Historiefortelleren

Når man kommer fra det samme strøket som Alf Prøysen, så har man både mye å slekte på og strekke seg etter. Hvis man vil fortelle historier vel å merke. Det både vil og kan Frida Ånnevik – på et vis som ville gjort n´Alf stolt.

Frida Ånnevik er intet mindre enn en unik historieforteller.

Frida Ånnevik (33) har vært med oss i snart ti år nå. Fra hun ga oss sitt første visittkort i 2010 har det vært åpenbart at hun har vært i besittelse av et historiefortellertalent av uhyre sjelden kvalitet. Når hun samtidig skriver låter av samme klasse og har ei stemme som løfter budskapet så vakkert og personlig fram som det hun gjør, så blei det tidlig klart at Frida Ånnevik skulle bli værende en viktig budbringer i lang, lang tid.

I 2016 ga hun oss «Her bor» som blei fulgt av «Flyge fra» bare et år etterpå. For et par dager siden blei det klart at Ånnevik blei tildelt Spellemannpris for tredje gang for den seineste – «Her bor» fikk samme utmerkelse året før. I forlengelsen av debatten og reaksjonene som har kommet etter at Astrid S blei tildelt Årets Spellemann-pris, har det såvidt jeg har fått med meg vært enstemmighet rundt Ånneviks tildeling – her er det ikke mye tvil om at det er kvalitet som blir satt pris på.

De to skivene blei spilt inn samtidig. Underveis skjønte Ånnevik at det faktisk var to skiver hun var i ferd med å begå. De blei altså utgitt med et års mellomrom og for oss som har litt tungt for det, kom den heldigvis som dobbeltalbum også.

Ånnevik er som sagt en historieforteller av rang. Tematisk handler «Her bor» om å høre til, mens «Flyge fra» i stor grad dreier seg om å føle seg annerledes eller utafor. Begge deler makter Ånnevik å sette fantastisk flotte ord på – ord som får meg til å lytte, til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av den minste nyanse – de er det nemlig mange av.

Når hun så har med seg et superlag med Kåre Chr. Vestrheim i produsentstolen samt et band bestående av Pål Hausken på trommer og perkusjon, Andreas Løwe på tangenter, Jo Berger Myhre på basser og Haldor Røyne på gitarer, som tilsammen skaper landskap i et vise/pop-landskap med enkelte jazzovertoner – hun avslutter faktisk festen med sin egen oversettelse av jazzklassikeren «You Must Believe in Spring» – «Du må tru på vår» -, så er denne doble dosen med Ånnevik-poesi av typen som går inn i klassikerkategorien for der å bli værende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frida Ånnevik

Her bor – Flyge fra

Grappa/Musikkoperatørene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg