Som alltid kommer det masse musikk inspirert av jula i mange sjangre. Jazz, pop, country og viser er noen av dem og her følger noen av mine favoritter for denne jula.

Vi har alle på et aller annet vis snart lagt bak oss et turbulent år. Vi trenger og fortjener at roen kan senke seg og alle har sikkert sine egne, personlige måter å sørge for det på. Hvis musikk er en av dem, så kan jeg nesten ikke tenke meg noe vakrere og mer inderlig enn det saksofonist Trygve Seim og pianist og harmoniumist Andreas Utnem byr oss.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De 11 melodiene, både svært kjente og noen mindre kjente julesanger fra hele kloden, er innspilt på Utnems arbeidsplass, Tøyenkirka, og at det er to svært langt framskredne herrer som har spilt sammen i 25 år, strømmer ut av høyttalerne. Det er så empatisk, så vakkert, så inderlig som vel tenkelig. En klassiker er født.

Jeg har hatt gleden av å høre vokalisten Eva Bjørga Haugen fra Stavanger ved en rekke anledning og i diverse settinger. Hun fikser alt like bra – hun er enkelt og greit en formidler på aller øverste hylle med ei fantastisk flott og uttrykksfull stemme. Det kommer med andre ord ikke som noen bombe at hun tolker store deler av juleskatten, det være seg på norsk, svensk eller engelsk, på et herlig og inderlig vis.

I flere år har hun spilt julekonserter i Stavanger, men nå får vi alle muligheten til å få besøk av den nydelige stemma fra vest, som her sammen med gitarist Morten Askildsen, bassist Thomas Bang og trompeter Simen Kiil Halvorsen, sørger for høyst personlig og nydelig julestemning.

Hannah Svensson (36) er et nytt bekjentskap for meg, men på den svenske jazzhimmelen har hun åpenbart – og fullt forståelig – vist seg frem og virkelig fortalt at hun er ei jazzstemme både for nåtid og fremtid. Hun er vokst opp i et jazzhjem og når hun samtidig har hatt og har et nært forhold til jul – et forhold som likevel har endra seg for Svensson som for de fleste av oss – så vokste ønsket om å lage et julealbum frem.

Sammen med et kremlag bestående av Klas Lindqvist på saksofon og klarinett, Sven-Erik Lundeqvist på piano, Paul Svanberg på trommer og Mattias Svensson på bass, tar navnesøster Svensson, med sin milde og varme stemme full av jazztradisjon, oss gjennom “alle” de kjente amerikanske jazzjulesangene, pluss hennes egen tittellåt og Joni Mitchell-klassikeren “River”. Et godt og varmt møte har dette blitt.

For de aller fleste vil nok vokalisten Maria Mohn fra Fredrikstad være mest kjent gjennom deltakelse i Melodi Grand Prix. Hun har åpenbart mye mer å by på også. Sammen med evighetsmennesket Erik Hillestad har hun delvis på egen hånd og delvis sammen med Hillestad skrevet flere nye julesanger som forteller oss at det er både lys og håp til tross for det mørke bakteppet vi opplever rundt oss. Tradisjonelle julehits, som “Mitt hjerte alltid vanker”, er det også funnet plass til på dette vakre visittkortet.

Med si lyse, luftige og vakre stemme inviterer hun oss inn i et pop/vise-univers med små jazzovertoner – Trygve Seims nydelige saksofontone gjester på noen av låtene og er nesten verdt inngangspengene aleine – og Lars-Erik Dahle (bass og kor), Dagfinn Klausen (arrangør, piano, synth og orgel) og Hermund Nygård (trommer, perkusjon og gitar) er så avgjort med på å løfte dette til et musikalsk julekort som har det meste i seg til å leve i mange år.

Sjøl om jeg bare har tilbragt to år av mitt liv nord for Polarsirkelen, så har jeg en usedvanlig godfølelse for både landsdelen og folket i nord. De er svært gode og varme stemningsskapere, ikke minst musikalsk, og Lars Bremnes og Maria Haukaas Mittet er to strålende representanter for alt dette.

Her har de funnet hverandre, på klingende nordnorsk sjølsagt, i et repertoar der Bremnes har skrevet mye – og han er en glimrende historieforteller – pluss bidrag fra katalogene til de nordnorske bautaene Terje Nilsen og Jan Arvid Johansen samt en oversatt versjon av Alison Krauss´ “Get Me Through December” som har blitt til “Hjelp mæ med desember”.

Med strålende reisefølge Stein Austrud og Bernt Rune Stray, har dette blitt et personlig og herlig julekort fra de to flotte stemmene Lars Bremnes og Maria Haukaas Mittet.

Sir Cliff Richard har runda 82 og med denne julehilsenen gir det engelske popikonet oss sin albumutgivelse nummer 46! Første gang han gikk i studio var i 1958, men heldigvis er det ikke så mye som tyder på at han tenkt å gi seg.

De 13 sangene er pop/rocka versjoner av mange av de mest kjente juleklassikerne og tre helt nye låter og, sjøl om ikke stemma til Cliffern ikke er det den en gang var, så er dette et hyggelig gjenhør med en av de store popartistene de siste 60 (!) åra.

Når det er Dolly Parton som står på startstreken så vet man hva man får. Den lille, store countrydronninga er ekte vare og denne samlinga, som er hennes nummer 47 i rekka av soloalbum, er nok et bevis på det.

Dette er den tredje juleplata fra Parton og kom ut for første gang i 2020. Som de solide kremmerne de er i plateindustrien, så har de dukka ned i arkivene og funnet frem åtte bonusspor som gjør det hele salgbart nok en gang – kanskje til akkurat det samme publikummet.

Her er de alle de kjente, og noen ukjente, amerikanske julehitsa. Som på originalutgava er det duetter med Miley Cyrus, Michael Bublé, Jimmy Fallon, Billy Ray Cyrus, Willie Nelson og broder Randy Parton.

Blant de åtte bonusspora er det nok en duett, nemlig “Baby, It´s Cold Outside” med Rod Stewart. Skjønner?

Australske Kylie Minogue er intet mindre enn ei av popens virkelige superstjerner. I 2015 ga hun ut dette julealbumet som garantert solgte i både bøtter og spann.

Nå har smarte markedsfolk funnet ut at de vil relansere skiva – på vinyl. For meg, som ikke har hørt den før, høres dette ut som ferskvare, og her skapes det popmusikk ut av juleklassikere så det griner.

Sjølsagt er det duetter her også: Frank Sinatra, med gyldig forfall, er henta fram på tape for å gjøre “Santa Claus Is Coming to Town”, Iggy Pop (!) gjør “Christmas Wrapping” og James Corden synger “Only You”. Høydepunktet er kanskje Minogues versjon av Eartha Kitts “Santa Baby” i en slags sløy jazzversjon. Er popjulemusikk noe for deg, så er definitivt Kylie Minogue på tilbudssida.

Det var en liten gjennomgang og et tverrsnitt av det som har kommet på markedet de siste månedene og de som tror jeg vil høre mest på det som ligger på toppen her, de har faktisk helt rett. Riktig god jul!

Bruce Springsteen er et unikum. Det bekrefter han nok en gang gjennom denne cover-versjonen av seg sjøl.

Jeg er på ingen måte noen ekspert udi rockeverdenens irrganger, men jeg har likevel vært en stor Bruce Springsteen-fan i mange tiår. Jeg har digga ektheten, engasjementet, trøkket og energien hans – og hans evne til å trylle frem låter som bare setter seg fast for all fremtid.

På sitt studio-album nummer 21 er det ikke låtene til The Boss som blir løfta frem, men 15 låter – på tre vinyl-sider – fra ganske så kjente, til veldig kjente soul- og rhythm and blues-låter som blir tolka. Årsaken er enkelt og greit at dette er musikk som har betydd mye for Springsteen og du verden som det høres.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sammen med multiinstrumentalist Ron Aniello, som spiller trommer, bass, gitar, perkusjon, piano, orgel, vibrafon pluss pluss og som også har vært medprodusent sammen med sjefen, E Street Horns, flotte strykere og bakgrunnsvokalister samt to duetter med Sam Moore, får vi oppleve den vanlige energien og inderligheten som han har skjemt oss bort med siden langt tilbake i det forrige årtusenet.

Her blir vi servert låter forbundet med artister som Jerry Butler, Commodores, Frankie Valli – “The Sun Ain´t Gonna Shine Anymore”, Four Tops – “When She Was My Girl”, Ben E. King – “Don´t Play That Song” og ikke minst Jimmy Ruffins “What Becomes of the Brokenhearted” og Diana Ross & The Supremes´ “Someday We´ll Be Together”.

Det swinger kraftig av alle tolkningene og det er en Boss som virkelig mener det han gjør – slik er det vel alltid forresten. Den heftige blåsen skader heller ikke.

Bruce Springsteen fortjener så avgjort The Boss-navnet fortsatt.

Den danske trommeslager og bandleder Jacob Roved er et nytt navn for meg, men det tar ikke mange takter å skjønne at det swinger kraftig av budskapet hans.

Når trommeforbildene heter Art Blakey, Elvin Jones, Max Roach og Jon Christensen, så trenger man ikke være så god i matte for å legge sammen at Jacob Roved har noe ekte og inderlig å fare med. Med kvintetten sin, som har eksistert siden 2008, forteller han oss det på et melodisk og hardtswingende vis.

Danske jazzmusikere og dansk jazz har helt siden 50-tallet vært sterkt influert av amerikansk jazz. Mange av de største amerikanerne bosatte seg i København i en årrekke og spora etter de er fortsatt lett å få øre på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Roved, som også har funnet sitt hjem på det svorske selskapet AMP, har skrevet musikk som hyller den vakre melodien. Røttene går tilbake til bebop/hardbop-skolen, men Roved har samtidig gitt det hele en 2022-touch – musikken er enkelt og greit tidløs.

Med seg har han de høykompetente landsmenn Jesper Bodilsen på bass, Thomas Fryland på trompet og flygelhorn og Rasmus Ehlers Nielsen på piano og den innflydde amerikaner John Ruocco på klarinett og tenorsaksofon. Til sammen utgjør de en usedvanlig empatisk kohort.

Det flyttes ikke en eneste musikalsk merkestein her, men det skapes mye usedvanlig vakker og melodisk musikk. Det holder ei godt stund det!

Aldri hørt om pianistene og komponistene Dan Cavanagh og James Miley? Da er vi minst to, men sammen med trommeslageren John Hollenbeck forteller de oss at de fortjener masse oppmerksomhet.

Rundt om på Tellus finnes en rekke agenter som hjelper artister med å nå ut med musikken sin og plateinnspillingene sine. Mange av disse har heldigvis funnet frem til meg og jeg er usedvanlig takknemlig for at jeg på det viset har blitt eksponert for musikk og musikere jeg kanskje ellers aldri ville fått møte.

De amerikanske pianistene, komponistene og professorene Dan Cavanagh og James Miley, bosatt i henholdsvis Texas og Oregon, hører avgjort hjemme i den kategorien. Det er erfarne herrer, men som aldri har markert seg veldig på verdensbasis, men som her forteller de oss at de har mye spennende å melde.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

De to har kjent hverandre i en årrekke og i 2019 bestemte de seg å gjøre noe ganske uvanlig, nemlig å spille inn musikk med to pianoer. Vi har sjølsagt noen andre eksempler på dette tidligere også, blant andre Chick Corea og Herbie Hancock og de seineste åra Vijay Iyer og Craig Taborn, men Cavanagh og Miley har funnet sin egen vei.

De to spilte først inn en rekke egne komposisjoner, en fri improvisasjon, en medley av “All the Things You Are” og Radioheads “Everything in its Right Place” og Lordes´ “Royals”. Det skjedde før pandemien gjorde sitt inntog. Da begynte de to å utveksle synthpålegg til det de hadde gjort akustisk.

De var ikke helt fornøyd med sluttresultatet og fant ut at de ville ha med seg trommeslager på innspillingene også. Begge digga John Hollenbeck kraftig og han var mer enn villig til å legge på sine betraktninger på det de to pianistene hadde gjort.

Cavanagh og Miley var så fornøyd med det de fikk i retur at de tok bort mot mye av synthpåleggene og det “trioen” har kokt sammen greier seg utmerket uten synthenes forlatelse.

Dette er melodisk, varmt og underfundig og ganske så annerledes enn alt som har kommet min vei av slik musikk. John Hollenbecks kvaliteter kjenner jeg til fra før, men Dan Cavanagh og James Miley er helt nye størrelser – det er nemlig akkurat størrelser de er.

Rubber Soul Quartet bekrefta allerede med sin første utgivelse at Beatles-katalogen egner seg for jazztolkninger. Her kommer det enda flere bekreftelser.

Musikeres – innen alle sjangre – sin fascinasjon for Beatles-katalogen, kjenner få om noen grenser. Jazzmusikere er heldigvis ikke noen unntak og da Rubber Soul Quartet ga oss “Blackbird” for to år siden så var det sånn sett ingen bombe – kun en hyggelig bekreftelse.

Kvartetten bestod den gang, og nå, av Andreas Dreier på bass, Torstein Ellingsen på trommer og perkusjon, Håvard Fossum på tenor- og sopransaksofon, som nå har utvida med klarinett og fløyte, og Bård Helgerud på gitar og vokal. Fire langt framskredne jazzmusikanter, med røtter i det meste som swinger og der det er relativt lett å finne fram til eneren, hadde åpenbart funnet fram til et univers som hadde vært med dem i en årrekke og som de gjerne ville jazzifisere.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Herrene har tatt seg friheter rytmisk og harmonisk, men like fullt behandla låter som “Eleanor Rigby”, “The Fool on the Hill”, “Help” og Michelle” på en særdeles respektfullt måte. Helgerud synger, på et fint vis, på tre av de elleve låtene og det groover og swinger fra start til mål.

Her skjer det ikke noe revolusjonerende. Her blir det kun servert herlige versjoner av udødelige melodier. Det holder lenge det!

Med si debutskive forteller gitaristen og elektronikeren Emil Storløkken Åse oss at han er på svært god vei til å finne fram til si egen stemme.

Emil Storløkken Åse (24) kan man vel trygt si falt i gryta fra før fødselen. Han er sønn av Ståle Storløkken og Tone Åse og et eller annet forteller meg at musikk har vært en viktig del av livet hans siden 1998. Nå har han fullført sin bachelor ved jazzlinja i Trondheim og her forteller han oss at han har staka ut en svært spennende kurs for det som skal skje i tiåra som kommer.

Det han gir oss her er et fritt improvisert maleri der han har splitta gitarsignalet ut i fire forsterkere og prosessert hvert signal ulikt. Det har ført til den enorme elektriske skogen av lyd, stemninger og høyst personlige strukturer.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Når det sies at Storløkken Åse har henta impulser fra gitarister som Fred Frith, Hedvig Mollestad og Stian Wetterhus, så gir det mening. Han har avgjort lytta mye på impro, jazz, rock og støy og allerede nå altså satt det sammen til et eget språk – et eget uttrykk.

På ett av spora har invitert med seg noen av sine beste musikalske venner og åpenbare sjelsfrender, nemlig saksofonisten Amalie Dahl, trommeslageren August Glännestrand og barytongitaristen Nicolas Leirtrø for å gi det hele variasjon og du verden for ei utblåsning de fire tar oss med på.

Emil Storløkken Åse ønskes noe voldsomt velkommen og at det skal bli spennende å følge han i tiåra som kommer er vel dagens underdrivelse.

Jørun Bøgeberg dukker opp over alt. Heldigvis gjør han det. Både fordi det groover noe så verderstyggelig av han og fordi han er bassist i superklasse.

Når man har spilt for et par hundre tusen med a-ha på Maracana i Rio de Janeiro samt bekledd scena sammen med Jannicke, Jahn Teigen, Anne Grete Preus og vært støttekontakten for mange titalls andre storheter innen norsk musikk – nesten uansett sjanger – så sier det seg sjøl at vi har med en bauta å gjøre. Navnet er Jørun Bøgeberg og sammen med sin 6-strengers bass, sin fretless, sin slide, sin gitar, sine stemmebånd, sin elDola (hva fan er det?), sin fiolin og sin banjolin (jeg tror jeg aner hva det er), så inviterer han oss for andre gang inn i sitt Henhouse-univers.

Det første møtet var med, tro det eller ei, “Vol. 1” i 2018 og jeg iler til med å fortelle at Trond Augland på trommer, perkusjon, banjo, fløyte og rytmefele (hva fan er det 2?) og Nils Einar Vinjor på gitarer, piano og vokal er høyst likeverdige medskyldige i dette universet – og det er det absolutt ingen grunn til å skamme seg over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nok en gang tar trioen oss med til landskap som har progblues, rockjazz og noe som av langt framskredne blir kalt psychosymfoprog i seg. Sikkert veldig mye mer også – dette er nemlig en så velsmakende musikalsk gumbo som vel tenkelig.

Gjesteopptredener av Carsten Loly på vokal, Bjørn “Krisa” Kristiansen og Jon Henrik Pettersen på gitar og Trond Bjerknæs på tangenter gjør også minimal skade.

Jørun Bøgeberg har gleda musikere og musikktilhengere i mange tiår nå. Du verden som han og noen av hans beste musikalske venner heldigvis fortsetter med akkurat det.

Musikk oppstår ofte av møter og reiser – alltid faktisk. Nå har det alltid søkende franske ensemblet Eclectik Percussion Orchestra – EPO – møtt den indiske fløytisten Rishab Prasanna. Det har det blitt et nytt unikt møte – og musikk – av.

For vel seks år siden dukka det opp en cd i postkassa fra Nancy i Frankrike med et band som het Eclectik Percussions Orchestra. Bortsett fra gjesten på laget, World Saxophone Quartets Oliver Lake, var alt totalt ukjent for meg. De fortalte meg kjapt at her var det bare å sperre opp ørene.

Siden har det vært stille i postkassa mi fra kollektivet i Nancy under ledelse av perkusjonisten Guy Constant. Helt til nå. Og nok en gang er det et spennende møte som åpenbarer seg.

EPO har tidligere vært inspirert i stor grad av afrikansk musikk og jazz, må vite. Nå har de snudd fokus østover til India og bygd om bandet ganske betraktelig.

Det som ved forrige møte var et bortimot 10-manns band, består nå av sjefen Guy Constant på perkusjon og som hovedkomponist, Nicolas Gegout på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, Yragaël Unfer på vibrafon og trommer samt Rishab Prasanna på bansurifløyte. All fire bidrar på komponistsida også.

De fire har skapt et univers der indisk tradisjonsmusikk møter jazz og frijazz/impro på et vis som får tankene til å gå tilbake til Shakti, men på et helt annet vis.

Dette er nok et prov på hva møter mellom frisinnede, dyktige musikere og mellom kulturer kan føre til. Tøff, spennende og annerledes musikk egna til å åpne ører og alle andre sanser. Music is the healing force of the universe!

Det er ikke akkurat hver dag den flotte vokalisten Helle Brunvoll gir lyd fra seg. Nå gjør hun det heldigvis og nok en gang snakker vi vellyd.

Frem til 2009 var det få i jazz-Norge som hadde hørt om Helle Brunvoll. Da platedebuterte hun med sin ektemann Halvard Kausland (1945-2017) og seinere ga de ut to plater til sammen med originalmateriale. De tre platene etablerte Brunvoll som ei flott, ny stemme på den norske jazzvokalscena.

Av forståelige årsaker har det tatt si tid før Brunvoll tok nye steg etter at den eminente gitaristen og hennes sjelevenn gikk bort, men nå følte hun seg heldigvis klar.

Denne gangen har hun valgt å dedikere plate til Kausland. Det gjør hun med et knippe låter hun har henta fra sin favorittvokalist, Shirley Horn. Det betyr en rekke mer eller mindre kjente standardlåter som “Day by Day”, “Wild Is the Wind” og “You Won´t Forget Me”. Alt befinner seg i ballade- eller maks medium-tempo og der passer Brunvolls uttrykk perfekt.

Det er en tålmodighet, luft og modenhet i uttrykket og den varme og inderlige stemma til Brunvoll som forteller oss om et levd liv. Vi snakker ekte vare her.

Når hun så har invitert med seg Magne Arnesen på piano – faktisk Brunvolls eget piano som har vært med henne i store deler av hennes liv – Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Jens Fossum på bass – noen av de aller beste som er å oppdrive i den prisklassen og Hans Mathisen på gitar som esktra krydder på Nick Drakes “River Man”, så har hun fått med seg et så empatisk og lyttende lag som vel tenkelig.

Det flyttes ikke en eneste merkestein på dette inderlige møtet med Helle Brunvoll. Det serveres derimot nesten en time med nydelig og personlig musikk. Det holder veldig lenge det!

Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Doug Wamble har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom. “Blues in the Present Tense” er et strålende bevis på det.

Jeg blei veldig begeistra da Doug Wambles “Bluestate” ankom heimen i 2005. Siden har det garantert ikke vært stille fra Wamble, men jeg har ikke fått med meg det han har servert allmuen. Nå har både Doug Wamble (50) og jeg tenkt å gjøre noe med det.

The New Yorker har brukt betegnelsen a one-man compendium of avant Americana om Wamble. Det har de avgjort dekning for og det er intet mindre enn en overlegen beskrivelse av hva og hvem han er.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med Charley Drayton (Paul Simon, Bob Dylan, Fiona Apple og Ivan Neville) i produsentstolen, har Wamble skapt et herlig univers med masse blues i seg. Ikke nok med det: Wamble henter uhemma fra de fleste amerikanske musikk-kilder og setter det sammen til noe flott og ytterst personlig.

Dessuten synger han fint og skriver tekster som betyr noe – det er ekte, det er inderlig og det egner til solid ettertanke. Wamble er svært opptatt av hva som skjer i hjemlandet sitt, The Us of A, det være seg hat, hykleri, ekstremisme og Trump. Som far til et LGBTQ-barn, er det ikke mye tvil om at han vet hva han snakker/skriver/synger om.

Med den for meg ukjente saksofonisten Prometheus (for et navn) Jenkins, og stjernekompet Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer, tar den framifrå gitaristen og nesten like bra vokalisten Wamble oss med på ei jazz-blues-americana-reise som virkelig setter spor.