Bassisten Joe Fonda har kun vært et navn jeg har hørt om i en årrekke,
men ikke hørt. Nå var det på høy tid å få gjort noe med det.

De som har fulgt god med i den amerikanske avantgardismen har muligens
fått med seg at Joe Fonda (69) blant annet var Anthony Braxtons faste
bassist fra 1984 til 1999. Her i Europa har han jobba mye med den
tyske saksofonisten Gebhard Ullman. Den viktigste inspirasjonskilden
for Fonda har likevel vært den unike trompeteren og retningsgiveren
Wadada Leo Smith – en relasjon som går helt tilbake til begynnelsen av
80-tallet i Connecticut der Smith var sentral i etableringa av
kollektivet Creative Music Improvisors Forum og der unge Fonda slapp
gjennom nåløyet.

Gjenforening

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fonda har gitt ut over et dusin skiver under eget navn de siste 40
åra, men har ikke spilt med Smith på like lenge. De har uansett holdt
kontakten og Fonda hadde både Smiths metodikk og estetikk i bakhodet
da han skrev musikken til denne utgivelsen.

Når så Smith (82), som jeg hadde gleden av å oppleve live i Molde for
noen få år siden, var mer enn villig til å gjenforene seg med sin
tidligere elev, så har det ført til et herlig møte der respekten er
lagt tilstrekkelig bort til at musikken får godt med luft under seg
til å ta spennende retninger.

Smith er i mine ører en av de mest spennende og undervurderte
trompeterne i moderne jazz. Han har en unik innfallsvinkel og en høyst
personlig tone og til tross for voksen alder så leverer han fortsatt
på samme høye nivå som han har skjemt oss bort med i flere tiår.

Musikken er fri, åpen og med masse luft i seg. Samtidig er det ei
solid melodisk åre i låtene til Fonda som passer Smiths uttrykk
perfekt og så når den japanske pianisten Satoko Fujii, som Fonda har
jobba mye med, og den italienske trommeslageren Tiziano Tononi, også
har skjønt intensjonene til Fonda, så har dette blitt ei flott og personlig
reise.