Brad Mehldau har befunnet seg i tetsjiktet blant verdens jazzpianister lenge. “Largo” er en solid bekreftelse på det – nå også utgitt på vinyl for første gang.

Brad Mehldau har rukket å bli 54 år. Han har oppnådd veldig mye mer enn det også. De siste tre tiåra bortimot har han vært en retningsgiver i den moderne jazzpiano-tradisjonen noe hans omfattende diskografi forteller alt om.

Vinyl

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Largo”, som kom ut i 2002, har absolutt en fin plass i cd-hylla mi. Når jeg tenker tilbake så husker jeg at jeg var veldig begeistra da den inntok heimen. Måten han fusjonerte triospråket med en rekke andre
instrumenteringer var totalt unik og hans skapte dermed nye landskap, men hele tida med pianoet i sentrum.

Både piano og andre instrument er preparerte på noen av spora – variasjonen er stor. Uttrykket varierer også fra det relativ straighte til det ganske så rocka.

De fleste låtene er Mehldau-originaler, men han byr også på klassikerne “Dear Prudence” og “Wave” – med Beatles og Antonio Carlos Jobim som opphav. Mehldau tar begge til hittil ukjente steder.

Grunnen til at jeg har plukka “Largo” frem igjen nå over 20 år etter at den blei sjøsatt, er at den kom på vinyl for første gang for ei lita stund siden. Det har gjort at jeg opplever musikken som tidløs, original og igjen en bekreftelse på at Brad Mehldau er en av vår tids aller viktigste og mest spennende pianister.

Det er seks år siden jeg møtte bluegrassbandet Strengeplukk første gang. Her er de tilbake stadig bedre og stadig heftigere.

Strengeplukk, som består av Mikael Jonassen på banjo, Andreas Barsnes Onarheim på mandolin, Jakob Folke Osssum på gitar, Vidar Starheimsæter
på bass og Nikolai Storevik på fele – i tillegg så synger alle mann alle -, møttes i stor grad på jazzutdanninga i Stavanger. De fant raskt ut at de hadde mer enn jazzen til felles og bluegrass-kollektivet Strengeplukk var raskt et faktum og debuten “Fjellvegen”, med norske tekster, så altså dagens lys i 2019.

Travle

Strengeplukk fikk raskt et stort publikum og har siden spilt hundrevis av konserter i inn- og utland. Det betyr at de kanskje ikke har hatt tid til å løpe ned dørstokkene i platestudio, men i april i fjor var de heldigvis klar og turen gikk til Tor Magne Hallibakken i Nesbyen med elleve låter som sikkert hadde fått tid til å sette seg på veien – slik låter det i alle fall.

Alle har bidratt på låt- og tekstsida og de fem stemmene representerer store deler av kongeriket dialektmessig. Det er så absolutt med på å gi “Neste steg” en solid bredde.

Individuelt og kollektivt

De fem er instrumentalister på svært høy hylle og truppen låter som et ensemble som har spilt hundrevis av jobber sammen, det vil si framifrå.

Det er stor bredde i uttrykket fra det heftige og opptempo til det nedpå og ettertenksomme. Her får vi alt fra hverdagsbetraktninger om at den siste ølen og den siste shoten nok burde vært droppa, via masse
humor til vakre kjærlighetserklæringer og nydelige vokalharmonier.

Det hele avsluttes på aller flotteste vis a cappella, mangestemt med “Veien e lang”. En romantiker som meg synes det er vakkert og rørende å høre voksne mannfolk synge

Æ va sliten i fra før av

Og nu trekk det i fra døra

Det e kaldt, men æ e på vei heim

Og æ gleda mæ sånn tel

Å se dæ igjen

Førr æ frys, og æ veit du e varm

Æ ska ligg på din arm

Når æ kommer heim.

Jeg hadde nesten glemt Strengeplukk. Det har derfor vært en sann fryd å bli minna på bandets eksistens nok en gang. Må det ikke gå seks år til neste gang!

Den danske sekstetten The Counterfictionals har skapt unike musikalske landskap basert på sine filmatiske inspirasjonskilder.

Musikk for meg skal veldig gjerne snakke til den stemninga jeg er i eller ønske å komme til. Kjærlighet, lengsel og sorg er stadig tilbakevendende “steder” for de fleste av oss på forskjellige stadier i livet og for meg er musikk ofte ei krykke til enten å forsterke eller bearbeide det som måtte være der i livet til enhver tid.

Etter å ha mottatt et tragisk budskap nylig, så kjenner jeg på behov for musikalsk trøst. The Counterfictionals, bestående av Henriette Groth på bratsj, klarinett og piano, Bjørn Heebøl på trommer, Maja Romm på gitar, bandleder og komponist Kristoffer Rosing-Schow på theremin, saksofoner, klarinetter og mange andre instrumenter, Tove
Sørensen på bass og Jeppe Zacho på klarinetter og saksofon, sørger for akkurat den musikken jeg trenger både til ettertanke og trøst.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Filmatisk

De som elsker filmene til David Lynch, Jane Campion, Sergio Leone, Wes Anderson og A24-universet, vil definitivt kjenne seg igjen her. De fem låtene har nemlig Rosing-Schow i stor grad henta direkte inspirasjon til fra deres univers og her strømmer det musikalsk godhet mot oss blant annet direkte henta fra kjærlighetshistoria til “Fargo” som Coen-brødrene skapte.

“Being John Malkovich” og “Twin Peaks” er også flotte og sterke fundament for disse sterke, vakre, ettertenksomme og ofte melankolske musikalske ekskursjonene som musikantene med røtter i jazz, rock og teatermusikk har skapt sammen. Bandet, som har holdt sammen siden slutten av 10-tallet, og som var nominert til årets jazzalbum i Danmark i 2019 med debuten “No Hay Banda”, utfordrer og utfyller hverandre på et vakkert og inderlig vis.

The Counterfictionals har skapt musikk som gjør noe med meg – noe godt og viktig.

Bergenskvartetten Avian Art har invitert med seg den helt spesielle stemma Stein Urheim. Det har ført til et spennende møte.

Jeg har tidligere brutt sammen og tilstått at det aller meste kan jeg ingenting om. Avian Art hører hjemme i den kategorien til tross for at de har gitt ut to plater tidligere og spilt en rekke konserter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pianist Gard Fredrik Hvammen, trommeslager Amund Nordstrøm, bassist Sverre Sæbø og gitarist Peter Dybvig Søreide har åpenbart funnet
hverandre i en søken etter musikk der ideer skal få muligheten til å utvikle seg og bli gitt tid og rom til å finne nye havner.

Spennende tredjerunde

Slik oppleves i alle fall musikken i dette møtet med den unike stemma Stein Urheim som her trakterer gitar, elektronikk, tamboura, bouzouki,
munnspill og fløyter – intet mindre.

Musikken er fri og kollektivt unnfanga, men har hele tida ei retning i tematikken og melodikken som gjør at den befinner seg ganske så langt
unna tradisjonell frijazz.

De fem, som fører eleverte samtaler fra start til mål basert på langt framskreden lytting, holder hele tida konversasjonen på et veldig dempa nivå.

Her glir det kollektive og det solistiske sømløst over i hverandre. De seks spora oppleves nesten som komponerte, men det er de fems sterke
melodiske egenskaper som gjør musikken så låtliknende.

Det at de fem gir hverandre og tar den tida som trengs for å utvikle ideene, er mye av styrken til “A Ripple Song”. Det fører til at dette musikalske møtet er egna til å skape ro og fred i sinnet
samtidig som det egner seg til refleksjon. Det holder ei god stund det.

Den russiske saksofonisten og komponisten Olga Amelchenko har tilbrakt store deler av sitt voksne liv i vest-Europa. Det kan høres.

37 år gamle Olga Amelchenko er et nytt navn for meg. Altsaksofonisten med både bachelor og master fra Berlin, har bodd i Paris de seineste åra. Der har hun blitt en del av det sterkt pulserende jazzlivet og hun har også tre plater på samvittigheten før denne, hennes debut på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records.

Synlig

Det sier sikkert en hel del om at hvis ikke visittkortene kommer ut på relativt veletablerte selskap, så er muligheten for bokstavelig talt å bli hørt på den internasjonale scena relativt liten.

Nå er altså muligheten der Amelchenko og det er absolutt verdt å bruke kvalitetstid sammen med henne og musikken hennes. Til tross for at hun spiller altsaksofon, så hevdes det at tenorister som Coltrane,
Joe Henderson og Mark Turner er solide inspirasjonskilder og jeg ser ingen grunn til å kverulere med det.

Hennes musikk, som befinner seg i et spennende skjæringspunkt mellom tradisjon og 2025, omhandler hennes egne personlige kamper, håp og, av alle ting, gjenfødsel.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er lett å få øre på dette så veldig konkret, men dynamikken og emosjonene i uttrykket løfter åpenbart frem
personligheten hennes. Hun får også veldig god hjelp til dette av sine faste støttespillere Enzo Carniel på piano, Etienne Renard på bass og sjølvaste Jesus Vega på trommer pluss Matthew Stevens, den eneste jeg kjenner fra før, som gjest på gitar – en meget spennende og original plekterfører.

Olga Amelchenko har skapt et moderne, “vestlig» uttrykk og er ei stemme jeg veldig gjerne vil følge i åra som kommer.

Siden jeg ikke fikk med meg plateslippet til Kari Svendsen, så var avslutninga på årets Parkjazz i Skien ei strålende erstatning.

«Kari Svendsen Spesial!» var en av fjorårets store overraskelser. Ikke bare var det hennes første plate-visittkort siden 1991, men måten Rolf-Erik Nystrøm hadde tatt for seg og arrangert veldig mye av materialet vi har lært å bli så glad i Svendsen for, gjorde at en «ny» Svendsen viste seg for oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne seinsommerkvelden skulle rundt 460 godt voksne mennesker sikkert med et eller annet forhold til Svendsen, få møte dette ganske så nye universet.

Mange fikk nok aldri så lite bakoversveis da den unike saksofonisten Nystrøm åpna ballet på et fribag vis. Hvor skulle dette ende liksom? Men den originale åpninga gikk raskt over til Svendsen som vi har blitt kjent med gjennom mange tiår: ekte, usminka, uforfalska og inderlig. Men innpakka av en herlig kohort med Edvard Askeland på bass, Frode Haltli på trekkspill, Ingrid Berg Mehus på fiolin og vokal, Nystrøm på diverse saksofoner og sjølvaste Knut Reiersrud med store deler av sitt enorme arsenal av strengeinstrumenter og et munnspill i «feil» toneart, blei dette en herlig og annerledes Svendsen-kveld enn de som kjenner henne kun med røysta og banjoen.

Truppen tok oss gjennom materialet fra skiva med alt inkludert skillingsvise fra 1860-tallet om herr Guidotti som hadde kommet fra Italia for å kreere stukkatur i nye Oslo-gårder, men som nå er å finne i begravelsesbransjen! Alt fortalt på et vis som bare Svendsen kan!

Sjølsagt blei det mye Nilsen, både Rudolf og Lillebjørn, Alf Cranner, «Å den som var en løvetann» med vakker «What A Wonderful World»-outro av Reiersrud, drømmer om morradan, «Tanta til Beate», med en hysterisk Reiersrud-solo verken Django eller Lillebjørn hadde drømt om, og ikke minst «Godnatt Oslo», der Lillebjørn bidro på plata bare noen dager før han gikk bort, men denne gangen var han med oss på sitt vis likevel – jeg så han i alle fall i skyene som dreiv sakte forbi mens Svendsen hilste til sine gode venn.

Dette blei en stor Svendsen-kveld med hatter og startnummer på «Marsjkonkurransen». Vi fikk to sett, med en halvliters pause i følge Svendsen, og sjøl om sommeren har gjort sitt beste, så sang og spilte Svendsen oss varme til tross for at de heftigste varmegradene hadde stukket av og blitt erstatta av noen regndråper. Det skremte ikke bort en eneste av de rundt 460 som hadde tatt turen til den flotte Brekkeparken midt i Skien.

Her er det veldig på sin plass å skryte hemningsløst av arrangørene av Parkjazz. Siden 2008 har Ragnar Nilssen – som har en trommespillende sønn ved navn Gard -, som tok initiativet og som seinere har overlatt styringa til André Kassen og Sondre Stordalen, arrangert 136 sommerkonserter med et snitt på godt og vel 400 publikummere. Imponerende!

Nå er altså den 17. sesongen i mål på aller beste vis og Grenlands befolkning kan bare begynne å glede seg til sommeren 2026. Jeg har reist et par timer for å oppleve dette og kan love at det absolutt er verdt ei reise – som blei avslutta på legendariske Lundetangen pub. Det også var verdt turen.

Da er det bare å takke den unike historiefortelleren Kari Svendsen og gjengen bak Parkjazz. De er alle viktigere enn noen gang.

Andreas Ulvo har siden mitt første møte med han vært ei helt spesiell stemme. Aldri mer enn med dette fantastiske verket “Vindall”.

Mine første møter med pianisten, komponisten og bandlederen Andreas Ulvo (42) var med Eple Trio og i Ellen Andrea Wangs trio med Erland Dahlen. Jeg skjønte umiddelbart at det uttrykket jeg blei presentert
for var både ydmykt og unikt. En rekke treff senere har understreka førsteinntrykket – Andreas Ulvo har noe helt eget å dele med oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vossajazz

I 2022 fikk Ulvo muligheten til å vise bredden i sin musikkanskuelse på et nytt og flott vis. Han fikk nemlig det ærefulle oppdraget å skrive tingingsverket til Vossajazz – en mulighet som blir noen få utvalgte til del.

Det førte til at Ulvo for første gang kunne skrive musikk for et ganske stort ensemble og hvilken trupp er det ikke han har satt sammen!

Ulvo har henta inspirasjon til verket, for dette er virkelig et verk og ikke ei samling låter, fra både både jazz, folkemusikk og klassisk musikk til denne musikalske gumboen som ikke likner på noe som har
vederfaret mitt sinn tidligere.

Musikken og truppen

Med ei besetning bestående av Mats Eilertsen på bass, Helga Myhr på hardingfele – og vokal på ett spor digitalt som ikke fikk plass på vinylen, Tanja Orning på cello, Helge Andreas Norbakken på trommer og
perkusjon, Giovanna Pessi på barokkharpe og Håkon Aase på fele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette må låte ganske så annerledes. Det gjør det da også.

Ulvo har hatt som ambisjon å finne frem til sannhet og fred gjennom gjennom musikken. I den tida vi lever i der vi blir bombardert av løgn, halvsannheter og kunstig intelligens og konfrontert av demagoger
og krigshissere, er et slikt budskap basert på noe inderlig vakkert og ekte, viktigere enn noen gang.

“Vindall”, som betyr vindfullt på Ulvos lokale dialekt fra Eidskog inn mot svenskegrensa, viser oss pianisten – hvilken klangmester -, komponisten – hvilken visjonær, og bandleder Andreas Ulvo i full blomst.

Dette verket er så vakkert, originalt og tidløst at det må løftes frem ofte både nå og i åra som kommer. Vi trenger slike påfyll og påminnelser. Vi trenger Andreas Ulvo.

Freddie Hubbard var i sin tid den aller største trompeteren. Her møter vi han live fra 1967 – midt i hans storhetsperiode.

Freddie Hubbard (1938-2008) var den store arvtakeren til Clifford Brown, Dizzy Gillespie og, i manges ører, også Miles Davis. På 60-, 70- og 80-tallet var Hubbard den store, sjøl om han ikke var den
enorme stilskaperen som Miles. Slutten av karriera blei dessverre ikke slik han eller hans tilhengere kunne håpe på: leppa og helsa svikta Hub, som han ofte blei kalt, og jeg glemmer aldri den siste gangen jeg så han live på Blå i Oslo – det var bare trist å oppleve den store som en bleik skygge av seg sjøl.

Første gang jeg opplevde Hubbard var i Molde i 1984 med et superlag bestående av Billy Hart, Joe Henderson, Michel Petrucciani og Buster Williams. Hubbard var fortsatt i godt slag og svært glad for å være tilbake i byen han “nekta” å forlate i forbindelse med sitt første besøk i 1966.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jazzdetektivene

Nok en gang har jazzarkeologene i Resonance Records, med Zev Feldman i spissen, ved hjelp av lydmannen Bernard Drayton fått tak i og restaurert opptakene som sistnevnte gjorde på mandagskonsertene på klubben The Blue Morocco i The Bronx, New York.

Vi får bli med på to hele sett med til sammen vel to timer med musikk.
I all hovedsak er det Hubbards egne låter som “Crisis” og ikke minst “Up Jumped Spring”, krydra med standardlåtene “Bye Bye Blackbird” og “Summertime”, som blir servert.

Her får alle ideer og initiativ muligheten til å utvikle seg og til å bli “fullført” i versjoner som varer inntil knappe 23 minutter – uten et sekund å gå på tomgang.

Hubbard er i toppslag og forteller oss hvilken virtuos han var samtidig som han fylte absolutt alt med substans og personlighet. Det at sjefen her spilte med sitt faste band bestående av Kenny Barron på piano, Herbie Lewis på bass, Bennie Maupin på tenorsaksofon og Freddie Waits på trommer, gjorde også sitt til at det låter framifrå fra start til mål og i alle slags tempi.

Praktfullt

Som med alt som kommer ut fra Resonance Records så er dette også en praktfull produksjon. Et 32 siders hefte med blant annet intervjuer med de gjenlevende i bandet, Barron og Maupin, samt trompeterne Charles Tolliver, Eddie Henderson, Steven Bernstein og Jeremy Pelt, som alle beundra og hadde et ganske så nært forhold til sitt store forbilde, er med å sette dette strålende liveopptaket, som aldri har vært gitt ut tidligere, i et perfekt perspektiv.

Du verden så godt det er å oppleve Freddie Hubbard i toppform igjen!

Den høyst originale trioen Building Instrument har runda ti år med god margin. De blir stadig mer unike og spennende.

Vokalist og multiinstrumentalist Mari Kvien Brunvoll, trommeslager, og veldig mye mer, Øyvind Hegg-Lunde og synthesist og elektroniker Åsmund Weltzien, debuterte som Building Instrument med sitt sjøltitulerte
album i 2014. De fortalte oss umiddelbart at de hadde noe høyst originalt på hjertet og bekrefta det veldig med oppfølgerne “Kem som kan å leve” i 2016 og “Mangelen min” to år seinere.

Nå har det altså tatt sju år siden forrige løypemelding og det er veldig hyggelig å kunne melde at Building Instrument på ingen måte har stått stille.

Personlige stemmer

Alle tre er utstyrt med unike stemmer og for en som kommer fra Norges vakreste by så er det hyggelig å høre Kvien Brunvoll, ja hun er søster til Ane Brun, synge på Molde-dialekt. Vakkert, må vite.

Hva er det så Building Instrument har unnfanga i laboratoriet sitt denne gangen? På mange vis er det en forlengelse av det de ga oss med de tre første visittkorta.

Jeg finner det svært vanskelig, og egentlig helt unødvendig, å sammenlikne Building Instrument med noe eller noen. Det hevdes at artister som Annette Peacock og Kate Bush befinner seg i underbevisstheten, mens den originale bruken av beats, synther og samples, tar landskapet i ei annen retning igjen.

Musikken er rytmisk spennende, melodisk annerledes, filosofisk og fascinerende. Måten de tre har utvikla seg sammen og hver for seg, gjør de til en kohort som lar ideene få utvikle seg både sammen og i hjemmestudioene slik at de framstår enda mer originale enn ved siste oppmøte. Den bergenske studiotrollmannen Jørgen Træen skal også ha sin
del av æren for at dette har blitt så vellykka som det har blitt.

Building Instrument må for all del ikke vente sju år til før de stiller til start igjen.

For meg er dette det første møtet med den svenske trompeteren Erik Palmberg. Jeg skjønner at jeg har gått glipp av mye vakkert.

«Faces» er Erik Palmberg (44) sin tredje utgivelse under eget navn. De to første gikk meg altså hus forbi og jeg har neppe noen andre å skylde på enn meg sjøl.

Med årets visittkort har Palmberg, som spiller både trompet og flygelhorn og har skrevet nesten alle låtene, har godorda stått i kø både i svenske og internasjonale publikasjoner. Den har blant annet
vunnet leseravstemninga som årets skive, Gyllene Skivan, hos broderfolkets ledende jazzmagasin, Orkesterjournalen.

Melodiker og lyriker

Palmberg er en melodiker og lyriker av meget solid klasse. Det gjenspeiles både i låtene og spillet hans.

Når så bandet, befolka av Anton Dromberg på piano, tyske, men Sverige-bosatte Sebastian Voegler på trommer og Niklas Wennström på bass – alle mer eller mindre nye bekjentskaper for meg, åpenbart stortrives i de kollektivt unnfanga arrangementene, så har dette blitt et visittkort både Palmberg og kohorten kan være svært stolte av.

Bandet har spilt sammen siden 2018 og låter deretter: uhyre samspilt og empatisk. De to standardlåtene, «I Remember You» og «Moon and Sand» – den andre ikke helt i a-klassen som standardlåt kanskje, får også
svært unike tolkninger.

Palmberg tilhører mer eller mindre den samme generasjonen som Mathias Eick. Musikalsk er det avgjort et slektskap mellom de to også. Når det
er sagt er begge utstyrt med høyst personlige stemmer og uttrykk.

Begge har kommet for å bli værende helt der oppe.