John Scofield har vært, er og kommer til å bli værende en av mine absolutte favoritter – uansett sjanger, uansett instrument. Hvorfor? Det er bare å høre på denne strålende dobbelt-cden så skjønner du det.

Jeg har hatt gleden av å følge kunstnerskapet til John Scofield (72) fra før han blei Miles Davis´ betrodde plekterfører i 1984. Det inderlige og bortimot religiøse midnattsmøtet med han og Mesteren i Molde det året kommer aldri til å bli glemt og slik er det med mye av musikken han gjorde både før Miles – og etter. Den strålende kvartetten med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs er bare et av mange høydepunkt på veien.

Mange settinger

Scofield har dukka opp i en rekke settinger – fra solo og oppover. Sjangermessig har han også vært veldig vanskelig å båssette – og godt er det. Scofield er i mine ører en sann americana-elsker og tolker – han har vært og er stadig innom det meste av det amerikansk musikk er bygd på. Bare starten med Bob Dylans “Mr. Tambourine Man” og avslutninga med Grateful Deads “Uncle John´s Band” sier mye om det.

Gode venner

John Scofield er blant den gruppen jazzmusikere som kan velge og vrake på aller øverste hylle når han skal sette sammen band. “Alle” vil spille med Sco – som han gjerne kalles – mannen med den umiskjennelige, varme og høyst personlige sounden i gitaren.

Likevel er det slik at Scofield gjerne foretrekker mange av de samme som han har samarbeida med i en årrekke og som han “snakker” veldig lett med. Denne gangen er det trio som gjelder og når Vicente Archer på bass og Bill Stewart på trommer utgjør “resten”, så veit vi hvor lista befinner seg. Mer lyttende bassist og musikalsk trommeslager er det vanskelig å høre for seg og du verden som trioen låter sammen – som én organisme.

Låtvalget

Når så Sco gir oss ei blanding av standardlåter, egne saker og kjente pop/rock-låter som Neil Youngs “Old Man”, så er det lett å slå fast at dette har blitt et reelt smorgasbord som det heter over dær.

Helt uvanlig i ECM-sammenheng er det også at artisten beskriver med et par linjer alle låtvalga – noe som i mine øyne bare er med å høyne verdien.

Dette har enkelt og greit blitt årgangs-Scofield. Det betyr verdensklasse gigante det.