Under åpninga av den første MaiJazz i Stavanger i 1989 stod blant andre en kvartett med Frode Alnæs, Arild Andersen, Audun Kleive og Tommy Smith på programmet. I år er jubileumstid og klart for gjenforening. Det var som om de hadde spilt uten stans siden 1989.

Bandet sitt det!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Dessverre måtte trommeslager Audun Kleive kaste inn håndkleet på grunn av en lite samarbeidsvillig rygg, men bedre erstatter i den prisklassen enn Thomas Strønen var ikke mulig å ønske seg – både for oss i salen og for de tre opprinnelige bandmedlemmene.

Det kom så avgjort ikke som noen bombe at denne kvartetten funka utmerket også i 2018. Bassmaestro Andersen og en av verdens heftigste tenorsaksofonister i mine ører, skotske Tommy Smith, har jobba mer eller mindre kontinuerlig sammen siden den gang og «kan» hverandre ut og inn. Slik låter de da også – også i denne sammenhengen. Andersen med sitt smittende, varme og «smilende» spill og Smith med et trøkk, en tilstedeværelse og en styrke i uttrykket sitt som kan blåse hva som helst av veien. Heftigere saksofonspill har ikke Alnæs – bokstavelig talt – hatt i ryggen noen gang!

Gitarist Frode Alnæs mener innerst inne at han er en rocker. Det er han jo for så vidt, men fra tid til annen – blant annet fra start til mål denne kvelden – viser han med sitt utadvendte og livsbejaende spill og uttrykk at han er en jazzmusiker av høy byrd også. Vi vil ha mer av dette Frode – hører du???

Thomas Strønen, som altså steppa inn på kort varsel, er en av de mest mest musikalske og melodiske trommeslagerne jeg vet om. Det er sjelden jeg har hørt han i en slik type setting der det rytmiske er såpass definert og han fiksa det på aller mest smakfulle vis må vite.

Repertoaret bestå av låter skrevet av Alnæs, blant annet en nydelig ballade nesten i «Vitae Lux»-klassen, Andersen – med et hyggelig gjenhør med «Commander Schmuck´s Earflap Hat» fra «A Molde Concert» i 1982 – og «Seterjenta» fra «Sagn» og Smith med ei låt inspirert fra et besøk i Jemen.

Alt låt som det skulle med fire slike mestermusikere sjøl om ikke alt var 100% presist, men hva gjør vel det? Jeg gleder meg allerede til gjenhøret i 2048!!!!!

Maestro Arild Andersen.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Vi vil ha mer jazz Frode!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Tommy Smith – for en saksofonist, for en musikant!

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Thomas Strønen hadde all grunn til å smile.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Det er vi som skal takke!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Antonio Sanchez er en av klodens hippeste trommeslagere. Han er også mye mer enn det.

Antonio Sanchez sammen med Vince Mendoza og med WDR Big Band i ryggen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Spesielt gjennom samarbeidet med Pat Metheny har meksikanske Antonio Sánchez (46) fortalt oss hvilken eminent og allsidig trommeslager han er. Via soloskivene «New Life», «Three Times Three», «The Meridianen Suite» og «Bad Hombre» har han også plussa på at han er en framifrå komponist. Med «Channels of Energy» tar han nok et steg.

Da Sanchez antyda overfor sitt italienske plateselskap CAM JAZZ at han var klar for ei ny utfordring, var de ikke vanskelig å be. Sanchez kunne nemlig tenke seg å utforske deler av sine komposijoner med et storband i ryggen.

Veien var svært kort til å be superarrangør Vince Mendoza, som rusler rundt i Stavanger om dagen etter å ha leda byens symfoniorkester sammen med Gregory Porter under MaiJazz, om å ta for seg åtte av hans komposisjoner. Det har han gjort med sin unike penn og tilnærmingsmåte – vi snakker om en arrangør som har hele tradisjonen inne og som har løfta Sanchez-låtene til nye høyder og bedre bekreftelse på at de egner seg i storbandsammenheng er vel ikke mulig å få.

Stort bedre storband enn det tyske WDR Big Band fra Köln, et av mange fulltids radio/TV-storband i Tyskland, er det heller ikke mulig å oppdrive. Mendoza leder det med sin naturlige autoritet og bandets utmerkede, men for meg ukjente solister gir Sanchez´ musikk ytterligere krydder.

Og så er det trommeslageren Antonio Sanchez da. Han er blant de få i faget som har "alt" – teknikk, musikalitet, groooove-egenskaper av en annen verden og det egner seg åpenbart i alt fra solotapning til storband. "Channels of Energy" er nok et mesterstykke fra Antonio Sanchez – og Vince Mendoza og WDR Big Band.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her ser vi noe av energien Antonio Sanchez er i stand til å formidle.

Antonio Sanchez

Channels of Energy

CAM JAZZ/MusikkLosen

Kollektivet Nakama, med noen av den oppvoksende generasjons mest spennende stemmer, forteller oss nok en gang at det skjer unike saker på den norske improscena.

Nakama har noe å fortelle oss.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Bassist Christian Meaas Svendsen, pianist Ayumi Tanaka, trommeslager Andreas Wildhagen og fiolinist Adrian Løseth Waade – nå også forsterka med stemmekunstner Agnes Hvizdalek – bekrefter at Nakama er et musikalsk laboratorium vel verdt å bruke tid sammen med – kvalitetstid.

Nakama er både et band, et plateselskap og jeg vil også påstå en filosofi. Med utgangspunkt i at de hevder det eksisterer fem historiske generasjoner som lever side om side og som ved å framvise dårlige manerer og mangel på respekt, til sammen blir den verste genrasjonen noensinne i menneskets historie. Høytflyvende? Jo, for all del, men uansett egna til ettertanke.

De seks titlene på denne fritt improviserte musikken er oppkalt etter de nevnte generasjonene og for meg oppleves de som unike lydspor til tanker de fem musikante har gjort seg og som vi som lyttere provoseres til å gjøre også.

"Worst Generation" er på alle vis ei kollektiv reise der fem uredde, kompromissløse og særs kreative stemmer møtes og tar oss med til steder vi ikke fantes. Det er umulig å forlate Nakamas univers uberørt – det er ikke så mange som kan si det om musikken sin.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nakama

Worst Generation

Nakama Records/Diger Distro

På begynnelsen av 90-tallet satte saksofonisten Bill Evans sammen bandet Petite Blonde med noen av de hippeste gutta som var mulig å oppdrive. Nå er noen av de samme i gang igjen – og det er fortsatt like hipt.

Ulf Wakenius, Bill Evans, Dennis Chambers og Gary Grainger – Petite Blonde II – saker!

Med på laget allerede i 1992 var supertrommeslager Dennis Chambers. Siden den gang har både elbassist Victor Bailey og gitarist Chuck Loeb gått bort. Tangentist Mitch Forman er ikke med lenger, men erstatterne er det ikke det minste å klage på: elbassist Gary Grainger, som vi først møtte sammen med John Scofield og deretter vår egen Haakon Graf, samt svenskenes supergitarist Ulf Wakenius. Petite Blonde II var så avgjort oppe å sto igjen og hadde tatt med seg det beste fra 90-tallet og tilført uttrykket en del nytt krydder anno 2018.

Bill Evans, for et navn for en jazzmusiker, var saksofonisten Miles Davis ønska å ha med seg da han kom tilbake på begynnelsen av 80-tallet etter flere år i indre eksil. Det sier det meste om hvilke kvaliteter Evans´ var og er i besittelse av. Han har hele jazzhistoria inne, men trives tydeligvis aller best i den funky fusiongata – og fortsatt med pannebånd.

Med det hippeste Baltimore-kompet med Chambers og Grainger – man kan trygt si at sistnevnte ga slaphandteknikken et nytt ansikt – i ryggen og med Wakenius, som beviser nok en gang at han med sine seks strenger kan «alt», så blei denne utgava av Petite Blonde noe av det nærmeste vi kan komme ei supergruppe innen fusionfaget.

Evans, som også spiller litt piano – hvordan kan han la være med et slikt navn? – er en særs uttrykksfull tenor- og sopransaksofonist med særpreg, men som har henta mye fra Michael Brecker. Han hadde henta fram igjen deler av repertoaret fra gamle dager som «Let the Juice Loose» og «Hobo» og satt det sammen med nytt materiale både skrevet av han sjøl og Wakenius. Vi fikk også et par prov på at Evans er en mer enn gjennomsnittlig sanger blant annet i klassikeren «Ain´t No Sunshine» og når så Wakenius, som alltid med caps, viser fram sin allsidighet og sitt mesterskap langt bortenfor den verdenen han kanskje er mest for gjennom samarbeidet med salige Oscar Peterson, så var dette fusionmat i gourmetklassen.

Og kompet da! Grainger har ikke vært så mye å høre på denne sida av dammen de seineste åra, men bortsett fra Marcus Miller er det vel ikke noen som groover som han den dag i dag. Så var det unikumet Dennis Chambers. Han har vært svært sjuk de seineste åra og jeg må innrømme at jeg var spent på om han fortsatt hadde snerten og trøkket han blei kjent for gjennom samarbeid med blant andre Scofield og Santana. Etter en grei start på ballet der det nesten virka som han varma opp, dro han til noe så vederstyggelig mot slutten og fortalte oss at han fortsatt hadde alt på plass – det er faktisk bare én Dennis Chambers på Tellus og mer funky trommespill er faktisk ikke å oppdrive noe sted. Måten han snur det rytmiske på underveis i en solo er han fortsatt helt aleine om.

Petite Blonde II er et fusionband i ypperste verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Dennis Chambers – sjefen over de fleste sjefer.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II i full aksjon på Victoria.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II

Victoria Nasjonal Jazzscene, 4. mai 2018

Da har jeg fått meg en ny storbandfavoritt i løpet av kort tid. Med to ferske skiver forteller Kathrine Windfeld oss at hun er utstyrt med et enormt talent.

Masse energi og godt humør har aldri skada og det har tydeligvis Kathrine Windfeld en del av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kathrine Windfeld (34) er altså noe så sjeldent som en ung, kvinnelig storbandarrangør, komponist, pianist og leder. Når hun så er det på et svært så høyt nivå så er det ingenting som er hyggeligere enn det. Det er slike rollemodeller jazzen trenger mange av.

Det er definitivt min feil, men Kathrine Windfeld har altså greid å passere under min radar fram til nå. Jeg lover at fra i dag av skal jeg ikke la en eneste mulighet går fra meg for å få med hva Windfeld bedriver. Det hun har servert på disse to skivene har nemlig vekka appetitten noe så voldsomt.

Om det er årets Artist in Residence i Molde, Maria Schneider, som har satt Windfeld på sporet vet jeg ikke, men Schneider har i alle fall vist alle med åpne sanser at kvinner har alt som trengs for å nå helt til topps i kunsten å skrive og arrangere for store ensembler. Og hvorfor i all verden skulle de ikke kunne gjøre det også????

Her møter vi Windfeld i to forskjellige settinger. Den ferskeste, "Black Swan", har tatt tak i låtene og arrangementene til saksofonisten Thomas Agergaard – en semi-veteran i dansk jazz. Agergaard har jobba med de fleste der sør og har en friere tilnærmingsmåte enn Windfeld til det å skrive og arrangere. Han jobba blant annet en hel del med ikonet John Tchicai og det bærer også hans musikk anno 2018 preg av. Han er selv også solist underveis. Det er hele veien tøff, moderne og åpen storbandmusikk med et solid særpreg.

"Latency" viser hele paletten til Windfeld: Komponist, arrangør, pianist og storbandleder. Hun har enkelt og greit hele pakka på plass og med et storband med musikanter fra Danmark, Sverige, Polen samt norske Magnus Oseth på trompet, så er dette det flotteste storbandvisittkortet som har kommet min vei på lang, lang tid.

Kathrine Windfeld har åpenbart etablert seg på øverste hylle i Danmark allerede. Det er fullt forståelig – nå er det på høy tid at dørene åpnes på vidt gap både her hjemme og ellers på kloden også. Så bra er nemlig Kathrine Windfeld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kathrine Windfeld Big Band Plays Thomas Agergaard

Black Swan

Storyville Records/MusikkLosen

Kathrine Windfeld Big Band

Latency

Stunt Records/MusikkLosen

Stacey Kent har sakte, men sikkert bygd ei karriere og oppnådd en status som en av de store nålevende vokalistene. Hun har på ingen måte gått den tradisjonelle veien.

Stacey Kent ga fansen det fansen ville ha.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Urszula Tarasiewicz

Et bortimot fullsatt Cosmopolite i Oslo tok i mot Kent (50) nesten som en hjemvendt datter. Publikum visste tydeligvis hva de gikk til – og det fikk de også.

Amerikanske Kent har egentlig gått motsatt vei av de aller fleste. Hun flytta til Europa for å studere og har for sikkerhets skyld blitt værende borte på fotballøya. Mye av årsaken er nok hennes ektemann og musikalske leder, saksofonisten og fløytisten Jim Tomlinson. Sammen framstår de som et musikalsk par som passer hverandre utmerket.

Allsidig

Kent, som ikke har noen stor stemme, men den er inderlig, varm og personlig, er en usedvanlig allsidig vokalist og formidler. Hun behersker i tillegg til sitt morsmål også fransk og portugisisk på et framifrå vis og repertoaret hentes både fra Jobims uendelig skatt, som «Dindi», og chanson-tradisjonen representert med Jaques Brels «If You Go Away». Standardstoff med Rodgers og Harts « I Wish I Were in Love Again» og originalmateriale med blant annet Tomlinson og Nobelprisvinner Kazuo Ishiguros «The Bullet Train» passa også fint i miksen.

Fint band

Med Jeremy Brown på bass, Graham Harvey på både akustiske og elektriske tangenter og Josh Morrison på trommer i tillegg til sterkt Stan Getz-influerte Jim Tomlinson, hadde Kent et meget bra og empatisk band i ryggen. Dyktige solister alle sammen og helt perfekt til Kents uttrykk.

Stacey Kent ga den begeistra forsamlinga det de kom for. Jeg har heller ikke så mye å klage på sjøl om jeg synes det hele blei litt forutsigbart og enstonig. I mine ører blei det ikke tatt en eneste musikalsk sjanse underveis, men det var vel heller ikke her man skulle forvente det? A good time was had by all som det heter der borte på øya i vest.

Stacey Kent

Cosmopolite, Oslo

Torsdag 3. mai 2018

Stacey Kent med sitt empatiske og dyktige band.

Foto: Urszula Tarasiewiecz

Sjøl om Kristoffer Kompen har valgt å kalle den nye skiva si for «Sundown», så er det en musikalsk soloppgang vi får være med på.

Kristoffer Kompen har overtatt trombonetrona her hjemme.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kristoffer Kompen (33) har det siste tiåret inntatt trombonetrona her hjemme og det med klar margin. Han har stått fram som en langt framskreden komponist og solist uansett sjanger. Her kommer det nok enn bekreftelse med hans tredje plate med eget materiale.

Jazzfolket blei først oppmerksom på Kompens kvaliteter i tradjazzsammenheng med Jazzin´ Babies. Der tror jeg han trives fortsatt, men han har så avgjort utvida horisonten kraftig i løpet av de seinere åra også.

Det har vært en udelt glede å møte Kompen blant annet i Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt og i Prima Vista Social Club. Både der og ikke minst i hans egne band i forbindelse med hans to første skiver, "Short Stories of Happiness" i 2011 og "Agdergata 1" to år seinere, har vært flotte bekreftelser på en musikant i stadig utvikling.

Kompen har utvikla en stor, rund og varm tone i hornet sitt og gjennom de sju egne låtene pluss brasilianske Guingas ""Chorado", inviterer han oss inn i et flott, melodisk, varmt og tidløst landskap.

Når han så har med seg pianist Eyolf Dale, trommeslager Pål Hausken og bassist Jo Skaansar, så er reisefølget i de aller beste hender både kollektivt og solistisk.

Kristoffer Kompen har altså inntatt trombonetrona og det er absolutt ingenting som tyder på at han har tenkt å gi den fra seg med det aller første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Kompen

Sundown

Kompis Records/Musikkoperatørene

Benny Andersson – bare smak på navnet. Få om noen har skrevet så mye flott popmusikk som han. Her tolker han deler av skatten sin med kun sitt piano.

Benny Bror Göran Andersson har noe som ikke kan læres noe sted.

Her om dagen blei nyheten sluppet: ABBA hadde vært i studio og var klar for å gi oss ny musikk. Før den blir oss til del, er det en sann nytelse å tilbringe kvalitetstid sammen med Benny Andersson og hans klaver.

I løpet av sine 71 år har Benny Andersson vært, såvidt jeg kan skjønne, ei jordnær superstjerne i rundt 50 av dem. Han slo gjennom med Hep Stars på 60-tallet, men verdensherredømme venta han med til ABBA var en realitet på 70-tallet. Den delen av historia tør være godt kjent, men Benny Anderssons musikalske univers er så mye mer.

Herr Andersson, som hevder han ikke kan noter, har blant annet skrevet musikalene "Chess" og "Kristina från Duvemåla". Dessuten har han med ujevne mellomrom gått tilbake sine opprinnelige folkemusikkrøtter og jobba med Orsa Spelmän og på sommerstid har han ofte spilt dansemusikk med gode venner i Benny Andersson Orkester. Dessuten elsker han Bach!

Alt dette og mer til serverer han oss i denne godteposen som varer i nesten 77 minutter. Andersson er ingen pianovirtuos i klasse med Chick Corea og Keith Jarrett. Han har aldri gitt seg ut for å være det heller og det er nok der styrken hans som pianist ligger.

Han tar for seg 21 av sine låter som spenner over store deler av hans karriere. Sjølsagt har både ABBA og Chess-musikken en sentral plass, men rundt halvparten kommer fra andre kilder. Dette forteller oss alt om bredden i Anderssons musikktilvirkning og den lyriske, smakfulle pianisten han er løfter livsverket hans frem på et nytt og inderlig sett. Vakkert, flott og djupt personlig på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benny Andersson

Piano

Deutsche Grammofon/Universal Music

Duoen Gard Nergaard og Michael Krumins skuer både bakover og fremover med musikken sin. Krumins dukker for sikkerhets skyld opp på nok en herlig ekskursjon.

Gard Nergaard og Michael Krumins har mye morsomt på hjertet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Duoen Nergaard/Krumins og kvartetten Nutopia gir oss tradisjonsmusikk med mye attåt. Det flotte er at de både tar vare på ei viktig kulturarv samtidig som de ser framover.

Det å pusle med musikkskriverier fører mye godt med seg. Stadig nye besøk fra postmannen med påfyll av godsaker jeg ikke ante fantes, er så avgjort en av dem. Fiolinisten, mandolinisten og plystreren Gard Nergaard og gitaristen Michael Krumins sørger med "pakka" "Å legge på svøm" for slikt påfyll.

Dette er nemlig ei skikkelig pakke. Hoveddelen er nesten 40 minutter med musikk som henter sine røtter både fra Nergaards hjembygd Mandalen på Sørlandet og fra hans mange reiser rundt om i verden. Han og Krumins står på sett og vis med en fot i tradisjonen og med en i vår tid – morgendagens folkemusikk er det kanskje vi ser konturene av her.

Når så "Å legge på svøm" er omkransa av ei fin bok med Nergaards historier til hver komposisjon flott illustrert av Lena Trydal, så har dette blitt så mye mer enn cd-opplevelse.

Den eminente gitaristen Krumins gir seg på ingen måte med det. Sammen med firspannet Nutopia, som jeg "møtte" for første gang med "Antares" for et par år siden, tar han oss med til ymse musikalske steder rundt om på kloden. Nutopia består av fiolinisten og bratsjisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo og tittelen "Nomad" forteller oss at dette er grenseløs musikk på mange vis.

Her finnes elementer av sigøynerjazz, afrikanske rytmer og masse arabisk og indisk krydder. Nutopia har eksistert i ti år og det er lett å høre at det er et samspilt kollektiv vi har med å gjøre.

Da gjenstår det egentlig bare å takke postmannen og ikke minst musikantene for herlig påfyll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nutopia tar oss med til sjeldent besøkte steder.

Gard Nergaard/Michael Krumins

Å legge på svøm

MSK Records/[email protected]

Nutopia

Nomad

Karmakosmetix Music/[email protected]