Inger Marie, som også reagerer hvis noen sier Gundersen, har fascinert meg helt siden jeg “møtte” henne for første gang for rundt 20 år siden. Det gjør hun så avgjort fortsatt.

Det er mange veier til målet. Det er definitivt Inger Marie et godt eksempel på. Hun har aldri vært i nærheten av verken jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo – men i godt voksen alder gjorde hun det hun bare “måtte” gjøre – hun kasta seg ut på 70.000 favners djup uten svømmevest og ga seg musikken i vold. Det skal vi være veldig glade for.

Big in Korea

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“Five Minutes” er mitt sjette platemøte med Inger Marie og jeg har full forståelse for at hun ganske raskt fikk et stort publikum – ikke minst i Sør-Korea og etter hvert også i andre land i Asia. Hun synger med en ekthet og inderlighet i foredraget som er sjelden. Dessuten har hun så god tid – eller gir seg sjøl og oss god tid – at det er herlig bare å dykke ned i hennes svært så melodiske og vakre univers og bli der værende. Slik har det vært siden hun inviterte oss inn til seg den første gangen og slik er det fortsatt.

Espen Lind

Så vidt jeg vet er dette første gang hun har invitert med seg popsjef Espen Lind som produsent. Det har i alle fall vært et smart trekk og hun/han/de har funnet fram til ni mer eller mindre kjente låter med “Sailing”, “Wild Horses”, “Thank You Lord” og “Why Worry” som de aller mest kjente.

Alle kler Inger Marie og hennes personlige og flotte stemme perfekt og med arrangementene Lind & Co har kokt det hele ned til, så har det blitt en nydelig musikalsk utflukt egna til å la den store ro senke seg.

Litt enstonig

Med et uhyre empatisk lag med Lind på gitar, tangenter og litt bakgrunnsvokal, svært så viktige og tilstedeværende Torjus Vierli på tangenter, Tom Frode Tveita på bass, Martin Windstad på trommer og perkusjon, Kristian Frostad på pedal steel, lap steel og gitar samt krydder fra Erlend Viken på fele og Tore Johansen på trompet, så har Inger Marie fått akkurat det musikalske reisefølget hun hadde ønska seg. Det låter krem fra ende til annen.

Min smule innvending er at det hele låter litt enstonig. Alt foregår nemlig der nede i et nedpå stemningsleie som er usedvanlig vakkert og til ettertanke. Jeg hadde ikke hatt det minste mot et lite oppsprekk eller to som ville ha løfta alt rundt seg – for meg. Men misforstå meg rett – Inger Marie fascinerer meg like mye nå som hun gjorde da hun meldte sin ankomst på begynnelsen av 2000-tallet.