Det finnes bare en av oss alle sammen, men når det gjelder Knut Reiersrud så er det om mulig lenger til neste av noenlunde samme støpning enn for de fleste av oss. Her følger nok et bevis på det.
Jeg husker ikke hvor langt tilbake det er til mitt første møte med Knut Reiersrud (62 – 63 på tirsdag) og hans musikk. Det er uansett mange tiår siden og det kan ha vært med den særdeles heftige truppen The Heavy Gentlemen. Det jeg husker er at jeg var bergtatt og fascinert av det unike uttrykket til Reiersrud fra første takt og anslag. Det var noe helt eget med denne karen som ofte spilte seg til blods. Han var musikk og han var noe helt unikt. Slik var det, slik er det og slik kommer det til å bli værende – her snakker vi nemlig en totalt kompromissløs artist.
En rekke settinger
Opp gjennom åra har Knut Reiersrud møtt oss i en rekke unike konstellasjoner, blant annet på duo med Iver Kleive og i bandet til Bendik Hofseth. Blues har hele tida vært fundamentet i det musikalske reisverket han har bygd sin musikk på, men han har på ingen måte nekta seg å henta impulser fra hvor det enn er hen i den musikalske floraen. Slik er det også ved dette veiskillet.
Bandet sitt
Siden 2006 har Bandet vært et annet viktig fundament i hva og hvem Reiersrud er. Så vidt jeg kan huske har det ikke vært en eneste utskifting i truppen og hvorfor skulle det det når den består av Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på elbass og David Wallumrød på allehånde tangenter? Vi snakker noen av de beste kongeriket har å by på og når de åpenbart stortrives sammen og med Reiersruds musikk, så har jeg full forståelse for at det ikke er noen grunn til å skifte et winning team. Du verden så bra det låter og det skader heller ikke at den alt for underkjente gitaristen Nils Einar Vinjor dukker opp på et av spora med sitt personlige krydder.
Dyrenes verden
Forrige løypemelding fra Reiersrud var sammen med Kringkastingsorkesteret på “A New World”. Nå har den ustoppelig kreative hjernen til Reiersrud sørga for åtte nye, strålende låter med et stort spenn som alle er tilegna uheldig dyr som har kommet i kontakt med oss mennesker på et eller annet vis. Vi snakker blant annet om “Keiko”, “Freya”, “Hvaldimir” – der Vinjor er med – og “Fuglenes morgensang”, det eneste sporet der Reiersrud synger en tekst unnfanga av Frida Ånnevik. Det er svarttrosten utenfor soverommet til Reiers som blir hylla her.
Gitarspillet er sjølsagt helt på det ypperste plekterfrie nivået som Reiersrud har skjemt oss bort med gjennom hele si karriere, bandet låter som en million dollars og låtene er av sjelden god standard med ingredienser fra blues, r’n’b, jazz, rock, folkemusikk og funk. Med andre ord årgangs-Reiersrud og det betyr verdensklasse det.
«Antropomorfi»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
