Strømmen av nye store jazztalent her til lands er åpenbart uendelig. Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere enn det. Peders Hode er foreløpig et av de siste skudda på stammen og her bys det på spennende saker fra start til mål.

Det som har skjedd på, ved og rundt jazzlinja i Trondheim er intet mindre enn magisk. Det har vært så enorme ringvirkninger at sjøl ikke den største optimisten ville ha trodd på noe slikt. Og heldigvis så virker det som om snøballen bare fortsetter å rulle videre

Førskolen

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

En av ringvirkningene fra jazzlinja har vært “førskolen” ved Sund Folkehøgskole på Inderøy litt lenger nord og vest i Trøndelag enn der den tidligere fotballbyen Trondheim befinner seg. Hvor mange som har gått et “modningsår” på Sund før de kom innpå jazzlinja aner jeg ikke, men det er i alle fall svært mange.

Sjefen i Peders Hode, gitaristen og komponisten Peder Overvik Stuberg (27), både kommer kommer fra Inderøy og underviser nå på Sund etter å ha gått på jazzlinja fra 2017 til i fjor. Han har med andre ord fått med seg mangt og mye av det som skjer på jazzlinja og dalstrøka rundt og du verden som han har sugd til seg inspirasjon og videreforedla den til noe som er på god vei til å bli noe ganske unikt.

Sharrock og Parker

Overvik Stuberg er absolutt i ferd med å utvikle si egen stemme både som gitarist og komponist. Han legger dog ikke skjul på at han har henta inspirasjon fra retningsgivere som Sonny Sharrock, Jeff Parker og Mary Halvorson – noen av de betydeligste blant de gitaristiske modernistene over there.

Når han så har implementert ingredienser fra brasiliansk musikk, electronica og prog-rock i gumboen, så er det ikke vanskelig å skjønne at Peders Hode har noe eget og spennende ved seg.

Mye av æren for det må Overvik Stuberg dele med de medsammensvorne vennene fra jazzlinja, Alf Svendsen Høines på bass, Ask Morris Rasmussen på tenorsaksofon og Elias Tafjord på trommer. Her er det absolutt mye rom og tilbud for alle fire til å ta ting i sine retninger og det gjør de da også – sjøl om det kollektive uttrykket hele tida står sentralt.

Eksamen

Fem av de 14 spora serveres av en oktett og er henta fra repertoaret til Overvik Stuberg i forbindelse med hans eksamenksonsert på jazzlinja. Der har Amelia Gòmez Snerte på vokal, Håvard Aufles og Anna Ueland på tangenter og Martin Heggli Mellem på trommer kommet til og sørger sjølsagt for flere ekstra dimensjoner.

Om det er som kvartett eller oktett, så er Peders Hode et usedvanlig spennende sted å befinne seg i.

Eyolf Dale er en av mine favorittpianister – i en rekke utgaver. Nå møter han oss i nok en ny setting og du verden som han imponerer både som “klassisk” pianist og som kammer-komponist.

Om det er som solopianist, sjef for egen trio, med sitt store ensemble Wolf Valley, i Daniel Herskedals ypperlige trio, i duoen Albatrosh sammen med André Roligheten eller sammen med Hayden Powell eller Scheen Jazzorkester, så setter Eyolf Dale (38) sitt umiskjennelige stempel på musikken i løpet et anslag eller to.

Nytt landskap

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Sjøl om dette er ei ny utgave av Dale – for meg i alle fall – så overasker den for så vidt ikke. Årsaken er enkelt og greit Dale alltid har vært og er ei søkende sjel med en enorm palett å hente fra. Denne gangen har det altså ført til at Dale ut i fra ideer han lasta ned på mobilen sin sommeren 2019, har skrevet en pianokonsert med “hjembygdas” Telemark Chamber Orchestra som medspillere og med seg sjøl som improviserende solist. Her viser Dale oss at også i dette universet er og har han ei totalt unik stemme.

Lagspill

Hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at Dale var en erfaren klassisk komponist på skyhøyt nivå, men dette er altså noe av det første han har gjort i sjangeren – om ikke det aller første. Kammerorkesteret, under ledelse av Per Kristian Skalstad, har åpenbart skjønt Dales intensjoner ned til minste detalj og måten orkesteret, bestående av fire fiolinister, to bratsjister, to cellister og en bassist, “snakker” med Dale er intet mindre enn vakkert – en opplevelse, rett og slett.

Improvisert?

Det høres nesten ut som om pianostemma er skrevet ut også, men det er den sjølsagt ikke. Dale er jo en improvisator av svært sjeldent kaliber og du verden som han bekrefter det i dette universet også.

Med denne pianokonserten har Eyolf Dale tatt nok et steg i retning – akkurat, Eyolf Dale.

Gitaristen Marius Noss Gundersen har gleda og imponert meg med sin innsikt i og fascinasjon for brasiliansk musikk. Det har han åpenbart tenkt å fortsette med.

Ved flere anledninger de seineste åra har Marius Noss Gundersen (50) fra Horten vist oss hvilken eminent gitarist og komponist han er. Han har også vært svært trofast overfor sine musikalske idealer og heldigvis ser han ingen grunn til å lefle med det nå heller. Her gir han oss sin tredje plate med musikk basert på komponisten Marco Pereiras univers.

Vi har alle vårt

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

De fleste musikere har inspirasjonskilder som har betydd mye for dem og som de absolutt ikke prøver å skjule. Når det gleder brasiliansk musikk, som ikke minst gitaristen Tom S. Lund har gjort mye for å løfte frem her hjemme, har Noss Gundersen valgt en noe annen vei. Med sin klassiske bakgrunn har han siden han møtte Marco Pereira i 2007, og raskt utvikla et nært mentor/vennskapsforhold til, gått virkelig djupt inn i den anerkjente komponistens musikalske landskap.

Arbeidsstipend

For rundt fem år siden fikk nemlig Noss Gundersen et treårig arbeidsstipend som satte han i stand til å dokumentere Pereiras univers sett med “norske” øyne. Dette har blitt det tredje av tre album som et resultat av stipendet. Først kom originalkomposisjoner for sologitar, så arrangementer for gitar av hovedsakelig brasiliansk musikk og så denne som inneholder ti av Pereiras komposisjoner for ulike kammermusikalske besetninger.

Strålende reisefølge

Noss Gundersen bekrefter nok en gang hvilken eminent gitarist han er. Når han så har fått med seg blant andre Tora Augestad, cellisten Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, Oslo Strings og en rekke andre framifrå musikanter som har skjønt både Pereira og Noss Gundersens intensjoner, så har dette blitt nok en inderlig utflukt i en varm, spennende og sjangersprengende verden der alt fra kammermusikk, samba og jazz – og veldig mye mer – er involvert.

Med dette har Marius Noss Gundersen fullført sitt store Marco Pereira-prosjekt og det med glans. Da er det bare å glede seg hvor neste stoppested vil bli – Brasil kommer ganske så sikkert til å være involvert.

Her hjemme er vi av forståelige årsaker begeistra over det lille storbandet Sharp 9 som Staffan William-Olsson har losa fram til stadig nye høyder. Svenskene har sitt eget meget dugelige motsvar i Klas Lindquist Nonet.

Som kjent så har William-Olsson svensk stempel i sitt pass. Om det er slik at det ligger i svenske jazzgener å bli tiltrukket av slike mellomstore format vet jeg ikke, men både det Sharp 9 og Klas Lindquist Nonet byr oss tyder nesten på det. Og oppskrifta har veldig mange av de samme ingrediensene i seg: det er hardstwingende, melodisk jazz med røtter solid tilbake i jazzhistoria og samtidig med et tidløst preg over seg.

Ingen nykommer

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Klas Lindqvist (48) er nok ikke den mest kjente svenske jazzmusikeren her hjemme, men han er på ingen måte noen novise. Bare med dette ensemblet har han nå tre skiver å slå i bordet med, “Lift Off” fra 2008 og “You Need It” fra 2010. Sjøl om skiveproduksjonen har hatt ei solid pause siden den gang, så er besetninga eksakt den samme som i forna dar og det betyr ei klassesamling av svenske musikanter i denne tradisjonen.

Det betyr i tillegg til sjefen sjøl på altsaksofon og klarinett, Daniel Fredriksson på trommer, Nils Janson på trompet, Fredrik Lindborg på barytonsaksofon og bassklarinett, Robert Nordmark på tenorsaksofon og fløyte, Karl Olandersson på trompet og flygelhorn, Kenji Rabson på bass, Petter Carlson Welden på piano og Magnus Wiklund på trombone.

Skrevet for de involverte

Siden Lindquist kjenner alle de involverte så godt så har han tatt med seg den kunnskapen inn i låtskrivinga. Hver av låtene er skrevet med solisten for øre/øye – inkludert han sjøl. En gjest er også invitert inn på et spor, nemlig organisten Leo Lindberg, i hyllesten av Joey DeFrancesco.

Og så er det ei låt Lindqvist, nemlig “Nilsie”, ikke har ført i pennen. Den er nemlig skrevet av en av bandets store tilhengere, legenden Alice Babs. Lindquist arrangerte den for bandet og komponisten fikk høre den før hun gikk bort.

Ikke noe nytt

Dette visittkortet fra Klas Lindquist flytter ingen merkesteiner. Den byr kun på drivende god og herlig jazzmusikk servert av et svært godt kollektiv og med dyktige solister. Det holder mer enn lenge det!

Ingrid Bjørnov runda den anstendige 60-års bøya med solgangsbris og veldig fin fart i skuta. Det har hun hatt i mesteparten av si karriere og jubileumsvisttkortet sammen med Norges beste band, KORK, er akkurat så flott og så staselig som det sømmer seg en av kongerikets flotteste artister.

Ingrid Bjørnov har, helt siden vi møtte henne første gang sammen med barnehagevenninna Benedicte Adrian fra Oppsal på Oslos østkant, vist oss en enorm bredde i sitt kunstnerskap. Om det har vært komponisten, vokalisten, pianisten, ordkunstneren eller humoristen – og mye mer, så har hun skjemt oss bort noe så vederstyggelig. Det som likevel har imponert meg aller mest med Bjørnov er kvalitetskravet hennes – hun har konsekvent lagt lista skyhøyt og hun har alltid gått over.

Det å jobbe med KORK

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

“Alle” norske musikere med respekt for seg sjøl må ha minst et samarbeid med KORK på cv-en før de de kan si at jo, vi har vært med på det meste i norsk musikkliv – i alle fall det som “betyr” noe. Hvem sin idé det var i dette tilfellet vet jeg ikke, men usedvanlig god var den i alle fall.

Med arrangører som Sverre Indris Joner, Lars Erik Gudim, Lars Andreas Aspesæter og Helge Sunde samt at det hele blir produsert av Javed Kurd, blir noen av Bjørnovs musikalske perler fra hele hennes karriere løfta fram på et framifrå og glitrende vis – et vis som kler både musikken og stemma til Bjørnov på best mulig vis.

Historieforteller

Bjørnov sier sjøl at hun har ønska å tone ned humoristen ved dette veiskillet. Mulig det, men hun har bare delvis lykkes. Her er det nemlig masse underfundig og intelligent humor fra start til mål og når det så er kobla sammen med en observasjonsevne et godt stykke over gjennomsnittet, så har dette blitt en fantastisk dokumentasjon på hva og hvem Ingrid Bjørnov – 60-something – er. Det er mye og det er veldig bra.

Når hun så hyller sin gode venn Marius Müller med å avslutte ballet med en herlig versjon av “Den du veit” – inderlig arrangert av Helge Sunde og like flott spilt av KORK under ledelse av Ingar Bergby, så kunne dette nesten ikke gjøres bedre innen sjangeren Ingrid Bjørnov.

Jeg gleder meg til de neste 60!

Tenorsaksofonisten og bandlederen Alex Hitchcock er en av de mest lovende stemmene i engelsk jazz. Dette trippel-albumet er nok en bekreftelse på det.

Jeg har hatt fornøyelsen av å høre Alex Hitchcock (32) i et par sammenhenger. Først var det med et band som kalte seg seg AuB og for to år siden kom Hitchcock med “Dream Band” under eget navn. Det var en litt misvisende tittel siden sjefen faktisk hadde invitert med seg tre forskjellige band i studio. Nå har han videreført ideen og invitert med seg tre band til klubben Vortex i London. Alle bandene får hver sin kveld og alle er av kvaliteten framifrå.

Ingen gjengangere

Den eneste som har sluppet gjennom nåløyet til tenorsaksofonist og komponist Hitchcock og fått bli med alle kveldene er – akkurat, Hitchcock. Ellers er alle nye også fra studiosessionen. Ikke nok med det: alle låtene er også nye og ingen blir gjentatt med de to andre bandene heller! Det sier en hel del om Hitchcock som komponist og som aldri stillestående kreativ sjel.

Ikke egotripp

Hvis noen tror at dette derfor har blitt et stort utstillingsvindu for Hitchcock og kun det, så er ikke det riktig. Jovisst får han vist frem langt framskredne kvaliteter i et landskap der den sterke melodien dyrkes og der han sier at han både har store deler av den moderne jazzhistoria innabords, men samtidig har blikket retta solid fremover.

Når han har invitert med seg andre storheter fra fotballøya som gitaristene Ant Law og Rob Luft, trompeterne James Copus, Mark Kavuma og Alexandra Ridout, pianisten Kit Downes, bassistene Conor Chaplin og Orlando le Fleming, vokalisten Liselotte Österblom og trommeslagerne Marc Michel, Jamie Murray og James Maddren – vi snakker et ungt a-lag av typen Premier League, så har det blitt akkurat så bra som lagoppstillingene antyder .

Tre fulle hus

Fra 9. til 11. august 2022 stod jubelen i taket på tre fullsatte Vortex-hus og publikum var åpenbart begeistra. Det skjønner jeg veldig godt. Dette er nemlig tøff, moderne, åpen og melodisk jazz med røtter både til det som skjedde i Junaiten for noen tiår siden og det som har skjedd i vår del av verden fra ECMs unnfangelse fram til vår tid.

Tøffe saker – Alex Hitchcock tar stadig nye steg og bør settes høyt opp på lista over navn som bør følges med argusører i åra som kommer.

Mange, veldig mange bør få ørene og resten av sanseapparatet opp for singer-songwriteren Anette Askvik. Her har vi nemlig med ei høyst personlig og unik stemme å gjøre.

I 2016 stifta jeg bekjentskap med Anette Askvik (40) for første gang i forbindelse med skiva “Multiverse”. Da hadde jeg gått glipp av debuten “Liberty” i 2011. Hun fortalte meg umiddelbart at hun var og hadde ei stemme med noe høyst personlig på hjertet. Siden den gang har det vært stille fra Askvik – jeg hadde nesten “glemt” henne faktisk.

Dobbelt opp

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Når hun først melder seg på igjen, så gjør hun det noe så voldsomt. I løpet av seinhøsten serverte hun oss like godt to album – et på engelsk og et på norsk, retter sagt på velklingende stavangersk. Med begge to – forskjellige som de er – kommer det en fantastisk bekreftelse på at i Anette Askvik har kongeriket en skjult skatt som fortjener mye oppmerksomhet.

Engelsk først

Først ga hun oss “With Every Cell”, ei samling på ti til dels strålende pop/rocke-låter, som tar oss med inn i et stort og underfundig univers både melodisk og tekstmessig. Lydbildet er omfattende og distinkt der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det er veldig produsert – av Askvik – men på den fine måten. Alt bygger opp om og rundt Askviks nydelige stemme, som kan minne om Björk fra tid til annen, men som mest av alt minner om, akkurat, Anette Askvik. Et smykke av en tilstandsrapport, intet mindre.

Hjem igjen

Like før jul kom for sikkerhets skyld “Lyden av snø”, et nydelig, ettertenksomt og nedpå visittkort der Askvik på et helt annet vis opplyser oss om hvilket uomtvistelig “talent” hun er. Hun forteller inderlige historier på sin uforfalska dialekt og et par av låtene kan i fremtida sikkert gå inn i julesangrepertoaret til alle som er ute eller ei flott, ny låt med substans.

Når så Øystein Sevåg har skrevet strykearr, Jørn Erik Ahlsen Alkanger spiller gitar og ikke minst Mathias Eick sprer sine fantastiske gulltanker- og toner utover noen av låtene, så har “Lyden av snø” blitt nok en bekreftelse på hvilken stor stemme Anette Askvik er og har.

PS Jeg lover at jeg ikke kommer til å “glemme” henne en gang til!

Emil Ingmar er på ingen måte leder for et svensk danseband. Pianisten Ingmar skriver derimot vakker musikk som det er lett å forsvinne inn i. Men mye av den er lett å glemme også.

33 år unge/gamle Emil Ingmar har hatt musikk i ryggmargen bortimot så lenge han kan huske. Svensk pop fra 90-tallet var starten før pianoet blei den naturlige forlengeren. Studier ved Musikhögskolan i Stockholm blei nok et naturlig stoppested, men så skulle livet ta en slags u-sving og Ingmar utdanna seg til psykolog. Det kombinerte han med å frilanse som musiker og han opplevde at han levde to parallelle liv og det førte til at han skrev sin master om musikk-psykologi.

De to livene møttes

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I forbindelse med masteroppgava møttes de to livene for første gang. Samtidig møtte han også bassisten Fredrik Jonsson og trommeslageren Calle Rasmusson og det førte til en inspirasjon som har leda fram til flere fruktbare innspillinger og de to er også med på “Pleiades”. Tittelen henspeiler på ei bok om stjernekikking fra 1902 som Ingmar har vært fascinert av i mange år.

Kontemplativt

Med sin usedvanlig vakre melodiske åre skaper Ingmar musikk som jeg er ganske så sikker på vil egne seg perfekt til akkurat stjernekikking. Mesteparten er veldig nedpå, nesten meditativt, men i mine ører blir det altså litt blodfattig og kjedelig i lengden. Men av og til, med stort band, til å ta budskapet videre, tar musikken skikkelig grep og løfter seg kraftig. Da viser Emil Ingmar ei annen side av seg sjøl og det blir mye mer musikalsk kjøtt på beinet.

Jeg finner altså en del å glede meg over her, mens noe er fort glemt. Det som uansett står igjen er at Emil Ingmar er og har ei musikalsk stemme det skal bli hyggelig å følge i tida som kommer.

Lage Lund er i mine ører en av jazzens aller mest spennende og interessante gitarister. Sammen med sitt stjerneband bekrefter han det nok en gang med “Most Peculiar”.

Helt siden Skiensgutten Lage Lund (46) forlot kongeriket i 1995 og først satt kursen for Berklee i Boston og seinere jazzens hovedstad New York i nesten 20 år, har han tatt stadig nye steg i retning jazzens aller øverste hylle. Med sin personlige og høyst kompromissløse uttrykksmåte har Lund oppnådd en voldsom anseelse både blant musikere og publikum verden rundt. Da pandemien slo til fant Lund heldigvis ut at han ville returnere til Norge med kone og to små døtre. Norge var enkelt og greit et tryggere sted for en familie med små barn.

Hjemmeskole

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

For en musiker med hele verden som scene og med mulighet til å spille med “alle” slik Lund hadde vært vant til i mange år, så blei sjølsagt pandemien en spesiell periode. Skolene blei stengt og det førte til en hjemmetilværelse han aldri hadde kjent på før.

Sammen med kona Joy Dragland, definitivt med norske røtter, bestemte de seg for å lage hjemmeskole for de to håpefulle. Det førte til at de bestemte seg for å undervise i en rekke temaer og Lund skrev daglig musikk som passa til temaet. Etter det laga de også videoer som passa til tema og musikk. Noe forteller meg at de to frøknene hadde en særdeles morsom, lærerik og annerledes pandemitid.

Criss Cross ville ha mer

Sjefen for det nederlandske plateselskapet Criss Cross Jazz, Jerry Teekens, som overtok etter at faren Gerry Teekens gikk bort i 2019, ville mer enn gjerne følge i sin fars gode fotspor og spurte Lund om han kunne tenke seg å lage album nummer seks for selskapet som er et reinhekla kvalitetsselskap med Jazz med stor J på plakaten.

Lund var lett å be og etter en dags øvelse så bar det rett i studio med en dag opptak i New York sommeren 2022. Lund tenkte umiddelbart på et band han satt sammen i 2014 og at det var en god tanke å spørre bassist Matt Brewer, pianist Sullivan Fortner og trommeslager Tyshawn Sorey om en liten gjenforening, skinner noe så voldsomt gjennom på dette strålende albumet.

Ti Lund-komposisjoner, ikke alle fra pandemitida, forteller oss også at Lund er en meget original komponist der det ligger rytmiske og melodiske spenninger i lufta nesten uten stans.

Når så både Lund og de tre medsammensvorne, tre av jazzens ledende instrumentalister på sine respektive instrumenter nesten uansett sjanger, digger åpenbart Lunds utfordringer noe så voldsomt. Når de tar låtene i retninger neppe Lund hadde forestilt seg heller, så har denne musikken med utgangspunkt i hjemmeskolen i Lier ved Drammen blitt nok en bekreftelse på hvilket enormt nivå Lage Lund befinner seg på og hvor glad vi bør være for at han har flytta kohorten sin hit.