Trompeteren Ambrose Akinmusire er absolutt i tetsjiktet blant den “nye” amerikanske generasjonen. Det at han skulle dukke opp med en trio med the Bill Frisell og Herlin Riley så jeg uansett ikke komme.
I snart 20 år har Ambrose Akinmusire (41) tatt stadig nye store steg i retning seg sjøl og den desidert trompet-toppen i jazz hierarkiet. Det har han vist oss i en rekke konstellasjoner både som leder og som sidemann. Det er ikke lenge siden han gjesta kjempers fødeland som solist/gjest med Scheen Jazzorkester – noe som vekte stor åtgaum. Sist jeg hørte han live dukka han opp som “uventa” gjest med Gard Nilssens Acoustic Unity på Moldejazz – storveies det også.
Unik
Årsaken til at Akinmusire har etablert seg helt der oppe har med hans unike personlighet i både spillet, tonen og måten han skriver musikk på. Alt dette skinner tydelig gjennom på “Owl Song” også der Akinmusire, som har nigerianske røtter på farssida, har skrevet åtte nye låter – to av dem direkte til sine nye medspillere.
Seks av låtene er på bassløs trio med Bill Frisell, som vil prege Moldejazz til de grader i sommer som Artist in Residence, og New Orleans-trommeslageren Herlin Riley, som har gjort seg bemerka ikke minst sammen med barndomskameraten Wynton Marsalis og Lincoln Center Jazz Orchestra. De to øvrige er på duo med enten Frisell eller Riley.
Nedpå og vakkert
Hele dette overraskende møtet med veteranene Frisell og Riley er en reflekterende og vakker ekskursjon der det lyttes og samtales på et sjeldent nivå. Frisell spiller både akustisk og strømgitar og fargelegger slik bare han kan. Riley tar med seg New Orleans og alt annet han har tilegna seg gjennom ei lang karriere til dette musikalske smorgasbordet og når Akinmusire nok en gang legger alen til sin musikalske vekst så har “Owl Song” blitt nok en manifestasjon av hva og hvem han er.
PS Noe gjenstår av Frisells program til Moldejazz i sommer. Her kommer et tips og ønske fra meg. Hadde vært noe!
«Owl Song»
Nonesuch Records/Warner Music
