Sivert Høyem har siden Madrugada slo gjennom stått for en tilstedeværelse som er av det helt spesielle slaget. I mine ører gjør han i det enda større grad som solo-artist – som her.

Det er bare noen, det være seg forfattere, instrumentalister, bildekunstnere, vokalister og mange andre for den sakens skyld, som bare umiddelbart tar plass i mitt sanseapparat og blir der værende. Sivert Høyem er blant dem. Han kan være borte for meg i lange perioder, men så fort han melder seg til tjeneste så tar det han et hundredel av et sekund før jeg innrømmer – kun for meg sjøl – at jeg har savna røsta hans.

Hjemover

Sjøl om Høyem har gjort Oslo-boer av seg, så har han på ingen måte glemt hvor han kommer fra. Vi snakker Sortland, Vesterålen, Nord-Norge, kysten og havet. Det kan du aldri ta ut av Høyem og flott er det.

Høyems sjuende soloalbum er laga i et nedlagt fiskevær langt nord – i Nyksund. Jeg skal ikke være høy og mørk – noe jeg langt i fra er faktisk – å påstå at det kan høres, men det Høyem & Co uansett makter er å skape stemninger, luft og tid til refleksjon som er av det sjeldne slaget.

Topplag

På den begrensa vinylen som har blitt meg til del, så er det også med en singel med to bonusspor og ei vakker bok med masse bilder og med alle tekstene – håndskrevet. Når så Høyems edsvorne menn Christer Knutsen, Børge Fjordheim, Cato Salsa og Øystein Frantzvåg tydeligvis stortrivdes i Nyksund og med musikken til Høyem, så låter dette akkurat så høyemsk som det skal.

Her er det mange fine låter uten at noen skiller seg ut til noen hit, men der har jeg tatt feil hele mitt liv, så kanskje også denne gangen. Det jeg er helt sikker på er at Sivert Høyem fortsatt er på sitt aller beste og mest personlige og at han snakker til meg slik han har gjort gjennom hele sin karriere.