Det å få ørene og resten av sanseapparatet badet i nydelig korsang med nogo attåt er intet mindre enn balsam for sjela.

Blant de mange tingene jeg kan lite om står korsang om ikke i ei særstilling, så i alle fall langt fremme i køa. Likevel tar jeg meg i å bli svært så fascinert når jeg en sjelden gang blir “utsatt” for flotte stemninger der mange stemmer klinger sammen slik jeg blei da Ketil Bjørnstads “Jag etter vind” møtte meg både under urframføringa i Oslo Domkirke og når den ankom heimen for ikke lenge siden.

2L

Hovedårsaken til at jeg fra tid til annen blir “konfrontert” med kormusikk på høyt nivå er at musikken til det strålende selskapet 2L med Grammy-vinnende Morten Lindberg som ideologisk fører og lydmaestro i ultraklassen, ankommer postkassa med jevne og hyggelige mellomrom. Da vet jeg av erfaring at det er kvalitet på gang og det er det også denne gangen.

NRKs jentekor

Det Norske Jentekor er en forlenger av NRKs Jentekor som blei stifta i 1947 og som har vært utskytingsrampen til blant andre Elin Rosseland, Hege Schøyen og Anita Skorgan. Anne Karin Sundal-Ask har vært kunstnerisk leder og dirigent for koret i 20 år og hennes fokus på intonasjon, ensemblemusisering og ikke minst klang, har ført til at koret, som består av jenter mellom 6 og 20, opp på et svært høyt nivå.

Jeg iler til og understreker at det er en amatør i faget som skriver dette, men det klinger uansett nydelig i mine ører.

Musikken er norske folketoner som Ørjan Matre har arrangert for koret på et vis som snakker veldig til meg.

Når så mesterfelespiller Gjermund Larsen og akkordionist i samme liga Frode Haltli har fått mer eller mindre frie hender til å krydre med sine improvisasjoner, så har “Stjernebru”, som betyr veien over til det hinsidige, blitt en klangvakker og nydelig time med Det Norske Jentekor.

Det Norske Jentekor

»Steinbru»

2L/Musikkoperatørene

Palle Mikkelborg er intet mindre enn et ikon. Når så en annen gigant i dansk og europeisk jazz, Carsten Dahl, hyller sin venn og mentor på inderligste vis, så har det blitt intet mindre enn rørende.

Det er jo slik at enkelte øyeblikk, også musikalske, fester seg for der å bli værende. Da trioen Mikkelborg – Knudsen – N.H.Ø.P. spilte “Imagine”, uten å improvisere, på Kulturhuset i Molde for noen tiår siden, var det som om tida sto stille. Det er mye som kan sies om de magiske minuttene, men i denne omgang er det en del av den store opplevelsen som vokser frem igjen: den guddommelige tonen i trompeten til Palle Mikkelborg og inderligheten i uttrykket hans.

Ikonet

Både før og etter den opplevelsen har Palle Mikkelborg (84) fortalt oss hvilken enorm personlighet han er både i egne univers eller sammen med andre. I 1984 var jeg til stede i København da Mikkelborgs hyllest til sitt store idol Miles Davis, “Aura”, blei urframført med Davis som solist. Nok et stort høydepunkt. Nå er det Mikkelborgs tur til å bli hylla og du verden så fortjent det er og så flott det er gjort.

En annen storhet

Pianist, komponist og arrangør i ultraklassen, Carsten Dahl (57), kjenner vi også svært godt her hjemme spesielt etter mange år sammen med Arild Andersen. Han har også samarbeida mye med Mikkelborg, som han også ser på både som mentor og venn.

Over en lengre periode, mellom 2018 og 2023, har han skrevet, arrangert og spilt inn musikken til denne usedvanlig flotte og inderlige hyllesten.

Mikkelborg, med sin vidunderlige tone, er heldigvis med og kler musikken perfekt. Noe annet skulle for så vidt tatt seg ut – den er jo skrevet for og til han!

Sammen med et dansk superlag med blant andre Fredrik Lundin, Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg og Mikelborgs kone Helen Davies på harpe, samt strykere, vokalister og BBC Children´s Choir, skapes det stemninger og musikalske landskap som beskriver og hyller Palle Mikkelborg slik han fortjener.

Palle Mikkelborg har vært og er både en innovatør og inspirator for mange generasjoner. Som Dahl sier: Mikkelborg har brukt et liv på å utforske rommet mellom lyd og stillhet, han har søkt etter lyden av ingenting i altet og etter alt i ingenting.

Jeg mener Palle Mikkelborg har funnet det han har søkt etter veldig ofte og jeg mener også at Carsten Dahl har skapt et storverk av en hyllest for og med Mester Palle.

Jeg har møtt felespilleren Erlend Apneseth i flere settinger. Dette verket med dette superbandet er uansett det heftigste møtet enn så lenge.

Bestillingsverk har blitt et høydepunkt på norske festivaler. Noen lever der og da, men heldigvis får mange muligheten til et videre liv. I 2023 fikk hardingfelespilleren Erlend Apneseth bestilling fra Oslo World og Riksscenen og heldigvis er det slik at nå får alle vi som ikke kjente vår besøkelsestid muligheten til å oppleve den store musikken.

På vent

Apneseth lot verket og tankene bak ligge til marinering et års tid før han tok med seg kremlaget og musikken til studio på seinsommeren i fjor. Nå var ikke jeg på plass da verket blei sjøsatt året før, men med fasit i hånd, eller rettere sagt i ørene, så kan jeg ikke skjønne annet enn at “Song over støv” bare har fortsatt å vokse.

Apneseth har ønska at musikerne skulle påta seg eierskap til musikken. At tida skulle sørge for at den kom skikkelig inn under huden. Med inspirasjon fra en rekke kilder nesten verden rundt, noe som har vært med å forme musikeren Apneseth helt fra barndommen, har “Song over støv” blitt akkurat så stort og mangefasettert som trolig Apneseth hadde hørt for seg.

Kremlag

Med hele fire hardingfelespillere, Selma French Bolstad, Rasmus Kjorstad og Helga Myhr i tillegg til sjefen, som ei slags kjerne for det hele, så skaper ensemblet som ellers består av Henriette Eilertsen på fløyter, Mats Eilertsen på bass, Frode Haltli på trekkspill, Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, Anja Lauvdal på synther og harmonium, Veslemøy Narvesen på trommer og perkusjon, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner samt Espen Reinertsen på saksofon på ett spor – pluss at tre av felespillerne bidrar med sine stemmebånd også – musikk med spor av mangt og mye og sørger for en musikalsk gumbo jeg i alle fall aldri har smakt på tidligere.

Erlend Apneseth og hans storslagne lag har skapt et verk som har alt i seg til å få et langt og godt liv. Dette er nemlig veldig bra, spennende og unik musikk.

Det er en sann glede å se og høre at noen tar vare på tidløse verdier slik som med denne historiske innspillinga med blant andre brødrene Hauk og Knut Buen.

I ei tid der vi kanskje har større behov for trygghet, inspirasjon og kulturell påfyll enn noen gang i mi levetid i alle fall, så er det med et stort smil rundt hjertet at jeg lytter til denne innspillinga fra 1972 med fire spelemenn i ultraklassen fra Telemark.

Jeg iler til og tilstår at folkemusikk ikke er mitt spesiale, men jeg benytter meg igjen av salige Duke Ellingtons berømte utsagn, oversatt til norsk: det er bare to typer musikk: god og dårlig. Denne innspillinga hører avgjort hjemme i den første kategorien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har altså med den første plata som blei nominert til Spellemannprisen i folkemusikk-kategorien i 1972 å gjøre. Nå har den vært utilgjengelig i flere tiår, men etter 53 år er den altså å finne på cd for første gang.

Fire spelemenn

Det var fire mesterspelemenn som gikk i studio i 1971 og spilte inn 16 slåtter hver for seg. Her er det ei herlig blanding av springar og gangar og Jens Amundsen, brødrene Hauk og Knut Buen og Bjarne Herrefoss var åpenbart og bokstavelig talt på hjemmebane. For å bruke Ellingtons terminologi nok en gang: her swinger det!

Knut Buen, som er den eneste gjenlevende av de fire, har skrevet et framifrå teksthefte der han tar for seg både samtlige slåtter, skriver litt om produksjonen og krydrer det heile med en liten biografi om de fire mesterspelemennene frå Telemark.

“So sulla ho mor” er et tidløst og historisk dokument vi skal være glad for er gravd frem igjen. I ei tid der vi blir innhenta av onde hendinger og nyheter på så mange hold, så betyr slike gløtt av noe godt, positivt, varmt og ekte så mye mer enn øregodt. Det er nemlig bra for både kropp, sjel og sinnets helse – det er bare å sette seg ned å kjenne etter.

Noe av det mest spennende jeg vet om i musikkens verden er å få møte nye stemmer. Singer-songwriteren Vidar Furholt hører hjemme der for meg og han inviterer meg inn i et personlig og klokt univers.

Jeg har absolutt ingen problemer med å innrømme at det aller meste kan jeg lite eller aller helst ingenting om. Vidar Furholt, som har gitt ut tre album før dette, hører hjemme i den kategorien. “Slippe taket” mer enn antyder at jeg har gått glipp av mye fint og klokt. På varmtklingende sørlandsdialket, han kommer fra Marnardal nesten så langt sør som mulig, men har jobba som lektor i Stavanger i 25 år, forteller han meg at han har mye ekte og inderlig å melde.

I godt selskap

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Trebarnsfaren Vidar Furholt (51) har et levd liv og masse opplevelser og relasjoner å hente sitt univers fra. Det har ført til at minner, å lære av sine feil, forhold, vennskap og ikke minst det å tørre å gi slipp på det som har vært og har skjedd og glede seg til det som ligger foran, er temaer han skriver godt om og som han synger på et vis som gjør at jeg tror på han. Han veit åpenbart hva han “snakker” om. “Mi tåle et skjelv, mi tåle en storm. Det gir dobbelt styrke når du dele alt du har og vi var der for hverandre”.

Musikalsk befinner Furholt seg i et singer-songwriter-landskap med impulser fra blant annet country og der han får utmerka reisefølge av noen av Stavangers mange dyktige musikere, blant annet den utmerkede gitaristen Dag Vagle.

Hvis du trives i landskap og univers skapt av type Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg, så kommer du garantert til å trives med Vidar Furholts inderlige og troverdige sanger og fine uttrykk.

Vidar Furholt har innsett at tida vi har til disposisjon er kostbar og knapp og han tenker stadig mer på hva han vil bruke den til. og hvem han vil bruke den sammen med. Det må være ekte saker, ekte glede, ekte kjærlighet og gode samtaler med fine folk.

Det har tydeligvis fungert godt i dette tilfellet. “Slippe taket” har blitt et godt og varmt møte med Vidar Furholt.

Den tysk- amerikanske saksofonisten Ingrid Laubrock har imponert i mange settinger. Nå gjør hun det igjen, men denne gangen uten å spille sjøl.

Ingrid Laubrock (54), fra Münster i Tyskland, har ført en omflakkende musikalsk tilværelse i hjemlandet og i England, før hun endte opp i det oppegående Brooklyn-miljøet i New York i 2008. Siden den gang har hun jobba med alternative storheter som Anthony Braxton, Muhal Richard Abrams, Jason Moran, Myra Melford, William Parker, Craig Taborn, Mary Halvorson, Tom Rainey – som hun også er gift med og Kris Davis.

Og det er også på Davis´ svært så oppegående selskap Pyroclastic Records vi møter denne unike versjonen av Laubrock.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Master

Her møter vi altså komponisten Laubrock som, til tross for at hun gjorde enkelte spede forsøk, ikke fant plass til saksofonen i disse landskapene. Utgangspunktet for ekskursjonene var en master i komposisjon som Laubrock jobba med. der hun ønska å skrive musikk for en klassisk duo, Duo Cortona, bestående av sangeren Rachel Calloway og fiolinisten Ari Streisfeld. Etter at Laubrock først hadde vurdert tekster av klassiske lyrikere, så førte et møte med samtidslyrikeren Erica Hunt til at hennes zen-buddhistiske koan- inspirerte korte dikt blei utgangspunktet for hele 60 komposisjoner.

Fire duoer

Masteren, ideen og prosjektet fortsatte å vokse gjennom flere år og til slutt blei det altså 60 låter til Hunts korthugde dikt. Laubrock hørte for seg fire helt forskjellige duoer til tekstene og musikken hun skreiv og det har har ført til 15 relativt korte låter hver seg med henholdsvis, i tillegg til nevnte Duo Cortona, Fay Victor (vokal) og Mariel Roberts (cello), Sara Serpa (vokal) og Matt Mitchell (piano) og Theo Bleckmann (vokal) og Ben Monder (gitar). Innspillingene er gjort mellom 2022 og 2024.

Noen kjente og noen ukjente fra New Yorks store undergrunnsscene og de fire duoene låter sjølsagt totalt forskjellige fra hverandre. Noe er melodisk og lyrisk, andre er mer eksperimentelle og åpne. Alt er originalt og høyst personlig og Ingrid Laubrock viser oss tydeligere enn noen gang hvilken unik stemme hun er og har.

Carola er en artist jeg har den største respekt for sjøl om ikke alt hun har gjort faller i min smak. «Via Dolorosa» er uansett et storverk som bekrefter hvilken enorm kunstner hun er og med norsk fødselshjelp nok en gang.

Noe, eller ganske mye faktisk, forteller meg at Carola Häggkvist (58) har levd et høyst spesielt liv. Hun har opplevd en form for eksponering de færreste har den minste anelse om hva fører med seg eller koster. Uten at jeg skal prøve meg som hobbyanalytiker eller psykolog, så tror jeg det er ganske åpenbart at et slikt voldsomt trykk hun har levd under har påvirka henne i større eller mindre grad.

Et samarbeid som Carola har holdt fast ved gjennom flere tiår er det fruktbare og sterke musikalske universet hun har skapt sammen med Erik Hillestad – det ideologiske fyrtårnet til Kirkelig Kulturverksted gjennom mange tiår. «Jul i Betlehem», «Blott en dag» og «Sånger för stora och små» må være høydepunkt i Carolas karriere og hele tida har Hillestad vært hjertelig til stede.

Med pasjonsspillet «Via Dolorosa – Maria Magdalenas kärlek» har de to tatt nye og fantastiske steg sammen.

Påskefesten

Det er mange år siden Carola og Hillestad begynte å snakke om muligheten for et pasjonsspill der Hillestad mente Carola kunne gestalte Maria Magdalena. Det kristne påskebudskapet står sjølsagt sentralt her. Carola har skrevet melodiene gjennom lengre perioder, sendt dem til Hillestad som har skrevet tekstene og så har bandet blitt satt sammen, koret og solistene henta inn og det hele blitt spilt inn i flere etapper. Høsten 2024 var de 15 låtene, som varer i nesten 70 minutter, i boks og akkurat nå til påske kan vi altså få nyte herligheten.

Toppa lag

Til å synge de andre rollene møter vi Anders Wyller som Jesus, Grethe Svensen som Jesu mor, Jostein Hasselgård som disippelen Johannes, Håkon Iversen som Peter og Knut Anders Sørum som tvileren Tomas. Alt og alle synger på svensk og jeg opplever at det fikser dette stjernelaget akkurat slik det skal gjøres. Kammerkoret Aurum under ledelse av Eva Holm Foosnæs samt Marian Lisland og fire sangere gjør det flott der de veksler mellom å være disipler og folkemengde. Framifrå!

Når så Kjetil Bjerkestrand og Atle Halstensen står for arrangementene og det pianistiske, Rune Arnesen – som også spilte på «Jul i Betlehem» – og Anders Engen deler på trommeansvaret, Hallgrim Bratberg (gitar) og Gjermund Silset (bass) sørger for at tonefølget er så glitrende som vi egentlig vet når de er involvert.

Tro eller ikke tro

Dette spillet, denne musikken, dette uttrykket har så avgjort et kristent budskap. Jeg har ikke den samme troa som Carola og Erik Hillestad, men det hindrer meg ikke å sette fantastisk stor pris på dette inderlige og ekte mesterverket signert radarparet Carola og Erik Hillestad. Det er nemlig akkurat det det er – et mesterverk. Og du verden for ei stemme Carola er besjela med. Sjelden er vel himmelsk en mer passende beskrivelse. God påske!

Det er snart fem år siden jeg storkoste meg med debutskiva til gitaristen Erland Helbø og den hippe trioen hans. Nå er oppfølgeren på plass og jeg koser meg minst like mye.

Da debutskiva “Improve Reality” inntok heimen i 2020, så var det mitt første møte med pedagogen og musikeren Erland Helbø. Med jazzmetropolen Jessheim som bosted, der han også også har bedrevet gitarundervisning og brukt som utgangspunkt for mye frilansing, har Helbø så definitivt utvikla seg til å bli en strålende plekterfører i et jazzrock-univers som ikke har fått mye kred og tilhørende status blant kredjazzfolket her til lands. Her forteller Helbø oss nok en gang at han bør få masse oppmerksomhet – hans musikk, egenskaper og uttrykk hører nemlig hjemme på et svært høyt nivå.

Never change

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som i 2020 så er det Frode Berg som trakterer elbassen – han kan jo avgjort behandle den store akustiske fela også, noe han blant annet gjør i Oslo Filharmonien. En av kongerikets mest ettertrakta trommeslagere innenfor en rekke sjangre, Erik Smith, er også på plass som sist.

Trioen låt kanon i 2020 og den låter enda bedre nå etter at de sikkert har fått spilt mer sammen live i løpet av de fem åra. I tillegg gjør tangentør Knut Løchsen, på tre spor, og superveteranen Brynjulf Blix på orgel på ett spor, framifrå fargelegger- og krydderinnsatser. Blix har også skrevet en fin coverhefte-tekst.

Alt sjøl

Helbø har skrevet all musikken og vi snakker melodiske og rytmiske eksesser i alle slags tempi med masse dynamikk og virtuositet i seg. De tre herrene snakker strålende sammen og både utfyller og utfordrer hverandre slik musikere av dette kalibret skal gjøre.

Dette er altså jazzrock av høy byrd med elementer av soul, funk og rhythm and blues i seg. Det er både bredde og dybde i uttrykket EH3 og nå synes jeg det må være slutt på at Erland Helbø og EH3 fortsetter å passere under ymse radarer. Han og de er alt for bra til det!

Vaarin er en singer-songwriter fra metropolen Hokksund som jeg endelig har fått ørene opp for. Det var på høy tid.

Vaarin, som garantert også reagerer hvis noen sier eller skriver Vårin Strand, er en 28 år ung singer songwriter som jeg beklageligvis har hørt mer om enn av. Heldigvis har jeg fått muligheten til å hekte meg på når hun nå er ute med sitt tredje visittkort siden 2018.

Vaarin kommer altså fra Hokksund – en liten by som jeg ikke akkurat forbinder som en musikalsk eller kulturell metropol. Men så viser det seg at Vaarin er vokst opp i et usedvanlig kreativt hjem med kunstnermor og en gitarspillende far og allerede fra hun var 14 år så var hun i gang med låtskriving.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tar oss med tilbake

Som tittelen “Heading Home” mer enn antyder så tar Vaarin oss med tilbake til røttene og den inspirerende oppveksten sin i det 300 år gamle huset i Hokksund. Her får vi møte hennes gamle minner ispedd en hel del kjærlig nostalgi og ikke minst en lengsel om å høre hjemme sjøl om hun har blitt voksen og er bosatt i hovedstaden.

Gjennom de fine tekstene sine tar Vaarin oss med til steder der fortid får møte fremtid. Hva er forgjengelig, hva vil overleve? Når hun i tillegg til de fine tekstene også skriver vakre låter som kler både tekstene og den fine stemma hennes, så har “Heading Home”, med svært god hjelp av et flott lag musikanter, inkludert pappa, blitt et nydelig og inderlig visittkort som forteller meg at Vaarin er og har ei stemme jeg vil følge med stor glede i tida som kommer.

Den tyrkiske perkusjonisten Berke Can Özcan og den amerikanske barytonsaksofonisten Jonah Parzen-Johnson har møtt hverandre på et spesielt vis.

Vær nysgjerrig, finn glede, bygg noe bedre sammen. Det er tid for det. Det var alltid tid for det. Dette var utgangspunktet for et spesielt møte i 2022 da Parzen-Johnson satte seg på flyet fra New York til Istanbul for å møte en musiker han aldri hadde truffet, perkusjonisten Berke Can Özcan.

De to møtte en halvtime før lydsjekk, men konserten som fulgte har blitt beskrevet som om den var resultat av mange års samarbeid. De fant heldigvis ut at de ville fortsette samarbeidet og dette er duoens debut på det svært så oppegående finske selskapet We Jazz Records.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På tvers av kontinenter

Musikken som har blitt unnfanga her er bortimot totalt improvisert, men den låter nesten som den er gjennomkomponert. Det forteller en hel del om hvilken kommunikasjon som har oppstått mellom de to. Med all mulige slags teknologi tilgjengelig har den blitt spilt inn med stor fysisk avstand mellom de to – den ene i USA og den andre i Tyrkia og dalstrøka rundt. En rekke samples ligger til grunn for melodiene eller omkranser de og synthbruken som jeg tror stort sett Özcan står for, er aldri for dominerende, men er med på å bygge de fine lydlandskapene på et organisk vis .

Nå har duoen også blitt et liveband og noe forteller meg at disse spennende møtene blir forlenga på et inderlig vis også live.

Mer enn vinyl

We Jazz records er et kvalitetsselskap på alle mulige vis. i tillegg til å gi ut flotte vinyler, også med norske artister, så gir de også ut et magasin som de har kalt Zonig. Denne utgava for vinteren 24/25 er den trettende i rekka, er skrevet på engelsk og på de 130 sidene er det tettpakket med interessante artikler, inkludert en om “vår egen” John Surman, skrevet av noen av de beste internasjonale jazzjournalistene. Anbefales på det varmeste.