Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Doug Wamble har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom. “Blues in the Present Tense” er et strålende bevis på det.

Jeg blei veldig begeistra da Doug Wambles “Bluestate” ankom heimen i 2005. Siden har det garantert ikke vært stille fra Wamble, men jeg har ikke fått med meg det han har servert allmuen. Nå har både Doug Wamble (50) og jeg tenkt å gjøre noe med det.

The New Yorker har brukt betegnelsen a one-man compendium of avant Americana om Wamble. Det har de avgjort dekning for og det er intet mindre enn en overlegen beskrivelse av hva og hvem han er.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Med Charley Drayton (Paul Simon, Bob Dylan, Fiona Apple og Ivan Neville) i produsentstolen, har Wamble skapt et herlig univers med masse blues i seg. Ikke nok med det: Wamble henter uhemma fra de fleste amerikanske musikk-kilder og setter det sammen til noe flott og ytterst personlig.

Dessuten synger han fint og skriver tekster som betyr noe – det er ekte, det er inderlig og det egner til solid ettertanke. Wamble er svært opptatt av hva som skjer i hjemlandet sitt, The Us of A, det være seg hat, hykleri, ekstremisme og Trump. Som far til et LGBTQ-barn, er det ikke mye tvil om at han vet hva han snakker/skriver/synger om.

Med den for meg ukjente saksofonisten Prometheus (for et navn) Jenkins, og stjernekompet Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer, tar den framifrå gitaristen og nesten like bra vokalisten Wamble oss med på ei jazz-blues-americana-reise som virkelig setter spor.