Erling Kagge har hatt god tid til å tenke gode tanker. Og nok en gang greier han både å formidle og å dele dem.

Erling Kagge tar ett skritt både av og om gangen. Ingen dum tanke det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om Erling Kagge har hatt god tid? Det er jeg vel egentlig litt i tvil om, men han har i alle fall benytta tida si godt. I fjor ga han oss sine tanker om stillhet i boka «Stillhet i støyens tid» og nå følger han opp med sine erfaringer rundt det å gå – både kort og langt.

Det er vel kjent at Kagge har gått langt – svært langt – og det har ført til «utflukter» til både det ene og det andre polet, ehhh jeg mener polen. Sjøl om Kagge er et utprega sosialt vesen og trives i andres selskap, så har han også et et stort og tydelig behov for ensomhet.

I sin «ensomhet» setter Kagge stor pris på å gå, det være seg korte turer til og fra kontoret, en tur i marka eller de laaaaange turene til Nord- og Sørpolen. Disse forskjellige måtene å gå på har generert mange og gode tanker og her ligger essensen i denne inspirerende, lille boka også.

Kagge, som hadde et nært og lærerikt forhold til filosofen Arne Næss, deler tanker om mangt og mye underveis her. Går vi fra eller går vi til? Hvilke muligheter åpner seg når man benytter seg av de to undersåttene de fleste er utstyrt med?

Kagge henter også eksempler fra andre som har gått eller skrevet om det å gå. Det har utvilsomt vært en kilde til gode tanker og løsninger på problemer gjennom årtusener. Kan noen oversette denne boka til engelsk og gi den til Trump? Nei, han leser ikke bøker uansett, men mange vil helt sikkert ha glede av den også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Gåing og stillhet henger sammen, skriver Kagge. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Så sant, så sant. Livet varer lenger når du går – å gå forlenger øyeblikkene. Det at gåing er tregt, i motsetning til alt annet som foregår i høyt tempo, gjør at det å gå er noe av det mest radikale man kan foreta seg.

Jeg er sjøl en gåer og finner mye inspirasjon i Kagges tanker. Det kan alle andre gåere, og andre som har tenkt å bli det, også gjøre.

Erling Kagge

Å gå – ett skritt av gangen

Kagge Forlag

Etter at kongeriket har fått Trondheim Jazzorkester, Bergen Big Band og Ensemble Denada, så var det sjølsagt på sin plass at østlandsområdet også fikk sitt store jazzensemble. Scheen Jazzorkester har på kort tid etablert seg i det ypperste sjiktet og her følger nok et bevis på det.

Scheen Jazzorkester med ei strålende startoppstilling.

Foto: Stian Herdal

Det er åtte år siden det som som i dag er Scheen Jazzorkester så og/eller hørte sin spede begynnelse. Bakgrunnen var at man ønsket et tilbud til profesjonelle eller semiprofesjonelle jazzmusikere i Grenlandsområdet – både når det gjaldt utøvende musikanter og slik at det kunne finnes et «sted» for komponister å få presentert musikken sin.

I løpet av disse årene har bandet vokst, ikke når det gjelder antall musikanter, men når det handler om ambisjoner og profesjonalitet, og per i dag er Scheen Jazzorkester et bortimot fulltids og profesjonelt band hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall!

I stor grad har bandets egne medlemmer og andre fra Grenlandsområdet, som Eyolf Dale, skrevet original musikk for ensemblet som her består av André Kassen, Børge-Are Halvorsen, Jon Øystein Rosland på saksofoner og fløyte, Line Bjørnør Rosland på bassklarinett, Finn Arne Dahl Hanssen og Thomas Johansson på trompeter, Benedikte Follegg Hol, Magne Rutle og Åsgeir Grong på tromboner og et «komp» bestående av Rune Klakegg på piano, synth og trekkspill, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer. Det betyr et band befolka av etablerte og langt framskredne musikanter og unge, fremadstormende instrumentalister med stort potensiale. Til sammen framstår Scheen Jazzorkester her som et stort ensemble som allerede nå befinner seg helt der oppe i internasjonal toppklasse – sånn er det med den saken.

Mye av æren skal gå til tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland som har skrevet og arrangert musikken på «Tamanoar» – navnet på en schwær maurspiser for de som lurte. Dette er langt fra tradisjonell storbandmusikk og så er heller ikke Scheen Jazzorkester noe storband – det er et stort band. Det virker som Rosland har, som Duke Ellington, hatt akkurat disse musikanten i bakhodet da han skrev musikken og med solister som Børge-Are Halvorsen, Thomas Johansson – ikke Johansen som det står i coverteksten -, André Kassen, Rune Klakegg og ikke minst Audun Kleive på plass, så er jo det et privilegium.

Dette er spennende musikk både melodisk, harmonisk og rytmisk og Rosland har greid å sette sitt bumerke på det hele og det har på alle slags vis Scheen Jazzorkester makta også. Det er annerledes, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk for stort band og både Scheen Jazzorkester og Jon Øystein Rosland har tatt store steg i retning seg sjøl og ingen andre. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Jon Øystein Rosland

Tamanoar

Losen Records/MusikkLosen

Det er liksom ikke hver dag sveitsisk jazz preger høytalerne mine, men Florian Egli har vært på besøk en gang tidligere og forventningene var derfor rimelig høye.

Florian Egli Weird Beard bringer oss nok en gang noe spesielt.

Foto: Angelika Annen

På kvartettens debutalbum på Intakt Records for to år siden, var coverteksten skrevet av en Jens Christian Bugge Wesseltoft. Det er ikke akkurat hver dag Bugge skriver slike tekster og det skulle vise seg at det var god grunn til å låne øre til det saksofonisten og klarinettisten Florian Egli (35) og hans medsammensvorne hadde kokt sammen.

Den gang, som nå, er det trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler. De fire hadde alle kommet fra klubbmusikk, men hadde sakte, men sikkert blitt inspirert av jazzens forunderlige irrganger, spesielt gjennom studier i Zürich. Det førte til at Egli skrev musikk i disse skjæringspunktene og de melodiøse, men samtidig løse utgangspunktene også med rock og punk i seg, blei videreforedla av de fire til noe som både Bugge og undertegnede syntes om.

Her har bandet tatt stafetten videre og nå har de også innført en transe/drone-liknende atmosfære som har gitt musikken mye ro og masse luft til videre refleksjon og utvikling. Det hele er på sett og vis løsere, saktere og bredere og Weird Beard har gitt seg sjøl et ekstra element å spille på.

Dette er på alle vis et sterkt kollektiv med fire flotte stemmer som både vil og evner å finne fram til noe ganske så unikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Florian Egli Weird Beard

Orientation

Intakt Records/Naxos Norway

Låtskriveren og formidleren Elin Furubotn har bevegd seg rundt overflata i en årrekke. Det store gjennombruddet har latt vente på seg, men det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Elin Furubotn har mye livsvisdom å by på.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Elin Furubotn har rukket mye på sine 55 år. Hun debuterte i Melodi Grand Prix da OL gikk av stabelen på Lillehammer og hun ga ut sin første plate, av totalt sju, i 1999. Jeg har med ujevne mellomrom hatt gleden av å høre det Furubotn har kommet med, men har på ingen måter den totale oversikten. Det hun uansett forteller meg med «Ikkje gå deg vill» er at hun både er en tekstforfatter, låtsnekrer og sanger av meget høy klasse – en formidler på øverste hylle med et solid glimt i øyet.

På sin uforfalska Stavanger-dialekt synger hun egne tekster, med litt hjelp fra Gunnar Roalkvam på ei låt, og gir oss hverdagsobservasjoner og tanker som de aller fleste kan kjenne oss igjen i. Det er hele tida mye humor, men for all del også alvor i tankene til Furubotn og hun er av typen artist som man umiddelbart tror på.

Med medhjelpere som Morten Abel på gitar, bass, koring og som medprodusent, Renate Engevold på fiolin og vokal, Børge Fjordheim på trommer og koring, Magnus Rød Haugland på bass og Torbjørn Økland på mandolin, gitar og trompet, så befinner Furubotn seg i et selskap som passer hennes budskap på best mulig vis.

Det er ingen hitlåt å finne her, men ei herlig samling låter av en veldig flott historieforteller som stortrives i et personlig landskap som henter inspirasjon fra både vise-, folk- og singer/songwritertradisjonen. Elin Furubotn fortjener masse oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elin Furubotn

Ikkje gå deg vill

Grappa/Musikkoperatørene

En av de store oppsidene ved å skrive om musikk er at postmannen støtt og stadig stikker innom med musikk jeg ikke ikke ante fantes. Den greske, men New York-bosatte, bassisten og komponisten Petros Klampanis hører så avgjort med i den kategorien.

Petros Klampanis har inntatt New York med bassen sin på et flott vis.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den 36 år unge Klampanis er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at «Chroma» er hans tredje fonogram under eget navn. Etter studier både i Athen, Amsterdam og i New York, bosatte Klampanis seg i The Big Apple for rundt 10 år siden og har blant annet jobba med Greg Osby og Sheila Jordan.

Det forteller oss en hel del om hvilken anseelse han nyter som instrumentalist og i hvilke musikalske landskap han beveger seg – i et moderne rom der sterke melodier er viktige.

Her som sjef for verket og prosjektet «Chroma», som betyr farge på gresk, har han fått økonomisk støtte fra Onassis Foundation USA og innspillinga er også gjort live i Onassis Cultural Center i New York. Den styrtrike og nå avdøde shippingmagnaten satte altså andre spor etter seg i USA enn å gifte seg med John F. Kennedys enke, Jackie Onassis.

Med et flott lag bestående av den fremragende israelske gitaristen Gilad Hekselman, hans landsmann Shai Maestro på piano, trommeslageren John Hadfield og perkusjonisten Keita Ogawa samt tre fiolinister, to bratsjister og to cellister, har Klampanis skapt musikk prega av sine inspirasjonskilder som blant annet er folkemusikk fra Hellas, Balkan og Middelhavsområdet, klassisk musikk og jazz som han har sugd til seg spesielt det siste tiåret i New York.

Det har ført til varm, inkluderende og veldig melodiøs musikk der Klampanis´ønske om å sette farger på det musikalske budskapet skinner tydelig gjennom. Dette er ikke noe soloutflukt for Petros Klampanis. Han er en av alle i ensemblet her og det er det kollektive uttrykket og budskapet som er satt i høysetet sjøl om både han, Hekselman og Maestro får masse anledning til å vise seg fram også.

Det har vært en udelt glede å få møte Petros Klampanis og musikken hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petros Klampanis

Chroma

Motéma Music/Naxos Norway

Irene Tillung har skapt et eget lite univers. Ikke så reint lite heller!

Irene Tillung i sentrum for sitt strålende band.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2015 fikk akkordeonisten, eller trekkspilleren, Irene Tillung (40) fra Voss et arbeidsstipend fra Komponistenes vederlagsfond. Det satte den Norges Musikkhøyskole-utdanna musikeren, som har fått stadig sterkere kontakt med folkemusikk, i stand til å tenke og drømme stort.

Det førte til at de ni komposisjonene hun skrev skulle spilles inn i intet mindre enn Rainbow studio med sjølveste Jan Erik Kongshaug ved spakene og hennes nye univers skulle tolkes av ett drømmeband som Tillung håndplukka. Det førte til at Erik Sollid på hardingfele, Ragnhild Lien og Isa Caroline Holmesland på fele, Anders Hall og Lise Voldsdal på bratsj og fele og Kaja Fjellberg Pettersen fra folkemusikk- og den klassiske sfæren møtte Ellen Brekken på bass, Mathias Eick på trompet og Pål Hausken på trommer fra den improviserende verden. Til å produsere det hele spurte Tillung for sikkerhets skyld også Eick og det betyr at et fantastiske musikalsk vidsyn var på rett sted.

Tittelen på drømmebandet er Ti på taket og med det mener Tillung at det er bedre med ti musikere på taket enn en i hånda. Med disse musikantene og med dette musikalske resultatet som fasit er det ikke vanskelig å være enig med henne.

Sammen har de makta å skape et spennende og originalt univers der folkemusikken ligger i bånn, men der impulser fra alles verdener er med på å ta den videre i egne retninger. Ensemblet varierer fra låt til låt og skaper dermed helt egne stemninger hele veien. Når du tror du vet hvor dette bærer, så åpnes det nye dører og Irene Tillung, sammen med Mathias Eick, styrer skuta med sikre og frisinna hender og hoder.

Er det folkemusikk drømmebandet til Irene Tillung gir oss? Ja, det er det – også. Det er så mye annet også og jeg har veldig lite lyst å sette det i noen bås. Det er livsbejaende og herlig musikk skapt av åpne og søkende sjeler – for åpne og søkende sjeler. Flott er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Irene Tillung med Ti på taket

Hildersyn

Heilo/Musikkoperatørene

Sveitsiske, men New York-bosatte, Sylvie Courvoisier er en sjelden pianist. Sammen med sin utmerkede trio bekrefter hun det nok en gang.

Sylvie Courvoisier, sammen med Drew Gress og Kenny Wollesen, kommer med noe helt eget.

Foto: Frank Schindelbeck

Sylvie Courvoisier (49) har, helt siden hun flytta til New York for 20 år siden, i stadig større grad markert seg som ei viktig og søkende stemme både som pianist, komponist og bandleder. Jeg har i stor grad hørt henne i kvartettformatt sammen med fiolinisten Mark Feldman, som også er hennes ektemann, og trommeslageren Gerry Hemingway og bassisten Thomas Morgan. Det betyr noen av de aller mest spennende musikantene på New York-scena.

Samtidig har Courvoisier også jobba lenge i triosammenheng med bassisten Drew Gress og trommeslagren Kenny Wollesen – to herrer som går tilbake til 1994. De to er også svært ettertrakta samarbeidspartnere for mange andre og Wollesen kjenner mange fra både Bill Frisell, Eivind Opsvik og Tom Waits. En allsidig herre kan man trygt si.

Her møter vi den empatiske trioen i ni Courvoisier-komposisjoner der hun forteller oss at hun tar totalt grep om hele jazzhistoria fra tradjazz og boogie woogie til frijazz. Alle låtene er tilegna personer som har betydd mye for henne fra sin far som satte henne i gang med tradjazz til Ornette Coleman og hennes sveitsiske pianoforbilde, Irène Schweizer, og nylig avdøde John Abercrombie og Geri Allen.

På sett og vis blir dette en original musikalsk historietime der den originale stemma til Courvoisier og til trioen hennes tar oss med til nye steder og åpner nye dører. Det er tøft og annerledes og veldig originalt og en strålende bekreftelse på at Sylvie Courvoisier er noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sylvie Courvoisier Trio

D´Agala

Intakt Records/Naxos Norway

Pianisten Helge Lien og dobroisten og Weissenbornisten Knut Hem er strålende musikanter hver for seg og i hver sine univers. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så møtet mellom de to komme, men det er desto hyggeligere at det skjedde.

Helge Lien og Knut Hem har skapt sitt eget lille og usedvanlig vakre univers.

Jazzpianisten Helge Lien har de seineste åra, spesielt med sin egen trio, men også sammen med Arild Andersen og i Prøysenland med Sigurd Hole, i stadig sterkere grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt unikt talent i en klangverden så vakker og uttrykksfull at det bare er å dukke ned i den og bli der værende.

Multiinstrumentalisten Knut Hem spiller på nesten alt som kommer hans vei og han gjør alt like bra om det er sammen med Øystein Sunde, i solo Weissenborn-land eller i et bluegrassunivers.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at det var et godt stykke musikalsk vei mellom disse to sine musikalske landskap. Det ville det kanskje også vært hvis vi hadde hatt med dårligere utrusta herrer å gjøre, men herrene Lien og Hem er to så åpensinnede karer som vel tenkelig og du verden som de to møter hverandre.

Med et repertoar skrevet av Hem, i stor grad, og Lien, samt ei låt av dobro- og bluegrassikonet Jerry Douglas, møter vi de to framifrå instrumentalistene i et univers der jazz og bluegrass har mye til felles. Landskapene er uten unntak vakre, luftige og ettertenksomme. De to har absolutt ikke det minste behov for å sole seg på egen hånd framfor den andre – dette er ei kollektiv reise på alle slags vis, men der det er mer enn nok rom for begge til å skinne.

«Hummingbird» er enkelt og greit en stor og vakker overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien – Knut Hem

Hummingbird

Ozella Music/MusikkLosen

Opp gjennom historia har mange såkalt seriøse forfattere følt at de bare «måtte» skrive sin erotiske roman. Nå har nok en norsk kulturpersonlighet også gjort det – anonymt……

Sarah Natasha Melbye og Arve Juritzen gir ut den sexy rapporten – de er ikke anonyme!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Om det kan kalles en trend vet jeg ikke, men «50 Shades of Grey» satte i alle fall i gang noe. Om det er grunnen til at «anonym» ønska å dele sine fantasier/litterære ambisjoner med oss, vites ikke, men uansett har vedkommende greid noe som jeg tror er sjeldent i norsk erotisk litteratur.

Det er tydelig at det er en mann (tror jeg i alle fall) med stor både litterær og intellektuell kapasitet og ditto kvaliteter som forfatter som har kasta seg ut i et hett og dampende landskap. I tillegg til et ganske så intrikat plott – det ligger faktisk en ganske spennende og gjennomtenkt historie i bånn her – så forteller forfatteren oss at han/hun har en ganske så livlig fantasi. Her blir det ikke spart på noe for å si det sånn.

«Møtet» mellom læreren Alfred Åsen og Kitty blir en type spenningsreise, samtidig som vi blir tatt med på oppgaver Kitty gir læreren som er av det heftige og svært så varierte slaget kan man trygt si.

«Kitty-rapporten 1: Lærling» er en frittstående roman, men det ligger på mange vis i korta at det kommer en oppfølger. Om den er nødvendig vet jeg ikke, men anonym – er det fortsatt så tabu å skrive en erotisk roman? – har så avgjort mye å fare med på så mange vis!

Anonym

Kitty-rapporten 1: Lærling

Juritzen Forlag

Thomas Strønen har sakte, men sikkert blitt en av våre viktigste og mest særprega stemmer både som trommeslager, bandleder og komponist.

Med sin nye utgave av Time Is a Blind Guide tar Thomas Strønen nye, sterke steg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Dániel Vass/ECM

Thomas Strønen (45) har helt siden debuten på ECM i 2005 med «Parish», og før den tid også, fortalt oss at han har noe helt eget å melde. Det har vært mange høydepunkt, både sammen med Maria Kannegaard, Sidsel Endresen, Ståle Storløkken, John Taylor, Iain Ballamy og Tore Brunborg, men det spørs om ikke debuten med hans eget band, Time Is a Blind Guide på ECM i 2015, toppa alt.

Der fikk vi møte Strønen i alle fasetter og med oppfølgeren gjør vi det i enda større grad. Bandet, som nå har blitt nedskalert til en kvintett, har nå jobba mye sammen og det har ført til en ny trygghet med masse luft og lys i uttrykket.

Strønen har, med ett unntak, skrevet all musikken og det er altså vakkert, så melodisk, så intenst, men samtidig så ettertenksomt at det bare er å flytte inn i Strønens verden og bli der værende.

Med ei helt spesiell besetning med engelske Lucy Railton på cello, japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka på piano, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Aase på fiolin – der Tanaka er den nye siden sist, skaper Strønen et helt unikt lydbilde – sikkert med god hjelp fra Manfred Eicher også.

Tanaka, med sin helt spesielle klangmestring, tilfører noe helt unikt og med Strønens låtfundamenter – «Wednesday» fører faktisk tankene tilbake til den legendariske Belonging-kvartetten på 70-tallet, blir «Lucus» Thomas Strønens endelige inntog i det ypperste tetsjiktet – uansett hvor på Tellus musikken skal nytes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Strønen Time Is a Blind Guide

Lucus

ECM/Naxos Norway