Høyst personlig

Den finske trompeteren Verneri Pohjola har vokst seg til å bli ei helt unik stemme. I mine ører er han muligens den fremste eksponenten for jazz fra Finland og her kommer nok en bekreftelse på det.

Verneri Pohjola har noe unikt på hjertet.

Verneri Pohjola (46) kommer fra ei særdeles musikalsk slekt og det lå nok i korta at det skulle bli musiker av han. Vi som har levd ei stund husker spesielt hans far, den ikoniske multiinstrumentalisten og ikke minst bassisten Pekka Pohjola (1952-2008), som mange forbinder med rockebandet Wigwam.

Sin egen vei

Sjøl om det var mye musikk i genene og oppveksten til Pohjola, eller kanskje akkurat derfor, så har Verneri hele tida staka ut sin egen kurs. Jeg har på ingen måte full oversikt over alt han har foretatt seg, men Edition-utgivelsene hans “Pekka”, “Animal Image” sammen med trommeslageren Mika Kallio, og “The Dead Don´t Dream”, forteller oss om ei klar og tydelig retning et godt stykke bortenfor den nordiske- og ECM-estetikken.

Flott tone

Med sin flotte, varme og svært så uttrykksfulle tone så inviterer Pohjola oss inn i et melodisk univers som henter elementer fra en rekke kilder. Av og til er musikken melankolsk og ettertenksom, av og til er den rocka og utadvendt – hele tida er Pohjola og trompeten hans retningsgiveren.

Denne gangen har han invitert med seg et solid a-lag bestående av Kit Downes på piano, Jasper Høiby på bass, Olavi Louhivuori på trommer og Tuomo Prättälä på programmering og synther pluss gjesteopptredener av blant andre gitaristen Raoul Björkenheim og saksofonisten Linda Fredriksson.

Til sammen har de skapt herlige, tøffe og personlige landskap der Verneri Pohjola igjen forteller oss hvilken eminent trompeter, komponist og retningsgiver han er.

Verneri Pohjola
«Monkey Mind»
Edition Records/Border Music

Så bra det kan bli?

Pianisten, komponisten og bandlederen Espen Eriksen har på sett og vis skapt sin egen nisje. Den er det svært behagelig å oppholde seg i.

Espen Eriksen, nummer to fra venstre, sammen med trioen og Andy Sheppard skaper vakker musikk – igjen.

Espen Eriksen (50) har ikke fulgt den tradisjonelle veien via enten jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo fram til “verdensherredømme”. Jovisst har han studert musikk på universitetet i Oslo, men han har i stor grad fulgt sin egen plan fram til der han er i dag. Og det er et vakkert sted å være.

Marinering

“As Good As It Gets” er vel den sjuende trioskiva siden debuten i 2010 og den tredje med den strålende engelske tenorsaksofonisten Andy Sheppard, som mange vil kjenne igjen fra trioen til salige Carla Bley. Den har blitt liggende til marinering noen måneder her i heimen på grunn av enorm pågang, men den har så avgjort tålt ventetida på aller beste vis. Det Eriksen & Co gir oss gjennom hans sju komposisjoner er nemlig så tidløs musikk som vel tenkelig og kan plukkes frem igjen om tre måneder eller om tre år og ha det samme friskhetstempelet på seg.

Egen sjanger

Espen Eriksen er en melodiker og lyriker av rang. Uttrykket i låtene og trioen hans er ganske så unorsk – kanskje fordi han ikke har gått den vanlige løypa som de fleste andre norske toppjazzister?

Dessuten har det empatiske reisefølget vært det samme fra tidenes morgen i trioen: Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass. De vil den samme veien og de snakker det samme språket. Når så møtet med toppsaksofonist Andy Sheppard skulle vise seg å være mye mer enn et engangsmøte på en klubbjobb, så har dette blitt en kvartett som av fullt forståelige årsaker har fått et solid fotfeste rundt om på kloden.

Espen Eriksen har hatt og har ei flott retning på karriera og musikken sin. Her kommer det nok en bekreftelse på.

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard
«As Good As It Gets?»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Spennende dansk sang

Den danske pianisten Jacob Anderskov har fascinert meg med originale løypemeldinger ved en rekke anledninger. Det fortsetter han med med sin tolkning av den stolte danske høyskolesangboka.

Jacob Anderskov åpner nye spennende dører.

Jacob Anderskov (48) har med sine vel 25 plater under eget navn fortalt oss at han er ei uhyre spennende og original stemme. Både som pianist, komponist og bandleder er han en av de viktigste retningsgiverne i dansk jazz. Det fortsetter han definitivt med å være etter “I Sang” også. Denne gangen tar han nok en u-sving – absolutt overraskende for meg i alle fall og ganske sikkert for mange i eget hjemland også.

Folkemusikk

Både i Norge og Sverige har vi en sterk folkemusikktradisjon. En tradisjon jazzmusikere på begge sider av Kjølen har vært flinke til å gå inn i og til å videreforedle. Den typen tradisjon har de ikke i Danmark. Det de derimot har, som vi ikke har, er den flotte og sterke tradisjonen som kommer fra slutten av 1800-tallet og som de kaller Højskolesangbogen. Der finnes det sanger som “alle” dansker har et sterkt forhold til og som de fleste også kan være med å synge til. Det er deler av denne tradisjonen Anderskov har tatt for seg her og som han gir helt ny drakt sjøl om han gjør det med den største respekt.

Åpne nye dører

Anderskov har tatt for seg ti låter som altså er til dels svært kjente for hans landsmenn. Som covertekst-forfatter Kresten Osggod sier: her strekkes formene, forventningene splintres og flere steder foregår det mer enn én musikalsk virkelighet samtidig. Det er godt oppsummert og Anderskov har på et uhyre personlig vis makta å ta med seg dette tradisjonsstoffet inn i sin samtidsmusikalske improvisasjonsverden.

Med seg til å skape disse nye universene har han invitert med seg trompeteren Kasper Tranberg, trommeslageren Jakob Høyer, effektmakeren Soffie Viemose som sammen med Jakob Munch også sørger for to helt helt forskjellige vokale innfallsvinkler. På ett av spora sørger Hospitalskoret Cartilago også for et helt spesielt krydder.

Jacob Anderskov forteller oss her både som pianist og visjonær at han er en ustanselig søkende og finnende musiker som nok en gang åpner nye, spennende dører.

 

Jacob Anderskov
«I Sang»
April Records/aprilrecords.com

Vakker og inderlig musikk

Pianisten Dag-Filip Roaldsnes og gitaristen Vegard Hasselgård har utvikla sitt gode vennskap i rundt 20 år. Etter hvert har de også skapt like god og inderlig musikk som vennskapet tyder på.

Vegard Hasselgård og Dag-Filip Roaldsnes gir oss musikk vi har godt av.

Dag-Filip Roaldsnes (39), fra Valderøya ved Ålesund, sier det veldig godt og presist: “Enkelte dagar kjenner eg på ei lengt etter noko enkelt. At ein rein melodi kan klinge, og eg berre kan lytta. Ikkje musikk som anstrenger seg, ikkje virtuost, berre ein enkel song. Da vil eg gjerne høyre Satie sitt piano eller Jan Johansson og Georg Riedel improvisere over svenske folketonar.” På slike dager tenkte Roaldsnes også på om kameraten fra folkehøyskolen i 2004, Vegard Hasselgård (40), hadde det på samme måten.

Det viste seg at det hadde han og de to begynte å reise frem og tilbake mellom Valderøya og Oslo, der Hasselgård bor, og det førte til mye musisering, tenniskamper – Hasselgård har ikke vært elev av Jon Eberson for ingenting, filmtitting og låtskriving. Og nå, etter en lang pandemi, foreligger det flotte, inderlige og djupt personlige resultatet.

Usedvanlig vakkert

Har jeg skjønt det riktig har de to skrevet de åtte låtene sammen og med fasit i ørene og resten av mottakerapparatet så er det lett å slå fast at de to har makta å nå opp til de idealene Roaldsnes så/hørte for seg der ute på Sunnmørs-kysten.

De to har alle forutsetninger for å føre gode, viktige og nedpå samtaler – de kjenner hverandre svært godt og det høres og merkes. Når de så har invitert med seg Martin Morland på bass og Jonas K. Vemøy på trompet, så har de åpenbart fått med seg akkurat de to de visste ville gå den samme veien som de sjøl hadde staka ut. Du verden så flotte samtaler de fire fører.

Stort og enkelt

Jeg lar like godt Roaldsnes få ordet igjen: “Åtte melodiar som forsøker å formidle nokre av dei store tankane på enkle måtar. Historier om dagane, nettene, draumane og menneska”.

Så enkelt – så stort. Og dette har Dag-Filip Roaldsnes og Vegard R. Hasselgård makta å gi oss på et inderlig og vakkert vis – på et vis som er viktigere nå enn kanskje noen gang.

Roaldsnes/Hasselgård
«Snart skal jeg våkne»
NYE NOR/tigernet.no

Romantikken og musikken blomstrer

Den strålende trompeteren og flygelhornisten Peter Asplund har plukka frem noen av sine favorittlåter og invitert et like strålende blåse-ensemble til å tolke dem med seg. Det har det blitt veldig vakker musikk av.

 

Peter Asplund gir oss det vakreste han vet.

Peter Asplund (54) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv i flere tiår. Mye av grunnen er sikkert hans runde, varme og vakre tone og hans melodiske stilsikkerhet. Asplund kan sin jazzhistorie og han vet hvordan han skal forvalte den.

Inn i skattekammeret

Der jeg har truffet Asplund til og fra opp gjennom åra, har så avgjort vært i den melodiske gata ofte med klare referanser til den store amerikanske sangboka. Det har liksom aldri vært noen tvil om hvor eneren har vært i Asplunds musikk. Det er der han føler seg hjemme, det er der hans musikalske hjerte befinner seg og det er der han avlegger oss en ny visitt – nå i et nytt stort format.

Denne gangen har Asplund gått til det aller ypperste han vet om låtskriverkunst – han har plukka på aller øverste hylle. Det betyr Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life”, tittellåta av Mercer og Arlen, “Moon River” av samme Johnny Mercer og Henry Mancini, “It Might as Well Be Spring” av Hammerstein og Rodgers, “Here´s to Life” av Molinary og Butler og “Send in the Clowns” av Stephen Sondheim. Ballet blir i tillegg åpna av to Asplund-komposisjoner.

Topp reisefølge

Når Asplund først har slått på stortromma, så betyr det at han har invitert Göteborg Wind Ensemble, en trupp som nyter stor internasjonal anseelse, under ledelse av Mats Hålling som også har arrangert for ensemblet. Asplund og GWE kler hverandre perfekt og når så hans faste sjelsfrender Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer og ikke minst den eminente pianisten Lars Jansson, som vi kjenner godt her hjemme fra samarbeid med Radka Toneff og Jan Garbarek samt hans egen trio, er det perfekte reise- og tonefølget for Asplunds ekskursjoner, så har dette blitt en strålende utflukt i den vakreste melodiens univers.

Der trives Peter Asplund og der trives jeg med han.

 

 

Høyem i det høyeste

Sivert Høyem har siden Madrugada slo gjennom stått for en tilstedeværelse som er av det helt spesielle slaget. I mine ører gjør han i det enda større grad som solo-artist – som her.

Sivert Høyem er en sjelden begavelse.

Det er bare noen, det være seg forfattere, instrumentalister, bildekunstnere, vokalister og mange andre for den sakens skyld, som bare umiddelbart tar plass i mitt sanseapparat og blir der værende. Sivert Høyem er blant dem. Han kan være borte for meg i lange perioder, men så fort han melder seg til tjeneste så tar det han et hundredel av et sekund før jeg innrømmer – kun for meg sjøl – at jeg har savna røsta hans.

Hjemover

Sjøl om Høyem har gjort Oslo-boer av seg, så har han på ingen måte glemt hvor han kommer fra. Vi snakker Sortland, Vesterålen, Nord-Norge, kysten og havet. Det kan du aldri ta ut av Høyem og flott er det.

Høyems sjuende soloalbum er laga i et nedlagt fiskevær langt nord – i Nyksund. Jeg skal ikke være høy og mørk – noe jeg langt i fra er faktisk – å påstå at det kan høres, men det Høyem & Co uansett makter er å skape stemninger, luft og tid til refleksjon som er av det sjeldne slaget.

Topplag

På den begrensa vinylen som har blitt meg til del, så er det også med en singel med to bonusspor og ei vakker bok med masse bilder og med alle tekstene – håndskrevet. Når så Høyems edsvorne menn Christer Knutsen, Børge Fjordheim, Cato Salsa og Øystein Frantzvåg tydeligvis stortrivdes i Nyksund og med musikken til Høyem, så låter dette akkurat så høyemsk som det skal.

Her er det mange fine låter uten at noen skiller seg ut til noen hit, men der har jeg tatt feil hele mitt liv, så kanskje også denne gangen. Det jeg er helt sikker på er at Sivert Høyem fortsatt er på sitt aller beste og mest personlige og at han snakker til meg slik han har gjort gjennom hele sin karriere.

Sivert Høyem
«On an Island»
Hektor Grammofon/Warner Music

Spennende ny stemme

Den israelske gitaristen Rotem Sivan har fått mye skryt over there etter at han slo seg ned i New York. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.

Rotem Sivan er en gitarist med base i New York med mye på hjertet.

Det meste og de fleste kan jeg lite eller ingenting om. Rotem Sivan hører så avgjort hjemme i den kategorien. Etter å ha hørt på “Dream Louder” en rekke ganger og lest meg opp på hvem han er og hva han har gjort, så har jeg forståelse for skrytet som har blitt han til del både i DownBeat og New York Times.

Etter å ha studert både klassisk komposisjon og jazz i Tel Aviv, gikk turen til The Big Apple og New School – en av de mest prestisjefulle utdanningsinstitusjonene over dær. Han har like godt bli værende i jazzhovedstaden og som landsmennene Gilad Hekselman, Shai Maestro, Yotam Silberstein og ikke minst Cohen-søsknene, så har Sivan virkelig markert seg på høy hylle.

Første møte

Til tross for at Sivan har en rekke utgivelser på cv-en, så er altså dette første gang våre veier krysses. Han sier sjøl at giganter som Pat Metheny, Wes Montgomery og John Scofield har vært store inspirasjonskilder for han og det er faktisk mulig å avdekke både i låtene hans og i gitarspillet. Samtidig har Sivan definitivt utvikla ei egen stemme og i tillegg til å ha god kontroll over den moderne jazztradisjonen, så har han også med seg elementer fra musikk med røtter i Midt-Østen.

Ny inspirasjon

Sivan er nygift og har henta mye positiv inspirasjon etter møtene med sin nye belgiske svigerfamilie. Det er masse positive vibber i musikken – både i hans egne komposisjoner og i hans tolkninger av “Blackbird” og “Mack the Knife” – et låtvalg som sier mye om bredden i Sivans tilnærming til musikk. Når det kan meldes at det bor en liten rocker i Sivan også, så betyr at det er mye å glede seg over her.

Med seg har Sivan en kjernetrio med Miguel Russell på trommer og Hamish Smith på bass. Også nye bekjentskaper for meg, men meget langt framskredne begge to. Litt ekstra krydder byr plystreren (!) Luke Krafka og vokalisten Sami Stevens på uten at det gir meg noe særlig av varig verdi.

Rotem Sivan har derimot meldt seg på på et vis som gjør at han vil bli huska både lenge og vel.

Rotem Sivan
«Dream Louder»
Sonder House/rotemsivan.com

Veldig fascinerende

Mitt første møte med søskenparet Julie & Andreas Rokseth og deres musikalske landskap er nesten tre år gammelt. Det var både spennende og fascinerende. Det er så avgjort det andre visittkortet også.

 

Søskenparet Andreas og Julie skaper mer unik musikk.

Med sterke røtter til Trøndelagskysten og havet utenfor, bestemte Julie, som trakterer diverse harper, og lillebror Andreas, som spiller på et bandoneon fra 1921, at de ville lage albumtrilogien ENE – en hyllest til kystfolket. “Sildring”, som den første plata i trilogien het, var altså invitasjonen inn i dette vakre og sterke budskapet, som de nå viderefører. “Nærvær”, som skal sette punktum for dette store prosjektet, skal komme seinere i år.

Bestefar

Det første albumet fortalte om et kjærlighetsfullt liv på kysten som blei revet i stykker da duoens bestefar blei tatt av havet. Med “Favn” følger de opp med en sterk og djupt personlig hyllest til sin bestefar og andre som har tapt kampen mot det til tider ubarmhjertige havet.

De som ser/hører for seg at denne instrumentkombinasjonen byr på noe høyst særegent, har sjølsagt helt rett. Instrumentene klinger nydelig sammen og skaper melodiske lydlandskap som sørger for stemningsleier som er alt fra melankolske, via triste og til sprudlende og livsbejaende.

Julie & Andreas følger nydelig opp det de starta på “Sildring”. Det er sterkt, varmt og inderlig å tilbringe tid sammen med musikken deres og jeg gleder meg allerede til “Nærvær” seinere i år.

Julie & Andreas
«ENE/Favn»
Psympha Records/Musikkoperatørene

Det var bare en Jimi

Noen få musikere setter standarden som alle andre “må” forholde seg til. Jimi Hendrix var så avgjort en av disse få. Her får vi møte han på toppen av si korte karriere.

 

Ikonet Jimi Hendrix sammen med sitt Experience -band.

Legenden og ikonet Jimi Hendrix (1942-1970) blei altså bare 27 år ung. Men du verden hva han greide å utrette på disse få åra på Tellus. Tre studioalbum rakk han å gi oss og så har det også blitt noen live-bekreftelser på hvilken enorm stilskaper og autoritet han var. Vel et år før han gikk bort i London, spilte han i Los Angeles Forum og nå finnes konserten for første gang på vinyl.

Uredigert

På to 150 grams vinyler, som Hendrix-familien har satt sitt godkjentstempel på, får vi hele konserten som varer i knappe 80 minutter inkludert Hendrix sin interessante prat mellom låtene. Vi får faktisk også med oss stemming av gitaren – en Fender Stratocaster, må vite.

Trioen

Som alltid var det Elvin Jones-tilhengeren Mitch Mitchell på trommer og Noel Redding på elbass og litt bakgrunnsvokal som var reisefølget til Hendrix. De, eller rettere sagt Hendrix, hadde på dette tidspunktet oppnådd en status som gjorde at de spilte på store scener/arenaer og Hendrix må faktisk stagge publikum som åpenbart var i ferd med å storme scena.

Festen starta med “Tax Free” av den svenske duoen Hansson och Karlsson, som Hendrix hadde møtt i Sverige, i en laaaang versjon, og blir fulgt av mer kjente Hendrix-låter som “Foxey Lady”, “Red House”, “Star Spangled Banner”, “Purple Haze”, “I Don´t Live Today”, to versjoner av “Voodoo Child” og Cream-hiten “Sunshine of Your Love”.

Når så det hele blir fulgt av en fin tekst av ZZ Top-gitaristen Billy F. Gibbons, som kjente Hendrix og som var på konserten, ei flott oppsummering av epoken av journalist Randy Lewis og tidligere upubliserte bilder av Hendrix, så har dette konsertopptaket blitt en strålende manifestasjon av hva og hvem Jimi Hendrix var.

Jimi Hendrix Experience «Los Angeles Forum – April 26, 1969»
Experience Hendrix/Legacy/Sony Music

Det finnes bare en av dette slaget

Det finnes bare en av oss alle sammen, men når det gjelder Knut Reiersrud så er det om mulig lenger til neste av noenlunde samme støpning enn for de fleste av oss. Her følger nok et bevis på det.

Knut Reiersrud i spissen for sin utmerkede trupp.

Jeg husker ikke hvor langt tilbake det er til mitt første møte med Knut Reiersrud (62 – 63 på tirsdag) og hans musikk. Det er uansett mange tiår siden og det kan ha vært med den særdeles heftige truppen The Heavy Gentlemen. Det jeg husker er at jeg var bergtatt og fascinert av det unike uttrykket til Reiersrud fra første takt og anslag. Det var noe helt eget med denne karen som ofte spilte seg til blods. Han var musikk og han var noe helt unikt. Slik var det, slik er det og slik kommer det til å bli værende – her snakker vi nemlig en totalt kompromissløs artist.

En rekke settinger

Opp gjennom åra har Knut Reiersrud møtt oss i en rekke unike konstellasjoner, blant annet på duo med Iver Kleive og i bandet til Bendik Hofseth. Blues har hele tida vært fundamentet i det musikalske reisverket han har bygd sin musikk på, men han har på ingen måte nekta seg å henta impulser fra hvor det enn er hen i den musikalske floraen. Slik er det også ved dette veiskillet.

Bandet sitt

Siden 2006 har Bandet vært et annet viktig fundament i hva og hvem Reiersrud er. Så vidt jeg kan huske har det ikke vært en eneste utskifting i truppen og hvorfor skulle det det når den består av Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på elbass og David Wallumrød på allehånde tangenter? Vi snakker noen av de beste kongeriket har å by på og når de åpenbart stortrives sammen og med Reiersruds musikk, så har jeg full forståelse for at det ikke er noen grunn til å skifte et winning team. Du verden så bra det låter og det skader heller ikke at den alt for underkjente gitaristen Nils Einar Vinjor dukker opp på et av spora med sitt personlige krydder.

Dyrenes verden

Forrige løypemelding fra Reiersrud var sammen med Kringkastingsorkesteret på “A New World”. Nå har den ustoppelig kreative hjernen til Reiersrud sørga for åtte nye, strålende låter med et stort spenn som alle er tilegna uheldig dyr som har kommet i kontakt med oss mennesker på et eller annet vis. Vi snakker blant annet om “Keiko”, “Freya”, “Hvaldimir” – der Vinjor er med – og “Fuglenes morgensang”, det eneste sporet der Reiersrud synger en tekst unnfanga av Frida Ånnevik. Det er svarttrosten utenfor soverommet til Reiers som blir hylla her.

Gitarspillet er sjølsagt helt på det ypperste plekterfrie nivået som Reiersrud har skjemt oss bort med gjennom hele si karriere, bandet låter som en million dollars og låtene er av sjelden god standard med ingredienser fra blues, r’n’b, jazz, rock, folkemusikk og funk. Med andre ord årgangs-Reiersrud og det betyr verdensklasse det.

Knut Reiersrud Band
«Antropomorfi»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene