I 2015 dukka saksofonisten Mette Henriette opp fra det store intet på sjølvaste ECM med debuten under samme navn. Så har det vært stille ganske lenge, men nå er hun blant oss igjen – på sitt unike, stillfarende vis.

For å si det slik: det er ikke hver dag Manfred Eicher åpner dørene for en 25-åring uten noen meritter overhodet og gir vedkommende muligheten til å debutere – med en dobbelt-cd. I tilfellet Mette Henriette gjorde han altså det – og med god grunn. Mette Henriette, som sikkert reagerer hvis navnene Martedatter Rølvåg blir brukt også, kommer fra Trondheim og har nå rukket å bli hele 31 år. Hun har rukket mye mer også. Veldig mye mer.

Uttrykket, som sist, er nedpå, søkende og underfundig. Låtene hennes er som små skisser som hun gir et stort lerret. Som en kunstmaler skaper hun sine bilder på et vis som gir oss lyttere en mulighet til å gå sakte inn i bildene, bli der værende og få muligheten til å utforske dem.

Umiddelbart kan det kanskje oppleves som om det ikke skjer så mye i den ganske så minimalistiske musikken til Mette Henriette, men gir man den tid og plass så vil man raskt oppdage at her er det mange, spennende lag.

Som sist så er trio hennes foretrukne format. Nok en gang er pianist Johan Lindvall mer enn hjertelig til stede og denne gangen er det den australske cellisten Judith Hamann som har tatt over for Katrine Schiøtt. Tenorsaksofon, piano og cello er sjølsagt en ganske så unik konstellasjon, men du verden så flott de tre instrumentene klinger sammen.

Mette Henriettes vakre, lette og luftige tenortone spiller sjølsagt ei viktig rolle i dette kammermusikalske landskapet, men de to andre er så avgjort meget sentrale bestanddeler i uttrykket også. Til sammen har de skapt nok ei lita perle i Mette Henriettes historie.