Emil Ingmar er på ingen måte leder for et svensk danseband. Pianisten Ingmar skriver derimot vakker musikk som det er lett å forsvinne inn i. Men mye av den er lett å glemme også.
33 år unge/gamle Emil Ingmar har hatt musikk i ryggmargen bortimot så lenge han kan huske. Svensk pop fra 90-tallet var starten før pianoet blei den naturlige forlengeren. Studier ved Musikhögskolan i Stockholm blei nok et naturlig stoppested, men så skulle livet ta en slags u-sving og Ingmar utdanna seg til psykolog. Det kombinerte han med å frilanse som musiker og han opplevde at han levde to parallelle liv og det førte til at han skrev sin master om musikk-psykologi.
De to livene møttes
I forbindelse med masteroppgava møttes de to livene for første gang. Samtidig møtte han også bassisten Fredrik Jonsson og trommeslageren Calle Rasmusson og det førte til en inspirasjon som har leda fram til flere fruktbare innspillinger og de to er også med på “Pleiades”. Tittelen henspeiler på ei bok om stjernekikking fra 1902 som Ingmar har vært fascinert av i mange år.
Kontemplativt
Med sin usedvanlig vakre melodiske åre skaper Ingmar musikk som jeg er ganske så sikker på vil egne seg perfekt til akkurat stjernekikking. Mesteparten er veldig nedpå, nesten meditativt, men i mine ører blir det altså litt blodfattig og kjedelig i lengden. Men av og til, med stort band, til å ta budskapet videre, tar musikken skikkelig grep og løfter seg kraftig. Da viser Emil Ingmar ei annen side av seg sjøl og det blir mye mer musikalsk kjøtt på beinet.
Jeg finner altså en del å glede meg over her, mens noe er fort glemt. Det som uansett står igjen er at Emil Ingmar er og har ei musikalsk stemme det skal bli hyggelig å følge i tida som kommer.
«Pleiades»
Prophone Records/naxosdirect.se
