Vokalisten Eva Storrusten viser med sin debut at hun ikke er redd for å hoppe fra stor høyde. Hun viser seg så naken, sårbar og ærlig som vel mulig.
Eva Storrusten tør og lykkes.
Eva Storrusten (34) er utdanna arkitekt, men har åpenbart hatt et nært og viktig forhold til musikk helt fra hun blei introdusert for Nina Simone i oppveksten.
“Møtet” med Eva Cassidy blei nok en inspirasjonskilde og Storrusten har blant annet vært medlem av vokalkollektivet Oslo 14 som Elin Rosseland tok initiativet til. Bortsett fra det har jeg aldri hørt noe fra Storrusten før debuten meldte sin ankomst.
Storrusten legger ikke skjul på at hun har gått gjennom ei vanskelig tid personlig de siste åra. Etter blant annet et samlivsbrudd i 2023 bestemte hun seg for at hun ville komme seg gjennom traumene og motgangen ved hjelp av musikken der inspirasjon fra yoga, natur, jazz og improvisasjon skulle spille og har spilt avgjørende roller.
Bortsett fra en nydelig versjon av ikoniske “Both Sides Now”, så har Storrusten skrevet all musikk og tekst sjøl med litt assistanse fra tangenter Jan Hovland.
Det har hun gjort i all hovedsak på engelsk, men med et par sterke norske unntak. Flotte bidrag fra en rekke musikere og produsenter løfter det hele på et empatisk vis også.
Storrusten pakker absolutt ikke noe som helst inn i bomull eller noe annet. Hun kler seg så naken som vel mulig og har utvilsomt brukt spesielt tekstene til å komme seg gjennom motbakkene.
Kanskje er det en tildels bitter Storrusten vi møter, men det må hun gjerne være. Jeg skal ikke sette meg til doms over noe, men slår gjerne fast at hun har makta å sette flotte, sterke og usedvanlig personlige ord på det livet har ført med seg for henne.
Flott stemme
Eva Storrusten har ei fin og personlig stemme og et tydelig og varmt uttrykk. Hun tar oss med inn i et pop-, indie-landskap med jazzkrydder som gjør at det er godt å oppholde seg der sjøl om det sikkert har vært både ondt og godt å lage dette universet.
Mye forteller meg at musikken og ikke minst dette prosjektet har hjulpet Eva Storrusten videre og at lyset kanskje har meldt seg i den andre enden av tunnelen. “Through Darkness” kan helt sikkert hjelpe andre som har møtt veggen på et aller annet vis også, men uansett kan det bare nytes som god, varm, inderlig og ærlig musikk.
Trioen til pianisten Eivind Austad har levd sammen i over ti år. Det skinner tydelig gjennom på den ferske tilstandsrapporten.
Eivind Austad sammen med Håkon Mjåset Johansen og Magne Thormodsæter – trioen sin det!
I 2015 presenterte Eivind Austad (51) trioen sin for første gang med “Moving” på det tyske selskapet Ozella Music. Sammen med trommeslager Håkon Mjåset Johansen og bassist Magne Thormodsæter, tre gode venner fra jazzlinja i Trondheim, fortalte Austad oss på første forsøk at vi hadde med en svært så spennende og personlig trio å gjøre.
Seinere har de tre fulgt opp med “Northbound” i 2019 og i 2018 viste Austad også ei annen side av seg sjøl med “That Feeling” med topp New Orleans-reisefølge med musikk innspilt i jazzens fødeby.
Nå er det kjernetrioen som melder seg til tjeneste igjen og den låter bedre enn noen gang.
Demokrati
Etter at ballet åpner med David Bowies “Moonage Daydream”, så er resten Austads komposisjoner. Likevel sier cd-heftet at Austad veldig gjerne deler komponistæra/ansvaret med Mjåset Johansen og Thormodsæter – det sier det meste om hvilket empatisk lag vi har med å gjøre.
Austad har henta inspirasjon fra en rekke kilder og sammen med de to andre satt det sammen til et personlig triouttrykk som sammen med blant andre Eyolf Dale, Tord Gustavsen, Espen Eriksen, Helge Lien, Mats Eilertsen, Liv Andrea Hauge og Kjetil Mulelid bekrefter at de hører hjemme på svært høyt internasjonalt nivå i et melodisk, dynamisk og vakkert landskap.
Bjørn Klakeggs kjærlighetsbarn Local Store er i minst like god form som ved de to første møtene. Her er det ikke mye slitasje å snakke om.
Local Store er i bedre form enn noen gang.
Gitaristen, vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Bjørn Klakegg har i tillegg til svært mye annet rukket å bli 67 år ung. Til tross for at han nå har gjort seg fortjent til honnørbillett på buss og trikk, så fortsetter han heldigvis å lage livsbejaende og nydelig popmusikk med et kvalitetsstempel på seg som det ikke er mange av i denne sjangeren.
Jeg fikk gleden av av å møte Local Store første gang i 2020 da debuten “Magpie and the Moon” så dagens lys. Det var en stor og hyggelig overraskelse for meg – jazzgitarist Klakegg som de seineste åra hadde markert seg kraftig med bandet Needlepoint viste oss nemlig ei popside av seg sjøl som jeg visste lite om. Den hadde åpenbart fått seg en dytt i ryggen av gitareleven hans, Mattias Krohn Nielsen, som hørte hjemme i en generasjon eller to under lærer´n.
Sammen med trommeslager og perkusjonist Tore Ljøkelsøy, en mer enn lovende jazzist, og elbassist Magnus Tveten, fra samme generasjon som Krohn Nielsen, hadde Klakegg skapt en flott kohort.
Oppfølgeren to år seinere, “Pink Paper Hearts”, bekrefta potensialet fra debuten, og nå har pangsjonisten og guttungene nok en gang fortalt oss at den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, også har blitt løst på et nydelig vis. Ikke noe kluss i vekslinga her med andre ord.
Varme melodier
Klakegg er en melodisnekrer av sjeldent kaliber. Når han så skriver og synger tekster om alt fra å være giddalaus via krangling og lengsel på så forskjellige vis, hobbysnekring – Klakegg snekrer jo sine egne instrumenter, til redsel for å miste, så har det ført til nok et visittkort av det herlige slaget.
Bandet er bedre og mer samspilt enn noen gang og Klakegg både spiller og synger med det finstemte nebbet han har på en måte som jeg stortrives med. Honnør og honnørbillett er velfortjent og vel så det.
Local Store «Whatever Time Will Bring» BJK Music/bigdipper.no
Dette er Red Gazelle Trio sitt tredje album, men likevel mitt første med den danske kohorten. Det skulle vise seg å være på høy tid.
Danske Red Gazell Trio har noe vakkert på menyen.
Jeg står frem og innrømmer åpent at jeg ikke har hørt om Red Gazelle Trio tidligere. Trommeslageren Simon Forchhammer, bassisten Peter Price og gitaristen Kristoffer Vejslev er i stor i grad også nye bekjentskaper. Jeg er slik skrudd sammen at jeg trigges av å åpne nye musikalske dører og slik er det også denne gangen – Red Gazelle Trio sitt tredje visittkort har absolutt sørga for spennende påfyll.
Disse tre herrene ga ut si første plate sammen i 2018 og har spilt sammen i en årrekke. Slik høres det da også ut. Kohorten høres usedvanlig samstemt og samspilt ut. På de tidligere utgivelsene har det kun vært trioen som har vist seg frem, men denne gangen har de fått besøk på noen av låtene av den amerikanske, men Danmark-bosatte saksofonisten Ned Ferm og trompeteren Jakob Sørensen.
Det vi blir servert her er låter i all hovedsak skrevet av gitarist Vejslev og som hele tida har et melodisk og tildels melankolsk innhold. Det er vakre og flotte samtaler med dyktige musikere som skaper gode stemninger med forskjellig temperatur vi møter. Det er personlig og særprega musikk som Red Gazelle Trio har på menyen og jeg gleder meg til å følge trioen i fremtida.
Red Gazell Trio «On a Human Level» Zack´s MUSIC/zacks.dk
Felespilleren Marie Klåpbakken har «alle» sett eller hørt i forbindelse med en rekke tv-program der krydder har vært ønska. Her møter vi henne i full blomst.
Marie Klåpbakken har mye å melde både som vokalist og felespiller.
Det er åpenbart ei god grunn til at Marie Klåpbakken (39) er ei ettertrakta stemme for de fleste anledninger. Den musikkhøgskole-utdanna felespilleren fra Vinstra er nemlig en glitrende instrumentalist med solid utstråling i spillet sitt.
Her, på hennes andre soloutgivelse – «Framtida» fra 2012 gikk meg hus forbi, bekrefter hun definitivt det, men hun viser oss også så mye mer.
Historieforteller
Om det er med fela eller med sin flotte stemme, på herlig og uforfalska Vinstra-dialekt, så snakker Klåpbakken til meg på et vis som gjør at jeg tror på henne – det største komplimentet jeg kan gi en artist.
Når hun så har fått assistanse av de framifrå tekstforfatterne Ingvar Hovland og Tor Kjetil Espedal og produsenthjelp av Bjørn Ole Rasch samt musikalsk reisefølge av gutta i bandet SVER, som har vist Klåpbakken vei tilbake til folkemusikken som hun er oppvokst med, så har dette blitt et usedvanlig vakkert og flott singer/songwriter-visittkort med folkemusikk-krydder som inviterer oss inn til hvem hun er og hvor hun kommer fra.
Rampelyset
Marie Klåpbakken har spilt ei supportrolle i mange år. Her viser hun oss at hun fortjener rampelyset i mye større grad.
Marie Klåpbakken «Her og Nå» MTG Music/mtgmusic.no
Malmö har vist seg å være en musikalsk smeltedigel. Her kommer enda en bekreftelse på det og nok en gang med litt norsk krydder.
floats fra Malmö imponerer – med litt norsk krydder.
Musikk- og jazzutdanninga i Malmö har hatt og har et godt rykte på seg. Det samme har miljøet i den sør-svenske byen som av forståelige årsaker har nære forbindelser til både København og kontinentet.
Flere norske musikere har studert i Malmö og noen av dem har blitt der værende også. Bassisten Anne Marte Eggen fra Snåsa, som vi har blitt kjent med gjennom bandene We Float og Ljom, er en av dem.Gitaristen Gabriel Øien fra Eidsvoll Verk, en annen og her møter vi han med det fine bandet floats – med liten f, må vite.
Øien nærmer seg 30 med stormskritt og resten av bandet hører nok også hjemme i samme aldersgruppe. «Filament» er bandets andre visittkort, men det første som har kommet min vei.
Sjangerfritt
Sammen med vokalisten Lovisa Lidgren, Adam Sass (trompet), Gustav Dalemo (tenorsaksofon), Hampus Torarp (piano), Samuel Eklind (bass) og Sammy Hsia (trommer), tar Øien og floats oss med til landskap som har både soul, funk, pop, jazz og garantert andre herligheter i seg.
Lovisa Lidgren er en veldig bra og særprega vokalist som åpenbart har en henta mye både herfra og derfra, hun scatter også så det griner, og satt det sammen til sitt eget.
Med et herlig originalmateriale framstår bandet som en kohort som ganske sikkert er et heftig og svett liveband. Det sagt så funker det helt utmerket på anlegget i heimen også.
Og hvis noen lurer, så forsvarer Gabriel Øien rødt, hvitt og blått på et framifrå vis.
Kulturen og miljøet Motvind Records representerer er en sjelden og viktig villblomst i den norske musikkfaunaen. Her er det fire flotte eksempler på det.
Hans Hulbækmo og Egil Kalman ute i det fri.Håkon Thelin sammen med en av sine beste venner.Helga Myhr og Tanja Orning fører unike samtaler.Joel Ring sammen med sin spennende svorske kohort.
Motvind Kulturlag, med ideologisk sete i Rollag i Numedal like nord for Kongsberg, er overbygninga til det meste som skjer rundt Motvind-kulturen. For de har faktisk makta å skape en helt egen kultur og det virker som det er ingenting som kan stoppe dette økologiske og idealistiske toget. Det er herlig motsrøms og en vekst jeg håper vil fortsette å blomstre i lang tid fremover. Jovisst trengs det ildsjeler som Andreas Røysum, men det virker seom om kulturen etter hvert har så mange bein å stå på at den vil klare seg og vokse uansett. Disse fire utgivelsene er gode prov på det.
Herlig duo
Den svenske bassisten Egil Kalman från Linköping og en av vår generasjons heftigste trommeslagere uansett sjanger, Hans Hulbækmo, går tilbake til jazzlinja i Trondheim. De har åpenbart beholdt kontakten etter at eksamen blei bestått og her møter vi de to i ført synth og munnharpe pluss bass for Kalmans del og congas, perkusjon og munnharpe pluss trommer for Hulbækmos del.
Bortsett fra tradlåta “Filleværen” er all musikken unnfanga av de to – mer eller mindre – helst mer, vil jeg tro – der og da av de to. Sjøl om det er fritt, så er det både melodisk, rytmisk, dronete og meditativt. Her får ideer mulighet til å utvikle seg i sitt eget tempo – de to kan hverandre så godt at de stoler 100% på hverandre. Her trengs verken flytevest eller fallskjerm; her er to særdeles frisinnede og åpne sinn mer enn nok til at det fra tid til annen skapes helt magisk musikk.
På egen hånd
Bassisten Håkon Thelin kjenner jeg best fra trioen Poing som består av Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm i tillegg til Thelin. I stor grad oppholder Poing seg i et samtidsmusikk-terreng og jeg har i liten grad oppfatta Thelin som en jazzbassist. Slik møter han heller ikke opp her – mutters aleine med den store fela si.
Thelin tar oss derimot med inn i en folkemusikktradisjon der jeg sjelden eller aldri har hørt solobass tidligere. Arild Andersen har jo lekt seg med deler av denne tradisjonen med “Arv” og “Sagn”, men da med fullt band rundt seg.
Med sin store og varme tone tolker Thelin, både med og uten bue, musikk etter Knut Kjøk, Susanne Lundeng, Hans W. Brimi, Geir Egil Larsen, Eilev Smedal, Unni Løvlid og Vidar Lande.
Dette er en fascinerende og original ekskursjon som viser i alle fall meg ei ny og flott side av Håkon Thelins kunstnerskap.
Flotte samtaler
Helga & Tanja, det vil si Helga Myhr på hardingfele og Tanja Orning på cello, tar oss med til steder de færreste har besøkt noen gang. Musikken, som de to har unnfanga sammen, har i seg en søken etter å gå opp i en større enhet – at de to instrumentene skal klinge sammen som ett.
Landskapene, de musikalske maleriene eller lydteksturene de to har funnet frem til er fantasier kun Helga & Tanja kunne ha skapt. De er totalt unike, spennende og alltid fascinerende. Her er det bare å skape sine egne fantasier underveis til den utradjsonelle måten de to trakterer sine instrumenter på.
Hvis tradisjonell melodikk, rytmikk og harmonikk er din greie, så skal du leite helt andre steder. Hvis du vil utfordre deg sjøl og få påfyll av noe du ikke har forventa deg, så har du kommet til rett adresse.
Nok en framifrå svenskeimport
Egil Kalman er allerede nevnt som en svenske vi mer enn gjerne kaller svorsk og vel så det etter hvert. Det samme gjelder definitivt også for cellisten, bassisten, komponisten og bandlederen Joel Ring. Han dukker opp i en rekke sammenhenger og sørger alltid for å sette sitt umiskjennelige særpreg og bumerke på musikken.
Med sin Neverending Sextet debuterte Ring & Co i 2021 med “Pouring Textures” og de forteller oss her at de er en kohort som er i stadig utvikling. Vi befinner oss i avant-garde jazzens mange grenseland og om musikken er skrevet eller fritt improvisert, så foregår det interessante og originale samtaler rund baut.
Med et svorsk lag bestående av Anton Jonsson og Tomas Sandström på trommer, Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba, Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og bassklarinett og Milton Öhrström på piano og harmonium, introduserer Ring oss for univers som er så totalt kompromissløse og unike at i alle fall mitt mottakerapparat stimuleres kraftig.
Motvind Records beviser nok en gang hvor enormt viktig og særegen villblomst de er.
Egil Kalman/Hans Hulbækmo «Unit of Time» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Håkon Thelin «Slåtter på kontrabass» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Helga & Tanja «Klangkorpus» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Joel and the Neverending Sextet «Marbled» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Moderne elektrisk blues har hatt mange storheter, men det har liksom vært bare én konge: B. B. King. Her møter vi han for første gang fra en konsert i 1977.
B.B. King sammen med sin kjære Lucille.
Folka bak Elemental Music, med Zev Feldman i spissen, fortsetter å gjøre en formidabel jobb. De har som “formålsparagraf” å grave opp musikalske skatter som har blitt liggende i diverse arkiver rundt om i verden, sette dem i så god teknisk stand som mulig, “pakke” det hele inn med et informativt og innholdsrikt teksthefte og på det viset gi folket noe de ikke visste de savna.
Pianoikonet Bill Evans har lenge vært den store favoritten, inkludert en konsert fra Kongsberg-festivalen i 1970, men nå er det et annet ikon som har kommet til overflata, nemlig blueskongen B.B. King (1925-2015).
Vi blir tatt med tilbake til den 7. oktober 1977 – en periode som blues-kjennere sier er ganske dårlig dokumentert for Kings del. Det er kvalitetsmessig ingen grunn til – den den gang 52 år gamle King er nemlig i storform både med sin kjære Lucille, gitaren, og vokalt.
Hele konserten
Vi får være med på knappe 80 minutter som starter med en intro bestående av Thelonious Monk-klassikeren “Blue Monk” og “Caldonia” – der King inntar rampelyset – for så å beholde det.
Med sitt mer enn dugande sjumannband med tre blåsere blir vi tatt med på en type ønskekonsert for King-elskere. “Sweet Little Angel”, “Why I Sing the Blues”, “The Thrill Is Gone” og Stevie Wonders “To Know You Is to Love You” sto på programmet og publikum i Nancy hadde all grunn til å være begeistra – Riley Ben, eller B.B. blant venner, var nemlig i storform. Såvidt jeg vet spilte han aldri med Monk-trommeslageren Ben Riley – det hadde jo vært en morsom kombinasjon. Sistnevnte kunne definitivt “Blue Monk” som festen starta med i alle fall.
Åtte år etter denne konserten hørte jeg B.B. King live for første gang. Sammen meg Jon Eberson i Idrettens Hus i Molde hadde jeg ei stor stund og han oppsummerte det greit den gangen og det er like greit å bruke Ebers´ evaluering også denne gangen: Jævla tøft!
B.B. King «In France: Live at the 1977 Nancy Jazz Pulsations Festival» Elemental Music/elemental-music.com
Den amerikanske trommeslageren Bob Moses forheksa publikum i Molde kino under jazzfestivalen i 1974 sammen med et stjernelag. Nå er han mer tilbake enn noen gang og har spilt inn plate live på Molde kulturskole.
Tre flotte sider av Ra Kalam Bob Moses.
Sjelden handler vel musikk mer om kjærlighet enn i dette tilfellet. Bob Moses (77), som han het i 1974, spilte sammen med Gary Burton, Mick Goodrick, en totalt ukjent tenåring som het Pat Metheny og Steve Swallow – noen av de aller største stjernene på jazzhimmelen. Noen år seinere, i 1980, var han tilbake sammen med vokalikonet Sheila Jordan og pianisten Steve Kuhn. Da var Molde-jenta Elma Gjendem vert for Moses & Co – og nå, etter mange tiår fra hverandre, er de nå kjærester og tilbringer mye tid i Molde!!! Magisk!
Fantastisk karriere
Bob Moses, som etter hvert har føyd til Ra Kalam til navnet sitt, har spilt med og alt og alle – og alle har villet spille med han. Det av svært forståelige årsaker: han er nemlig en usedvanlig dyktig, sjelfull og kreativ perkusjonist. Han har også etablert sitt eget plateselskap og her har det i det siste kommet ut tre strålende og helt forskjellige visittkort som forteller.
Swallows oppfordring
Mesterbassist Steve Swallow, som altså var sammen med Moses i Molde for vel 50 år siden, mente at Moses var en strålende komponist og oppfordra han til å skrive mer. Moses mente at han hadde mer enn nok uspilte låter liggende, men var så stolt av oppfordringa at den trigga en veldig spennende idé.
Han kontakta 18 av sine «nærmeste» musikalske venner og ba de gjøre sin tolkning av en og samme låt! Den heter «Peace Universal» og har ført til 18 totalt forskjellige tolkninger fra storheter som saksofonistene Dave Liebman, Jerry Bergonzi og Stan Strickland, vokalisten Theo Bleckmann, Steve Swallow må vite og supergitaristene Bill Frisell og Pat Metheny der Moses også bidrar med trommer innspilt fra de tider de to spilte sammen.
En strålende idé og en praktfull dokumentasjon på hva komponisten Moses har skapt av utgangspunkt for ekskursjoner.
Fullt band
Det finnes så avgjort andre sider av Moses´ kunstnerskap også. På «Cozmic Soul Gumbo», innspilt i New Orleans høsten 2023, er han omgitt av noen av jazzbyens aller mest vidgjetne musikanter som saksofonistene Tony Dagradi og Jeff Coffin, perkusjonisten Bill Summers og trommeslageren Johnny Vidacovich.
Rundt halvparten av musikken er skrevet av Moses mens resten er kollektivt unnfanga der og da. Den musikalske gumboen – nasjonalmatretten i NO – har klare spor av hvor den er unnfanga og har mye blues og ekte soul i seg – samt mye frihet.
Flott, inderlig og ekte er det fra start til mål.
Tilbake til Molde
50 år etter sitt første Molde-besøk var Moses nok en gang tilbake til sin kjære og ute på øya Sekken i Moldefjorden er for sikkerhets skyld hans gamle venn og kollega Franklin Kiermyer bosatt.
Moses og Kiermyer har kjent hverandre lenge og spilte på samme plate så langt tilbake som i 1999, men måtte altså til Molde og Sekken for å finne tilbake til hverandre. En liten/stor verden, gitt!
Den 27. september i fjor møttes de to perkusjonistene til konsert og liveinnspilling på Molde kulturskole.
Utstyrt med et heftig arsenal av trommer, congas, djembe, gongs, kubjeller og shakers, samt noen stemmebånd ved enkelte anledninger, førte Moses og Kiermyer herlige rytmiske samtaler som aldri vil bli gjentatt noe sted noen gang.
Heldige var de som var til stede, men nå er vi andre nesten like heldige som får oppleve møtet i ettertid og så mange ganger vi måtte ønske.
Sirkelen er slutta for Ra Kalam Bob Moses. Han er tilbake i Molde og Molde er tilbake i han. Music is the food of love heter det på hans morsmål – musikken er uansett et universelt språk.
Ra Kalam Bob Moses «Peace Universal» Ra Kalam Records/nativepulse.comRa Kalam Bob Moses «Cozmic Soul Gumbo» Ra Kalam Records/nativepulse.comRa Kalam Bob Moses – Franklin Kiermyer «Radiant Sky Drumming» Ra Kalam Records/nativepulse.com
Pianisten Emmet Cohen har blitt ei verdensstjerne nesten mer til tross for enn på grunn av.
Emmet Cohen har blitt ei stjerne mot alle odds.
Det var ikke mange utenfor den harde New York-kjernen som kjente til Emmet Cohen (34) før pandemien snudde opp ned på veldig mye rundt og med oss. Den mer enn lovende pianisten, oppvokst i Miami, men som mente at The Big Apple var stedet hvis han virkelig skulle slå gjennom, hadde gjort alvor av akkurat det og begynt å skaffe seg et navn i jazzhovedstaden før svineriet inntok arenaen.
Som for alle andre jazzartister så forsvant jobbene som dugg for sol, men Cohen ante råd – om ikke annet fikk han en idé – en idé han i sin villeste fantasi ikke ante hva skulle føre til.
Hjemme hos
Det Cohen tok initiativ til var å invitere musikervenner hjem til stua si der flygelet hadde en sentral plass. Det førte til en rekke intimkonserter, med nye venner hver gang, som blei publisert live på sosiale medier som «Live at Emmet´s Place». Det førte til en enorm suksess og «seerstorm» verden rundt – publikum var like sultefora som musikerne.
Etter at verden åpna opp igjen har Cohen, som bekjenner seg til et tradisjonelt uttrykk med røtter i The Great American Songbook og andre tidløse herligheter – altså ganske så uhipt egentlig hos den hippe garde -, tatt konseptet ut i den virkelige verden og fylt saler rundt om på festivaler og klubber i en grad han neppe hadde sett for seg før pandemien gjorde sitt inntog.
Nye gjester
Cohen har blant annet gjesta Moldejazz der saksofonisten Lars Franck og Ola Kvernberg var de inviterte sammen med Cohens faste trio.
Det er på det viset vi møter han i «Vibe Provider» – ei plate som er tilegna hans gode venn Michael Funmi Ononaiye (1968-2023) som var svært viktig når det gjaldt å sjøsette «Live at Emmet´s Place».
Her får vi ei god blanding av standardlåter og Cohens egne komposisjoner – alt i den samme tradisjonen. Kjernetrioen består av sjefen samt Philip Norris på bass og Kyle Poole på trommer – nesten som alltid. I tillegg er blant andre blåserne Bruce Harris (trompet), Frank Lacy (trombone) og Tivon Pennicott (tenorsaksofon) med på flere av låtene.
Det har ført til ei hyggestund, som i stua hos Cohen, uten at ei eneste grense blir utfordra. For meg er det mer enn nok at det blir spilt en hel masse hardtswingende og uhip musikk.
