Bruce Springsteen er et unikum. Det bekrefter han nok en gang gjennom denne cover-versjonen av seg sjøl.
Jeg er på ingen måte noen ekspert udi rockeverdenens irrganger, men jeg har likevel vært en stor Bruce Springsteen-fan i mange tiår. Jeg har digga ektheten, engasjementet, trøkket og energien hans – og hans evne til å trylle frem låter som bare setter seg fast for all fremtid.
På sitt studio-album nummer 21 er det ikke låtene til The Boss som blir løfta frem, men 15 låter – på tre vinyl-sider – fra ganske så kjente, til veldig kjente soul- og rhythm and blues-låter som blir tolka. Årsaken er enkelt og greit at dette er musikk som har betydd mye for Springsteen og du verden som det høres.
Sammen med multiinstrumentalist Ron Aniello, som spiller trommer, bass, gitar, perkusjon, piano, orgel, vibrafon pluss pluss og som også har vært medprodusent sammen med sjefen, E Street Horns, flotte strykere og bakgrunnsvokalister samt to duetter med Sam Moore, får vi oppleve den vanlige energien og inderligheten som han har skjemt oss bort med siden langt tilbake i det forrige årtusenet.
Her blir vi servert låter forbundet med artister som Jerry Butler, Commodores, Frankie Valli – “The Sun Ain´t Gonna Shine Anymore”, Four Tops – “When She Was My Girl”, Ben E. King – “Don´t Play That Song” og ikke minst Jimmy Ruffins “What Becomes of the Brokenhearted” og Diana Ross & The Supremes´ “Someday We´ll Be Together”.
Det swinger kraftig av alle tolkningene og det er en Boss som virkelig mener det han gjør – slik er det vel alltid forresten. Den heftige blåsen skader heller ikke.
Bruce Springsteen fortjener så avgjort The Boss-navnet fortsatt.
«Only the Strong Survive»
Columbia Records/Sony Music
