black
styrer elektrobutikken og Eldh er også synthoperatør.og det fører
sjølsagt til et mangefasettert og annerledes lydbilde.

Det er et trøkk og en virtuositet i trompetspillet til Evans som er
unikt, men han benytter kun sin tekniske briljans til å skape
spennende musikk – ikke for å imponere. Når så Black og Eldh er med på
de samme premissene så har dette blitt en trio i toppklasse fra første
pip.