Pianisten Helge Lien og dobroisten og Weissenbornisten Knut Hem er strålende musikanter hver for seg og i hver sine univers. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så møtet mellom de to komme, men det er desto hyggeligere at det skjedde.
Helge Lien og Knut Hem har skapt sitt eget lille og usedvanlig vakre univers.
Jazzpianisten Helge Lien har de seineste åra, spesielt med sin egen trio, men også sammen med Arild Andersen og i Prøysenland med Sigurd Hole, i stadig sterkere grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt unikt talent i en klangverden så vakker og uttrykksfull at det bare er å dukke ned i den og bli der værende.
Multiinstrumentalisten Knut Hem spiller på nesten alt som kommer hans vei og han gjør alt like bra om det er sammen med Øystein Sunde, i solo Weissenborn-land eller i et bluegrassunivers.
Umiddelbart skulle man kanskje tro at det var et godt stykke musikalsk vei mellom disse to sine musikalske landskap. Det ville det kanskje også vært hvis vi hadde hatt med dårligere utrusta herrer å gjøre, men herrene Lien og Hem er to så åpensinnede karer som vel tenkelig og du verden som de to møter hverandre.
Med et repertoar skrevet av Hem, i stor grad, og Lien, samt ei låt av dobro- og bluegrassikonet Jerry Douglas, møter vi de to framifrå instrumentalistene i et univers der jazz og bluegrass har mye til felles. Landskapene er uten unntak vakre, luftige og ettertenksomme. De to har absolutt ikke det minste behov for å sole seg på egen hånd framfor den andre – dette er ei kollektiv reise på alle slags vis, men der det er mer enn nok rom for begge til å skinne.
«Hummingbird» er enkelt og greit en stor og vakker overraskelse.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Helge Lien – Knut Hem
Hummingbird
Ozella Music/MusikkLosen