Hippeste gutta i by´n

På begynnelsen av 90-tallet satte saksofonisten Bill Evans sammen bandet Petite Blonde med noen av de hippeste gutta som var mulig å oppdrive. Nå er noen av de samme i gang igjen – og det er fortsatt like hipt.

Ulf Wakenius, Bill Evans, Dennis Chambers og Gary Grainger – Petite Blonde II – saker!

Med på laget allerede i 1992 var supertrommeslager Dennis Chambers. Siden den gang har både elbassist Victor Bailey og gitarist Chuck Loeb gått bort. Tangentist Mitch Forman er ikke med lenger, men erstatterne er det ikke det minste å klage på: elbassist Gary Grainger, som vi først møtte sammen med John Scofield og deretter vår egen Haakon Graf, samt svenskenes supergitarist Ulf Wakenius. Petite Blonde II var så avgjort oppe å sto igjen og hadde tatt med seg det beste fra 90-tallet og tilført uttrykket en del nytt krydder anno 2018.

Bill Evans, for et navn for en jazzmusiker, var saksofonisten Miles Davis ønska å ha med seg da han kom tilbake på begynnelsen av 80-tallet etter flere år i indre eksil. Det sier det meste om hvilke kvaliteter Evans´ var og er i besittelse av. Han har hele jazzhistoria inne, men trives tydeligvis aller best i den funky fusiongata – og fortsatt med pannebånd.

Med det hippeste Baltimore-kompet med Chambers og Grainger – man kan trygt si at sistnevnte ga slaphandteknikken et nytt ansikt – i ryggen og med Wakenius, som beviser nok en gang at han med sine seks strenger kan «alt», så blei denne utgava av Petite Blonde noe av det nærmeste vi kan komme ei supergruppe innen fusionfaget.

Evans, som også spiller litt piano – hvordan kan han la være med et slikt navn? – er en særs uttrykksfull tenor- og sopransaksofonist med særpreg, men som har henta mye fra Michael Brecker. Han hadde henta fram igjen deler av repertoaret fra gamle dager som «Let the Juice Loose» og «Hobo» og satt det sammen med nytt materiale både skrevet av han sjøl og Wakenius. Vi fikk også et par prov på at Evans er en mer enn gjennomsnittlig sanger blant annet i klassikeren «Ain´t No Sunshine» og når så Wakenius, som alltid med caps, viser fram sin allsidighet og sitt mesterskap langt bortenfor den verdenen han kanskje er mest for gjennom samarbeidet med salige Oscar Peterson, så var dette fusionmat i gourmetklassen.

Og kompet da! Grainger har ikke vært så mye å høre på denne sida av dammen de seineste åra, men bortsett fra Marcus Miller er det vel ikke noen som groover som han den dag i dag. Så var det unikumet Dennis Chambers. Han har vært svært sjuk de seineste åra og jeg må innrømme at jeg var spent på om han fortsatt hadde snerten og trøkket han blei kjent for gjennom samarbeid med blant andre Scofield og Santana. Etter en grei start på ballet der det nesten virka som han varma opp, dro han til noe så vederstyggelig mot slutten og fortalte oss at han fortsatt hadde alt på plass – det er faktisk bare én Dennis Chambers på Tellus og mer funky trommespill er faktisk ikke å oppdrive noe sted. Måten han snur det rytmiske på underveis i en solo er han fortsatt helt aleine om.

Petite Blonde II er et fusionband i ypperste verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Dennis Chambers – sjefen over de fleste sjefer.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II i full aksjon på Victoria.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II

Victoria Nasjonal Jazzscene, 4. mai 2018

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg