Trommeslageren og perkusjonisten Tor Haugerud har gjennom flere tiår vist og fortalt oss at han er og har ei unik stemme. Kanskje aldri så tydelig som på denne soloutgivelsen.

Tor Haugerud (62) har jeg hatt gleden av å stifte bekjentskap med i flere tiår nå, men med alt for store mellomrom. Det som har slått meg hver enete gang han har meldt seg til tjeneste er at han er fullstendig kompromissløs i sin tilnærming til det å skape musikk og slik er det så avgjort fortsatt.

Jazzlinja

Haugerud, opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, har vært tilknytta miljøet rundt jazzlinja i Trondheim helt siden han var student der helt tilbake i 85-kullet. I dag er han førsteamanuensis ved den berømte utdanningsinstitusjonen. Haugerud har bidratt i en rekke konstellasjoner blant andre Alpaca Ensemble, Bol, Oscar Grönberg Trio og Trondheim Jazzorkester og uten unntak har hans bumerke vært med å ta musikken i spennende retninger.

Solo

I 2018 tok han oss med på sin første solo-ekskursjon, “Råsane”. Nå følger han opp med “Stars We Cannot See”. Det er definitivt musikk vi både kan høre og ikke minst føle.

Utstyrt med trommesett, ymse perkusjonsinstrumenter, en tur på innsida av pianoet og en del feltopptak samt et besøk av strykerne og tangentisten i Alpaca Ensemble på avslutningssporet, så har Haugerud nok en gang skapt høyst personlige, spennende og ytterst unike lydskulpturer som man gjerne bør være ganske så aleine med for å få fullt utbytte av.

Tor Haugerud går sin egen totalt kompromissløse vei der han ønsker å gi oss unike opplevelser. Han lykkes veldig med begge deler.

Den svenske gitaristen Tomas Janzon er en veteran de færreste har hørt om her hjemme. Det er det absolutt en grunn til å gjøre noe med.

Tomas Janzon er en godt voksen musikant som etter å ha hørt Charlie Parkers solo i “Cool Blues” visste hvor livet ville føre han. Kursen blei raskt staka ut i retning i USA og studier ved The Guitar Institute i Los Angeles og siden har han, hvis jeg har skjønt det rett, blitt værende åver dær og er nå bosatt i jazzens hovedstad New York.

Tidløst

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med sin runde og varme gitartone inviterer Janzon oss inn i et tidløst landskap der den gode melodien spiller ei hovedrolle. Det er lett å gjennomskue at Janzon kan si jazzhistorie og bortsett fra ei Sonny Rollins-låt, “Valse Hot”, “Search for Peace” av McCoy Tyner og en medley bestående av “Subconscious-Lee/Hot House”, så har Janzon skrevet alt sjøl. Det er uten unntak musikk som egner seg utmerka i den tidløse be bop/hard bop-tradisjonen.

Flott reisefølge

Innspillinga er gjort i USA og er enten på kvartett med bassisten Hilliard Greene, trommeslageren Chuck McPherson og den strålende vibrafonisten Steve Nelson – gjort i New York, mens resten er på trio med trommeslageren Tony Austin og bassisten Jeff Littleton gjort i California.

Begge deler løfter frem Janzon på et fint vis og forteller oss at broderfolket har en skjult skatt bosatt i New York.

Jeg føler meg rimelig trygg på følgende: et stort antall nordmenn digger Hanne Boel noe voldsomt. Når så Boel digger Norge og nordmenn i like stor grad så er det vel en vinn-vinn situasjon?

Hanne Boel (66) har helt siden hun slo gjennom på 80-tallet, også vært et stort navn her hjemme. Når vi nå skriver 2024 kan vi med sikkerhet slå fast at hun er Danmarks mest populære og mestselgende kvinnelige artist. 2,5 million solgte enheter av ymse sier det meste om det – en rekord som vil bli svært vanskelig å slå noensinne.

Norge hjemland nummer to

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha blitt superstjerne på hjemmebane med sin “svarte” og groovete stemme der impulser fra soul, funk, rhythm and blues, rock, jazz, og sikkert en hel del andre herligheter, var med på å skape en av inderligste og mest personlige stemmene i vår del av verden, så blei hun raskt også adoptert også av Harald og Sonjas undersåtter. Begeistringa har vært voldsom fra store konsertsaler til små knatter og knøs. Slik har det vært siden 80-tallet og slik er det fortsatt.

Norgesturné

Boel og hennes utmerkede medsammensvorne Jacob Funch og Jens Runge på gitar, vokal og en helvetes masse annet, hadde tenkt seg i studio for å lage Boels 22. album etter en lang turné her oppe hos fjellapene. Men etter at bandets lydtekniker hadde gjort opptak av alle konsertene de gjorde her mellom fjord og fjell, så fant de ut at resultatene var så bra og vokalen på et nivå som en studiosession ikke ville være i stand å gjenskape. Med litt småsparkling i studio i etterkant, så ha de fått det akkurat slik de vil med alle småfeil som alltid løfter musikken. “Make a mistake”, som Thelonious Monk sa til vokalisten Abbey Lincoln etter en kjedelig dag i studio. Da begynte ting å skje….

Herlig repertoar

Boel & Co har plukket de ti sangene de mente sjøl at de fiksa best. Det betyr blant annet “Light in Your Heart” som går helt tilbake til 90-tallet og frem til “Between Dark and Daylight” som bare er tre år gammel. Dessuten er det flere sanger Boel aldri har sunget inn før pluss favoritten “Killing Me Softly With His Song” som Roberta Flack sjøsatte i 1973. Et tverrsnitt av hva og hvem Hanne Boel er altså og det er ikke småtterier. Hun er nemlig i mine ører en av de inderligste og mest ekte vokalistene vi har i vår del av verden.

PS Og hva gjør hun nå? Jo, sjølsagt så legger hun ut på en ny og lang turné i både Danmark og sitt andre hjemland, Norge.

Fra et totalt ukjent hold løftes nok en gang den udødelige og tidløse musikken til Antònio Carlos Jobim opp. Denne gangen i storbandformat. Herlig fra en veteran – som også fortjener mye oppmerksomhet.

Hvis du er godt orientert om jazzmiljøet i Richmond, Virginia, USA så kjenner du sikkert til den pensjonerte pedagogen, komponisten og arrangøren Doug Richards. Hvis ikke så er sannsynligheten stor for at du stiller i samme klasse som meg: dette er nemlig aller første gang jeg både hører om han og dermed musikken hans.

Stor respekt

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter å ha lest meg opp på på Richards´ gjøren og laden, så skjønner jeg at vi har med en jazzmann å gjøre som nyter stor respekt i vide kretser. Etter å ha bygd opp jazzstudiet ved Virginia Commonwealth University, jobba der i 40 år og hatt “ansvaret” for nåtidige stjerner som Nate Smith, Steve Wilson, James Genus og Clarence Penn, så gjør Richards nå akkurat det han vil – når han vil.

Pandemijobb

Som så mange andre så blei også Richards rastløs under nedstenginga av verden for et par år siden. Hans løsning var å dukke ned i den fantastiske skatten til Antònio Carlos Jobim (1927-1994) – det brasilianske geniet som ga oss så uendelig mye flott og original musikk. Det endte med at Richards skreiv arrangement på 14 mer eller mindre kjente Jobim-låter og ryktet gikk snart på byen i Richmond om det som var i ferd med å bli unnfanga.

Trommeslager Brian Jones tok kontakt og det ene førte raskt til det andre. Kremen av byens jazzmusikere – og vi snakker om høy standard, sjøl om alle bortsett fra en har passert under min radar – blei satt sammen til et storband som åpenbart digga de spennende arrene til Richards.

Tre sessions

I løpet av tre innspillingsdager, både før og etter nedstenginga, var det hele i boks og med vokalist Laura Ann Singh og trompeteren John D´earth i spissen – den eneste jeg kjente fra før – får vi nydelige, annerledes og spennende versjoner av blant annet “Chega de Saudade”, “Insensatez”, “A Felicidade” og “O Grande Amor”.

Jeg har aldri hørt Jobims fantastiske skatt fremført i storbandversjon før. Doug Richards, som ikke spiller sjøl, har gjort en framifrå jobb med å gi denne tidløse gullgruva ny drakt og når så storbandet holder høy klasse, så er det enkelt og greit mye å glede seg til og over. Noe for norske storband kanskje? Tipset er fullstendig vederlagsfritt.

Pianisten, komponisten og tangoisten Håkon Skogstad har både fascinert og imponert meg ved et par tidligere møter. Det fortsetter han så avgjort med på sin ferske tango-ekskursjon også.

“8 Concepts of Tango” er nemlig avslutninga på Håkon Skogstad (34) sin trilogi med forskjellige innfallsvinkler til tangoens uendelige rike. Skogstad fra Trondheim blei bergtatt av det fantastiske og fyrrige uttrykket allerede i tenårene og har siden brukt det aller meste av våken tid til å komme nærmere kjernen av dette spesielle uttrykket.

Fra solo til stort orkester

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det hele begynte med et solo-album i 2018 som en forlenger av Astor Piazzollas univers. Oppfølgeren i 2021 var en egenkomponert pianokonsert pluss arrangementer for fiolin og strykeorkester med Atle Sponberg og TrondheimSolistene.

Hele tida har målet vært å utvikle tango i kjølvannet av Piazzollas nuevo tango og her har Skogstad henta inspirasjonen fra “Octeto Buenos Aires” av, akkurat ja, Astor Piazzolla. Det har ført til åtte verk for åtte musikanter og i mine ører, som det skal innrømmes ikke er tangoeksperter, så har Skogstad nådd målet sitt, nemlig å utvide den nye tangoens landskap.

Superlag

Med Marit Aspaas på cello, Anders Larsen og Sveinung Lillebjerka på fiolin, Andreas Rokseth og Åsbjørg Ryeng på bandoneón, Ole Schøyen Sjölin på bass og Bergmund Waal Skaslien på bratsj pluss sjefen sjøl på piano, så har dette blitt nyskapende og fyrrig musikk med masse dynamikk og herlige stemninger i seg.

Alle har skjønt hvor Skogstad vil med ideene sine og bidrar på framifrå vis til at disse åtte konseptene har blitt en flott og variert opplevelse. Skogstads impulser fra både tango, klassisk musikk og jazz skinner gjennom både i pianospillet og i komposisjonene og sørger for at Skogstad befester sin posisjon som en verdig Astor Piazzolla-viderefører.

John Scofield har vært, er og kommer til å bli værende en av mine absolutte favoritter – uansett sjanger, uansett instrument. Hvorfor? Det er bare å høre på denne strålende dobbelt-cden så skjønner du det.

Jeg har hatt gleden av å følge kunstnerskapet til John Scofield (72) fra før han blei Miles Davis´ betrodde plekterfører i 1984. Det inderlige og bortimot religiøse midnattsmøtet med han og Mesteren i Molde det året kommer aldri til å bli glemt og slik er det med mye av musikken han gjorde både før Miles – og etter. Den strålende kvartetten med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs er bare et av mange høydepunkt på veien.

Mange settinger

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Scofield har dukka opp i en rekke settinger – fra solo og oppover. Sjangermessig har han også vært veldig vanskelig å båssette – og godt er det. Scofield er i mine ører en sann americana-elsker og tolker – han har vært og er stadig innom det meste av det amerikansk musikk er bygd på. Bare starten med Bob Dylans “Mr. Tambourine Man” og avslutninga med Grateful Deads “Uncle John´s Band” sier mye om det.

Gode venner

John Scofield er blant den gruppen jazzmusikere som kan velge og vrake på aller øverste hylle når han skal sette sammen band. “Alle” vil spille med Sco – som han gjerne kalles – mannen med den umiskjennelige, varme og høyst personlige sounden i gitaren.

Likevel er det slik at Scofield gjerne foretrekker mange av de samme som han har samarbeida med i en årrekke og som han “snakker” veldig lett med. Denne gangen er det trio som gjelder og når Vicente Archer på bass og Bill Stewart på trommer utgjør “resten”, så veit vi hvor lista befinner seg. Mer lyttende bassist og musikalsk trommeslager er det vanskelig å høre for seg og du verden som trioen låter sammen – som én organisme.

Låtvalget

Når så Sco gir oss ei blanding av standardlåter, egne saker og kjente pop/rock-låter som Neil Youngs “Old Man”, så er det lett å slå fast at dette har blitt et reelt smorgasbord som det heter over dær.

Helt uvanlig i ECM-sammenheng er det også at artisten beskriver med et par linjer alle låtvalga – noe som i mine øyne bare er med å høyne verdien.

Dette har enkelt og greit blitt årgangs-Scofield. Det betyr verdensklasse gigante det.

Både som trombonist, komponist og arrangør har Øyvind Brække noe unikt å melde. Her kommer det nok et prov på det.

Pågangen av nye utgivelser fra inn- og utland langt overgår det jeg er i stand til å få lytta på og få skrevet om. Det betyr at jeg blir sittende med en stor dose dårlig samvittighet som jeg til stadighet prøver å legge bak meg. Noen utgivelser sprenger seg heldigvis opp til overflata sjøl om de har blitt liggende i den tjukke bunka til marinering alt for lenge og Øyvind Brække Sextet sin “From Now On” hører hjemme i den kategorien.

Store forventninger

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter å ha fulgt Øyvind Brække (53) og hans karriere i flere tiår, så var det stor stas da han endelig viste seg fram som leder med “Wilderness”, debuten med sekstetten, og “Aller Anfang ist Schwer” for solo-trombone, for vel tre år siden. Fram til da hadde Brække vært den perfekte sidemann, men han hadde åpenbart mer å by på.

Mange kjenner Brække fra The Source og fra flere utgaver av Trondheim Jazzorkester. Han har åpenbart trivdes godt i større settinger og det var sånn sett ingen stor overraskelse da “Wilderness” så dagens lys at Brække hadde skapt et fint univers med ei spesiell frontlinje med trombone, saksofon og bratsj. Her fortsetter han i den samme, spennende gata, men med to utskiftninger og et helt nytt pandemirepertoar.

Brukt tida godt

Brække blei, som de fleste av oss, både rastløs og frustrert under pandemien. Når det er sagt, så brukte han tida godt og skreiv og arrangerte de seks låtene vi får møte her. Her forteller han oss nok en gang at han har et sterkt og personlig grep på det meste innen et kammeruttrykk med røtter både innen jazz og klassisk musikk.

Saksofonist Jørgen Mathisen har erstatta Knut Riisnæs, som ikke var i slag lenger da skiva blei spilt inn og som siden har forlatt oss, mens Bárður Reinert Poulsen har overtatt bassrolla etter Per Zanussi. Eller består bandet fortsatt av Erik Nylander på trommer, Bergmund Waal Skaslien på bratsj og Jacob Young på gitar. Et usedvanlig langt framskredent lag både kollektivt og solistisk.

Spesielt med Waal Skasliens bratsj-stemme blir det et helt spesielt sound av bandet og musikken til Øyvind Brække. De skaper spenninger og stemninger som det er veldig fint å bli en del av og Øyvind Brække slår igjen fast at han er blant kongerikets mest interessante trombonister, komponister og arrangører.

Den unge danske gitaristen Jacob Djursaa gir oss inderlig musikk som varmer på kalde vinterkvelder. Sikkert ellers også.

Jacob Djursaa (29) er et nytt navn for meg. Nysgjerrigheten blir ofte vekket av nye navn og når det danske kvalitetsselskapet Jaeger Community Music står bak, så blir ikke forventningene mindre. Det skulle vise seg å holde stikk også denne gangen.

Base Aarhus

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jaeger har sin base i Aarhus og har i løpet av de seineste åra fortalt oss at det skjer masse spennende i dansk jazz også utenfor København. En rekke nye navn har kommet opp til overflata på det viset og Jacob Djursaa føyer seg elegant inn i den fine rekka.

Etter studier flere steder i Danmark og flere studieturer over til The Big Apple for timer med blant andre Gilad Hekselman, Ben Monder og vår egen Lage Lund, så er Djursaa nå på svært god vei til å fortelle oss at han har kommet langt i sin søken etter sin høyst personlige stemme.

Drømmetyderen

Djursaa sier at han i store deler av sitt liv har drømt mye – og huska store deler av drømmene sine. Slik har også mye av musikken kommet til han og det betyr at Djursaa må ha opplevd gode, harmoniske og “melodiske” drømmer. Slik fremstår i alle fall musikken og gitarspillet hans.

Noe er løst og svevende, drømmeaktig kanskje, mens det meste er veldig melodisk og svært vakkert. Når så Djursaa, med en varm og rundt tone i gitaren sin, har med sjelsfrendene Nikolaj Bangsgaard på trommer, Thomas Fryland på trompet, Dan Hjorth på piano og Samuel Kiel på bass til å tyde drømmene sine, så har “Drømmesyn” blitt et spennende og varmt førstemøte med Jacob Djursaa og hans musikalske univers. Jeg gleder meg allerede til flere musikalske drømmer fra det Djursaaeske hold.

Det strøymar på så eg knapt kan anda med nye, unge norske jazztalent. Bandet Firvel med pianisten og komponisten Fride Nøstdahl Hjelle i spissen føyer seg elegant inn i den rekka.

Fra de framifrå utdanningsinstitusjonene for jazz som vi finner fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord, kommer det et så stort antall kvalitetsmusikere at en bekymringstanke faktisk har slått meg: hva skal de leve av alle disse strålende unge musikerne? Er det plass og rom til alle? Så vidt jeg har skjønt så har det enn så lenge gått bra. Her kommer det et nytt påfyll og nok en gang er det solid kvalitet og unik personlighet over det som blir presentert.

Oslo

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne gangen er det Musikkhøgskolen i Oslo som er møtepunktet for de fem i Firvel. Ålesundsjenta Fride Nøstdahl Hjelle (26) er pianisten og hovedkomponisten og med seg har hun trompeteren Jan Tobias Jarlvang, pedal steel-gitaristen Øyvind Kløve Kjernlie, bassisten Joachim Mørch Meyer og trommeslageren Vegard Staum – åpenbart fem unge musikanter som stortrives sammen i det musikalske universet Nøstdahl Hjelle har skapt fundamentet til.

Inspirasjon

Den uvanlige frontrekka med pedal steel-gitar og trompet gir det hele en unik lydpalett. Med inspirasjon fra den nordiske, melodiske jazz-tradisjonen, har Nøstdahl Hjelle & Co skapt vakker, melodisk og lyrisk musikk – musikk det er herlig å dukke ned i og la seg forføre av.

“First Flight” – altså bandets aller første utflukt – er en flott indikasjon på at her ligger det mye på lur. De store solistiske personlighetene har ikke slått ut i full blomst ennå, men potensialet er så absolutt til stede. Jeg gleder meg allerede til neste avgang.

Trioen Shalosh kommer fra og er bosatt i Israel. Sjølsagt er ikke det noen grunn i seg sjøl til ikke å omtale dem og musikken deres. Heller tvert i mot.

Diskusjonen om politisk korrekthet dukker raskt opp i disse krigs- og krisetider. Her hjemme snakkes og skrives det ofte om vi skal handle israelske varer for eksempel. En betimelig og viktig diskusjon jeg støtter fullt ut. Når det kommer til kunst- og kulturuttrykk så er det en helt annen diskusjon vi har med å gjøre, synes jeg.

Klar ambisjon

Disse tre herrene i begynnelsen av 30-årene, Matan Assayag på trommer, David Michaeli på bass og Gadi Stern på piano, har spilt sammen som Shalosh siden 2013. Michaeli kom inn litt seinere, men siden har gutta, som ikke spiller i andre band og som bor tett sammen i Tel Aviv, utvikla et språk og en ambisjon med ei klar retning.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne plata og denne musikken, som blei spilt inn før det hele eksploderte i Israel og Gaza i begynnelsen av oktober, har som ambisjon og ønske at den skal være som et tilfluktsrom i en verden full av kriser, konflikter og krig. De tre håper at den kan gi styrke, trøst og inspirasjon og med fasit i ørene og i kroppen så ser jeg ikke bort fra at det kan skje.

Utopi?

Musikken, som er kollektivt unnfanga av alle tre, men som absolutt ikke har noe med med spontan frijazz å gjøre, har henta inspirasjon fra både det gamle testamentet og fra gresk mytologi. Det hele ender opp i en livsbejaende marokkansk-liknende bryllupssang inkludert allsang der trioen har invitert en rekke venner til å bidra.

Om det er utopisk at musikk kan bidra til fred? Jeg er muligens så naiv at jeg tror på kraften som finnes i alle kunstuttrykk – god og inderlig jazzmusikk som dette er intet unntak. Uansett hvor den kommer fra. Shalosh, som henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som jazz, klassisk, grunge, rock, techno og folk – har på det viset skapt et unikt univers som veldig mange, både i Israel og mange andre steder, vil ha veldig godt av.