Lena Nymark både er og har ei flott stemme som vi får høre alt for sjelden. Her kommer et nytt prov på det.

Mer enn én gang har jeg lurt på hva det er i lufta, frokostblandinga eller vannet i Langevåg like utenfor Ålesund. Årsaken er sjølsagt at det ut fra den relativt lille bygda så har det kommet et uforskamma stort antall kvalitetsmusikere gjennom flere generasjoner. Mye av æren tro jeg skal tilfalle Jens Arne Molvær og flere andre fra hans etterkrigsgenerasjon.

Veldig hyggelig

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Uansett så er det veldig at inspirasjon og gode lærekrefter har ført til dette faktum og vokalisten, saksofonisten og fløytisten Lena Nymark (43) er så avgjort en viktig del av dette fantastiske byggverket. Det siste tiåret har jeg hatt gleden av å møte i alle fall tre av hennes tilstandsrapporter og “Utrøna” fra 2017 er faktisk utgitt sammen med Jens Arne Molvær, som er far til akkurat: du tok a´n ja!

Tar jeg ikke mye feil så flytta Nymark tilbake til hjembygda etter flere år i Oslo-bygda og i Ålesunds-traktene har hun blitt en sentral del av et kreativt miljø.

Til Bergen med musikk

I forbindelse med unnfangelsen av “Papirfly” tok hun med seg mye nyskrevet tekst – på langevågsk, må vite – og musikk til Bergen og superprodusent Jørgen Træen. Sammen inviterte de med seg et kremlag fra byens jazzmiljø og tilliggende herligheter: Øyvind Hegg-Lunde og Øyvind Skarbø på trommer og perkusjon, innflydd fra Oslo Erik Johannessen på trombone og piano, Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon, klarinett og bassklarinett og perkusjon og Træen sjøl på synth.

Ut av Nymarks utgangspunkt og denne gjengen har de skapt et høyst spesielt og spennende lydbilde med solide jazz-, pop- og electronica-impulser. Alt kler Nymarks vokal på et fint vis og tekstene til de åtte spora byr på fine hverdagsbetraktninger som er lette å forstå – i alle fall for en romsdaling. Det hadde likevel ikke skada om tekstene hadde vært trykt på innercoveret til den vakre gule vinylen.

Lena Nymark forteller nok en gang at hun er ei stemme som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del. Hun har mye å melde.

Rich Halley? Ikke det, nei. Da er vi minst to som starter på bar bakke med denne 76 år unge veteranen fra Portland i Oregon. Han er vel verdt å bruke tid sammen med.

Det at Halley bor og virker i stor grad i Portland kan helt sikkert ha en hel del med saken å gjøre. Hvis man bor litt utenfor allfarvei også her i steinrøysa, så viser det seg at det er vanskelig å nå gjennom det trange medienåløyet. Det er garantert ikke noe annerledes over there. Tenorsaksofonist og bandleder Halley har i løpet av si karriere gjort cirka 25 plater under eget navn og dette er den tredje med denne kvartetten. Og hvilken kvartett er ikke dette!

Til New York

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Med jevne mellomrom de seineste åra har Halley nemlig lagt turen til The Big Apple for å møte trommeslageren Newman Taylor Baker, bassisten Michael Bisio og pianisten Matthew Shipp – til sammen og hver for seg noen av de heftigste på den noe alternative scena i jazzhovedstaden.

Kvartetten har gjort to innspillinger før, “The Shape of Things” – ganske sikkert et aldri så lite hint der – og “Terra Incognita”, og at det er fire modne retningsgivere som møtes igjen, er ikke vanskelig å begripe.

Fem låter

Det vi blir servert her er fem “låter” fra knappe fem minutter til knappe 16 minutters varighet. Alle er oppgitt som komponister og sjøl om det altså er et klart låtpreg over det hele, så sier det aller meste meg at dette er unnfanga der og da i Park West Studios i Brooklyn den 12. juli i fjor.

Her snakkes det sammen på et elevert, spennende og høyt nivå, med en instrument- og lyttebeherskelse av sjeldent kaliber.

Dette er flott, annerledes og høyst personlig musikk skapt av fire langt framskredne herrer som vi ikke hører så mye til her på bjerget.

Pianist, komponist og pedagog Arne Torvik har latt seg inspirere av sin ukrainske elev Roman Mohylevyts ved Molde videregående til å skrive vakker og usedvanlig inderlig musikk.

Arne Torvik (42) fortalte oss allerede med debuten «Northwestern Sounds» i 2016 og triodebuten «Northwestern Songs» (2020) at han er en melodiker og lyriker av rang. Om det skulle være behov for noen form for bekreftelse så er «Songs for Roman», Torviks beste og flotteste visittkort til nå, akkurat det.

Ukraina i bakhodet

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Torvik hadde besøkt Ukraina før krigen brøt ut og fått et godt forhold til landet og folket. Sjokket blei desto større da Russland gikk til en fullskala krig og møtet og samtalene med Roman Mohylevyts desto viktigere. Inspirert av alt dette har Torvik skrevet sju låter egna til å gå inn i det grusomme med gode intensjoner, tanker og melodier.

Klangen

Torvik har et nydelig klangideal – et ideal som passer melodiene og triouttrykket perfekt. Når så Bjørnar Kaldefoss Tveite og Øystein Aarnes Vik har fått bli med å videreutvikle dette uttrykket gjennom flere år og en rekke konserter, så «sitter» det bedre og tydeligere enn noen gang. Det tre snakker utmerket sammen, noe som er basert på langt framskredne lyttegenskaper.

Musikken befinner seg i stor grad i et ettertenksomt ballade- og mediumtempo-landskap. Det er der vi har blitt kjent med Torvik også tidligere, men nå har han foredla låtskriver- triogenet sitt ytterligere. Det er også der tankene får aller best plass til å bli med på ferden. I Kaldefoss Tveite og Aarnes Vik har Torvik funnet to sjelsfrender som jeg håper han fortsetter å utvikle samarbeidet med. Dette er ikke et uttrykk som finner seg sjøl i løpet av en jamsession for å si det slik – her trengs det tid. Det har Arne Torvik så avgjort innsett og de har benytta tida godt. De er enkelt og greit på veldig god vei mot seg sjøl.

Arne Torvik Trio anno 2024 er noe av det bedre kongeriket har å by på i denne klassen og der er «konkurransen» knallhard. Vi befinner oss med andre ord på internasjonalt høyt nivå.

En trio som begynner å nærme seg 20 års levetid bør det være noe spesielt ved og med. Det er det da også med svorske Trespass Trio – denne gangen med portugisiske Susana Santos Silva som strålende gjest.

Trespass Trio, det vil si Martin Küchen for anledninga på “kun” baryton- og sopraninosaksofon, Raymond Strid på trommer og Per Zanussi på bass, platedebuterte allerede i 2007. Da jeg omtalte bandets “The Spirit of Pitesti” i 2017, så skrev jeg noe sånt som at jeg håpet at bandet ville fortsette i mange år til. Jeg tviler vel egentlig på om det var mi oppfordring som førte til at trioen har funnet grunn til å fortsette, men uansett så er det veldig hyggelig at det har skjedd. Jeg håper jeg ikke tar munnen eller tastaturet for fullt: denne innspillinga er nemlig henta fra en konsert under Blow Out-festivalen i Oslo i august 2018.

Løst, men komponert

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

De tre herrene er jo godt kjent fra relativt frie settinger, men sjøl om dette er både løst og åpent, så er det i veldig stor grad basert på låter som Martin Küchen har en finger eller tre med i spillet på – låter i stor grad kjent fra trioens tidligere utgivelser.

Det som denne gangen høres ut som en kvartett som har jobba sammen i årevis, er altså det aller første møtet mellom trioen og Susana Santos Silva, stjernetrompeteren som nå er bosatt i Sverige, og som støtt og stadig er på besøk her hos oss i kjempers fødeland, blant annet sammen med Hedvig Mollestad.

Blow Out som fødselshjelper

Om det var Blow Out-general Ståle Liavik Solberg sin idé å initiere dette møtet, vet jeg ikke. Det ville ikke ha forundra meg, men god var den uansett. Her føres det inderlige og spennende samtaler der lytte-egenskapene er helt avgjørende. Alle de dynamiske virkemidlene i verktøykassa blir tatt i bruk og musikken snakker ustanselig til meg.

Garantert en stor kveld på Blow Out og ei flott stund i heimen også.

Dette er mitt tredje møte med viseformidleren Erik Lukashaugen. Jeg var storvettes begeistra de første gangene og er minst like fascinert ved denne korsveien.

En Hans Børli-hyllest var mitt første treff med Elverums store visesønn Erik Lukashaugen. Med sitt geografiske og kulturelle utgangspunkt skulle Lukashaugen ha et godt utgangspunkt for å skjønne og tolke Børli og du verden som han gjorde det.

Nå tar han nye steg i retning seg sjøl og når jeg kalte han historieforteller, en av de største hedersbetegnelsene i mi bok, i forbindelse med Børli-hyllesten, så bekrefter han det i enda sterkere grad her.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Mesteparten av tekstene har han skrevet sjøl og der Odd Nordstoga hyller farfar, der løfter Lukashaugen frem mor i åpningssporet på et vis som alle mødre hadde blitt rørt og stolt av. Slik fortsetter Lukashaugen og hyllesten av Elverum kan lett bli en ny nasjonalsang der øst i skogens rike.

Litt teksthjelp har han fått også denne gangen. Børli, Tom Roger Aadland og Sigbjørn Obstfelder – ikke de dummeste å lene seg på og når så Lukashaugen har skrevet all musikken – enkle og funksjonelle melodier, men ikke nødvendigvis så minneverdige alle sammen, så har dette blitt en strålende tilstandsrapport fra en av de viktigste bevarerne og forlengerne av en flott og stolt norsk visetradisjon.

Det skader heller ikke at Lukashaugen med nennsom hånd har plukka de riktige medmusikantene til de forskjellige spora. Ingen nevnt, ingen glemt bortsett fra Tarjei Nysted – hvilken eminent multiinstrumentalist.

Uansett aller viktigst – den strålende historiefortelleren Erik Lukashaugen som gir oss ei plate som er veldig langt fra midt på treet.

Den franske altsaksofonisten Pierrick Pédron og den cubanske pianisten Gonzalo Rubalcaba hadde aldri møtt hverandre eller snakka sammen før de inntok Oktaven Studio i New York to junidager i 2022. Ikke til å tro!

Gonzalo Rubalcaba (60) kom som et skudd på jazzens stjernehimmel mot slutten av 80-tallet. Castro beholdt fortsatt sitt jerngrep på Cuba og bestemte hvem som kunne få ta seg en tur ut av øya og hvem som ikke fikk lov. Rubalcaba hadde fått lov og jeg glemmer aldri da jeg spurte han på en pressekonferanse i Molde i 1992 om forholdene på Cuba. Da blei det helt stille og det blei raskt spurt om neste spørsmål. Fire år seinere var han bosatt i den “cubanske” staten i USA, Miami.

Rubalcaba viste seg raskt som en pianist i den ypperste verdensklasse der han fusjonerte impulser fra cubansk musikk med moderne jazz og klassisk musikk. I 1992 spilte han sammen med Charlie Haden og den cubanske trommeslageren Julio Barreto og du verden for en opplevelse det var. Senere har “alle” stått i kø for å spille med Rubalcaba og hans seineste trioskive er med Ron Carter og Jack DeJohnette.

Pierrick Pédron (54) er ikke et like kjent navn i vår del av verden, men på hjemmebane er han intet mindre enn ei jazzikalsk superstjerne. Han har vunnet det som er av prestisjetunge priser i Frankrike og det tar kun kort tid å skjønne hvorfor. Vi har nemlig med en virtuos å gjøre – en virtuos med et høyst personlig uttrykk.

Med et originalt repertoar som inneholder store ytterpunkt i jazzhistoria fra Sydney Bechet til George Russell og Carla Bley, alt arrangert for anledninga av Laurent Courthaliac, får vi bli med på et smått utrolig møte mellom to storheter som altså aldri hadde møttes eller snakka sammen før det lyste rødt i studio.

Her føres det nemlig så eleverte, dynamiske og intime samtaler som vel tenkelig og som skulle tyde på at de to kjente hverandre svært godt. Her snakker vi intuisjon på et helt spesielt nivå og den eller de som kom opp med ideen om dette møtet bør gi seg sjøl et klapp på skuldera. Dette er nemlig mye av det som jazz handler om: møter, forståelse og samtaler.

Bassisten og komponisten John Børge Askeland løper ikke ned dørstokkene verken på jazzklubbscener eller i platestudio. Sammen med et superlag forteller han oss at han burde gjøre det i mye større grad.

Jeg er redd det ikke er så mange i jazz-Norge som rekker hånda i været hvis de blir spurt om hvem John Børge Askeland er. Det sier uansett ganske mye om hvilken anseelse han nyter når kremlaget bestående av pianist Eyolf Dale, trompeter Arve Henriksen og trommeslager Helge Andreas Norbakken garantert var raske med å svare ja da Askeland tok kontakt med forespørsel om de ville være med på debutskiva hans under eget navn.

Moden debut

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

John Børge Askeland (60) har altså ikke forhasta seg med å presentere sitt første visittkort for allmuen. Etter å ha gått på jazzlinja i Trondheim for noen tiår siden, så har den særs smakfulle bassisten – både med og uten strøm – fra Hermannsverk i gamle Sogn og Fjordane, tilbragt mye av sin tid til undervisning. De seineste åra har jeg også møtt hans eminente bass-spill på duo med gitaristen Hallgrim Bratberg og i Eik Trio. Nå tar han altså ytterligere steg i retning seg sjøl og det er intet mindre enn fantastisk flotte steg.

Medsammensvorne

Med et repertoar bestående 13 egenskrevne låter, alle av det vakre, søkende og melodiske slaget, og med et reisefølge bestående av Dale, Henriksen og Norbakken – tre av våre aller tydeligste, mest personlige og beste stemmer på sine respektive horn og lyttere av en annen verden – så har Askeland skapt fantastisk vakre, transparente og ofte unike landskap der jeg egentlig for første gang får høre hvem han er. Det er mye, det er inderlig og det er høyst personlig.

Det skulle altså ta si tid før John Børge Askeland meldte seg, men når han først gjorde det så skjedde det på et svært flott vis.

Wilco har vært, er og kommer til å forbli et av mine favoritt-rockeband. Her følger det flere eksempler på hvorfor – inkludert en kremutgivelse av “Yankee Hotel Foxtrot” med hele 82 tidligere uutgitte spor.

Jeg er på ingen måte noen Wilco-ekspert og har heller ikke full oversikt over alt de har gjort siden bandet så dagens lys i 1994. Jeg har vært litt til og fra – egentlig av uforståelige grunner. Det har seg nemlig slik at jeg har vært like begeistra hver gang Wilco-døra har åpna seg.

Nels Cline

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Jeg må også innrømme at fascinasjonen fikk seg en ekstra dytt i 2004 da jazzgitaristen Nels Cline meldte sin ankomst i bandet. Cline har ved siden av Wilco vært veldig opptatt av hva som skjer i moderne norsk jazz og har spilt både live og på skive med flere av våre egne jazzister. Seinest i fjor sommer fikk vi oppleve Cline i Molde sammen med Hedvig Mollestad og Even Helte Hermansen i Mollestads Terje Rypdal-hyllest. Cline er med på de tre ferskeste utgivelsene her, mens “Yankee Hotel Foxtrot” er fra 2002.

Høydepunktet?

Som for alle band og alle artister vil det alltid være en uendelig diskusjon om hva som var/er høydepunktet, hva som var/er bandets beste plate. Wilco er på ingen måte noe unntak og når de har eksistert så lenge de som de har, så er det stadig nye generasjoner som har sine preferanser. Uansett så er det mange som vil ha “Yankee Hotel Foxtrot” svært høyt oppe på lista blant de 13 visittkorta som har dukka opp mellom 1995 og 2023.

Denne boksen som er ute nå inneholder det originale albumet, remastra må vite, pluss følgende: tre cder med alternative opptak og saker som aldri blei fullført, en cd med demoer, ideer og instrumentalversjoner – alt som var med på å lede opp til det endelige albumet. I tillegg får vi en cd med et langt radioprogram med hele bandet gjort like etter innspillinga der de spiller live i studio også. Mer krem følger: en hel konsert fra St. Louis med mye av repertoaret fra plata.

Og dett var vel dett? Nei, langt i fra! Ei strålende 84 siders bok med flott bildemateriale og med hele storyen bak og rundt innspillinga ført i pennen av Bob Mehr samt et ferskt intervju med Wilco-sjefen Jeff Tweedy og Glenn Kotche og Jim O´Rourke om tilblivelsen av, tro det eller ei, “Yankee Hotel Foxtrot”.

Tre andre perler

Nonesuch Records har gjort en formidabel jobb med back-katalogen til Wilco – ikke bare med den omtalte boksen. På vakker himmelblå-vinyl – hva ellers? – får vi “Sky Blue Sky” fra 2007, et dobbeltalbum utgitt i begrensa opplag.

Disse to utgivelsene har også fått meg til å plukke frem “Ode to Joy” fra 2019 og dobbelt cd-en “Cruel Country” fra 2022. To fine utgivelser som viser utviklinga til Wilco – et band som har det meste av amerikansk populærmusikk i seg fra country, folk og rock og med krydder fra mangt og mye annet.

Wilco har aldri vært og kommer aldri til å bli superstjerner. Det tror jeg Jeff Tweedy, Nels Cline og de andre er svært godt fornøyde med. Bare de får fortsette med sitt americana-univers som de har skapt gjennom 30 år, tror jeg både de sjøl og fansen kloden rundt er mer enn fornøyde. Jeg er i alle fall det.

Atle Nymo har lenge vært en av de mest spennende treblåserne vi har her hjemme – og vel så det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Først blei vi oppmerksom på det enorme talentet til storebror og altsaksofonist Frode Nymo (48) fra Valnesfjord i Nordland. Han var tidlig en gigant og de som var til stede under Moldejazz i 2003 og opplevde Urban Connection sammen med Michael Brecker kommer aldri til å glemme det. Vi snakker aldri! Av grunner bare Frode Nymo kjenner godt valgte han å legge saksofonen på hylla for en del år siden. For oss som digga spillet og uttrykket hans noe så vederstyggelig, så var det ikke noe annet enn veldig leit.

Det som er desto hyggeligere er at lillebror Atle Nymo (46), som her trakterer både tenorsaksofon, bassklarinett og kontrabassklarinett, holder familefana skyhøyt og stadig gir oss ny og spennende musikk i ymse konstellasjoner.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Andre med trioen

Etter at Nymo triodebuterte med “Solo for Trio” i 2019, og fortalte oss at han, den slovakiske, men Norge-bosatte trommeslageren Michaela Antalová og bassisten Mats Eilertsen fortalte oss at de hadde noe unikt å melde i dette akkordfrie samfunnet, så kom en pandemi inn i bildet og ødela for den videre utviklinga av dette universet også.

Nå har de endelig fått anledning til å plukke opp hansken igjen og rundt enten Nymos enkle melodiske “forslag”, pluss ei låt av Eilertsen og tre kollektivt unnfanga forløp, makter de tre både individuelt og kollektivt å utvikle ideene som blir lansert. Her er det lytting og musisering på høyt nivå – her føres det åpne og til dels løse samtaler som det er et stort privilegium å bli invitert med som tilhører til.

Sjette I.P.A.

Et samarbeid som går enda lenger tilbake i tid, er den norsk-svenske supergruppa I.P.A. “Med “Grimsta”, navnet på et berømt svensk skogsområde i nærheten av trompeter Magnus Broos hjem i Stockholm, gir bandet oss sitt sjette visittkort – det tredje på det amerikanske selskapet Cuneiform Records.

I tillegg til Broo og Nymo på tenorsaksofon og kontrabassklarinett, så tar fortsatt Ingebrigt Håker Flaten på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Mattias Ståhl på vibrafon seg av resten av instrumentparken på best mulig vis.

Broo, Nymo og Ståhl står for låtene og at det er en gjeng full av energi og vilje og evne til å skape igjen etter pandemioppholdet, tyter ut av høyttalerne. Dette er melodisk, åpen og usedvanlig søkende musikk skapt av en høykompetent gjeng som høres ut som om de møtes for første gang. De har i alle fall veldig mye å fortelle hverandre – og oss.

Atle Nymo leverer både her og der – om noen skulle være i tvil.

Den danske trioen bestående av Sven Dam Meinild, Jacob Anderskov og Kasper Tom tar oss med til steder verken vi eller de har besøkt tidligere.

Da altsaksofonist, klarinettist og fløytist Sven Dam Meinild, pianist Jacob Anderskov og trommeslager Kasper Tom møttes for første gang som trio i et galleri i København, ante de lite eller ingenting om i hvilken retning musikken ville ta dem.

Resultatet var en fri, elevert og spesiell opplevelse som de raskt fant ut at de ville forlenge.

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Totalt åpent

Som utgangspunktet for galleriopptredenen, så var også møtet i The Village-studioet, i det som snart er Kongens by, i april for knapt to år siden også basert på totalt frie tilnærminger. Bortsett fra en rekke spennende og originale innspillinger med Anderskov, så er dette møtet med de to andre noe av det aller første jeg har hørt fra den kanten.

Bassløst samfunn

Fraværet av bass gjør åpningene og mulighetene mye større for de tre. Når vi har med langt framskredne lyttere av dette kaliberet å gjøre, så betyr det at de fyller de romma som trengs å fylles og lar de andre stå åpne.

Her føres det nemlig eleverte samtaler – veldig ofte nedpå og uten bruk av voldsomme virkemidler. De trengs ikke for å få frem sterke og flotte budskap i disse fem “låtene” som varer akkurat så lenge de tre føler at de har noe å melde.

Play what you hear, har blant andre Chick Corea benytta som en leveregel. Det gjør denne trioen også – og de hører noe høyst personlig.