Fra et totalt ukjent hold løftes nok en gang den udødelige og tidløse musikken til Antònio Carlos Jobim opp. Denne gangen i storbandformat. Herlig fra en veteran – som også fortjener mye oppmerksomhet.

Hvis du er godt orientert om jazzmiljøet i Richmond, Virginia, USA så kjenner du sikkert til den pensjonerte pedagogen, komponisten og arrangøren Doug Richards. Hvis ikke så er sannsynligheten stor for at du stiller i samme klasse som meg: dette er nemlig aller første gang jeg både hører om han og dermed musikken hans.

Stor respekt

Etter å ha lest meg opp på på Richards´ gjøren og laden, så skjønner jeg at vi har med en jazzmann å gjøre som nyter stor respekt i vide kretser. Etter å ha bygd opp jazzstudiet ved Virginia Commonwealth University, jobba der i 40 år og hatt “ansvaret” for nåtidige stjerner som Nate Smith, Steve Wilson, James Genus og Clarence Penn, så gjør Richards nå akkurat det han vil – når han vil.

Pandemijobb

Som så mange andre så blei også Richards rastløs under nedstenginga av verden for et par år siden. Hans løsning var å dukke ned i den fantastiske skatten til Antònio Carlos Jobim (1927-1994) – det brasilianske geniet som ga oss så uendelig mye flott og original musikk. Det endte med at Richards skreiv arrangement på 14 mer eller mindre kjente Jobim-låter og ryktet gikk snart på byen i Richmond om det som var i ferd med å bli unnfanga.

Trommeslager Brian Jones tok kontakt og det ene førte raskt til det andre. Kremen av byens jazzmusikere – og vi snakker om høy standard, sjøl om alle bortsett fra en har passert under min radar – blei satt sammen til et storband som åpenbart digga de spennende arrene til Richards.

Tre sessions

I løpet av tre innspillingsdager, både før og etter nedstenginga, var det hele i boks og med vokalist Laura Ann Singh og trompeteren John D´earth i spissen – den eneste jeg kjente fra før – får vi nydelige, annerledes og spennende versjoner av blant annet “Chega de Saudade”, “Insensatez”, “A Felicidade” og “O Grande Amor”.

Jeg har aldri hørt Jobims fantastiske skatt fremført i storbandversjon før. Doug Richards, som ikke spiller sjøl, har gjort en framifrå jobb med å gi denne tidløse gullgruva ny drakt og når så storbandet holder høy klasse, så er det enkelt og greit mye å glede seg til og over. Noe for norske storband kanskje? Tipset er fullstendig vederlagsfritt.