Moderne elektrisk blues har hatt mange storheter, men det har liksom
vært bare én konge: B. B. King. Her møter vi han for første gang fra
en konsert i 1977.

Folka bak Elemental Music, med Zev Feldman i spissen, fortsetter å
gjøre en formidabel jobb. De har som “formålsparagraf” å grave opp
musikalske skatter som har blitt liggende i diverse arkiver rundt om i
verden, sette dem i så god teknisk stand som mulig, “pakke” det hele
inn med et informativt og innholdsrikt teksthefte og på det viset gi
folket noe de ikke visste de savna.

Pianoikonet Bill Evans har lenge vært den store favoritten, inkludert
en konsert fra Kongsberg-festivalen i 1970, men nå er det et annet
ikon som har kommet til overflata, nemlig blueskongen B.B. King
(1925-2015).

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vi blir tatt med tilbake til den 7. oktober 1977 – en periode som
blues-kjennere sier er ganske dårlig dokumentert for Kings del. Det er
kvalitetsmessig ingen grunn til – den den gang 52 år gamle King er
nemlig i storform både med sin kjære Lucille, gitaren, og vokalt.

Hele konserten

Vi får være med på knappe 80 minutter som starter med en intro
bestående av Thelonious Monk-klassikeren “Blue Monk” og “Caldonia” –
der King inntar rampelyset – for så å beholde det.

Med sitt mer enn dugande sjumannband med tre blåsere blir vi tatt med på en type
ønskekonsert for King-elskere. “Sweet Little Angel”, “Why I Sing the
Blues”, “The Thrill Is Gone” og Stevie Wonders “To Know You Is to Love
You” sto på programmet og publikum i Nancy hadde all grunn til å være
begeistra – Riley Ben, eller B.B. blant venner, var nemlig i storform.
Såvidt jeg vet spilte han aldri med Monk-trommeslageren Ben Riley –
det hadde jo vært en morsom kombinasjon. Sistnevnte kunne definitivt
“Blue Monk” som festen starta med i alle fall.

Åtte år etter denne konserten hørte jeg B.B. King live for første
gang. Sammen meg Jon Eberson i Idrettens Hus i Molde hadde jeg ei stor
stund og han oppsummerte det greit den gangen og det er like greit å
bruke Ebers´ evaluering også denne gangen: Jævla tøft!

Den amerikanske trommeslageren Bob Moses forheksa publikum i Molde
kino under jazzfestivalen i 1974 sammen med et stjernelag. Nå er han
mer tilbake enn noen gang og har spilt inn plate live på Molde
kulturskole.

Sjelden handler vel musikk mer om kjærlighet enn i dette tilfellet.
Bob Moses (77), som han het i 1974, spilte sammen med Gary Burton,
Mick Goodrick, en totalt ukjent tenåring som het Pat Metheny og Steve
Swallow – noen av de aller største stjernene på jazzhimmelen. Noen år
seinere, i 1980, var han tilbake sammen med vokalikonet Sheila Jordan
og pianisten Steve Kuhn. Da var Molde-jenta Elma Gjendem vert for
Moses & Co – og nå, etter mange tiår fra hverandre, er de nå kjærester
og tilbringer mye tid i Molde!!! Magisk!

Fantastisk karriere

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Bob Moses, som etter hvert har føyd til Ra Kalam til navnet sitt, har
spilt med og alt og alle – og alle har villet spille med han. Det av
svært forståelige årsaker: han er nemlig en usedvanlig dyktig,
sjelfull og kreativ perkusjonist. Han har også etablert sitt eget
plateselskap og her har det i det siste kommet ut tre strålende og
helt forskjellige visittkort som forteller.

Swallows oppfordring

Mesterbassist Steve Swallow, som altså var sammen med Moses i Molde
for vel 50 år siden, mente at Moses var en strålende komponist og
oppfordra han til å skrive mer. Moses mente at han hadde mer enn nok
uspilte låter liggende, men var så stolt av oppfordringa at den trigga
en veldig spennende idé.

Han kontakta 18 av sine «nærmeste» musikalske venner og ba de gjøre
sin tolkning av en og samme låt! Den heter «Peace Universal» og har
ført til 18 totalt forskjellige tolkninger fra storheter som
saksofonistene Dave Liebman, Jerry Bergonzi og Stan Strickland,
vokalisten Theo Bleckmann, Steve Swallow må vite og supergitaristene
Bill Frisell og Pat Metheny der Moses også bidrar med trommer innspilt
fra de tider de to spilte sammen.

En strålende idé og en praktfull dokumentasjon på hva komponisten
Moses har skapt av utgangspunkt for ekskursjoner.

Fullt band

Det finnes så avgjort andre sider av Moses´ kunstnerskap også. På
«Cozmic Soul Gumbo», innspilt i New Orleans høsten 2023, er han omgitt
av noen av jazzbyens aller mest vidgjetne musikanter som
saksofonistene Tony Dagradi og Jeff Coffin, perkusjonisten Bill
Summers og trommeslageren Johnny Vidacovich.

Rundt halvparten av musikken er skrevet av Moses mens resten er
kollektivt unnfanga der og da. Den musikalske gumboen –
nasjonalmatretten i NO – har klare spor av hvor den er unnfanga og har
mye blues og ekte soul i seg – samt mye frihet.

Flott, inderlig og ekte er det fra start til mål.

Tilbake til Molde

50 år etter sitt første Molde-besøk var Moses nok en gang tilbake til
sin kjære og ute på øya Sekken i Moldefjorden er for sikkerhets skyld
hans gamle venn og kollega Franklin Kiermyer bosatt.

Moses og Kiermyer har kjent hverandre lenge og spilte på samme plate
så langt tilbake som i 1999, men måtte altså til Molde og Sekken for å
finne tilbake til hverandre. En liten/stor verden, gitt!

Den 27. september i fjor møttes de to perkusjonistene til konsert og
liveinnspilling på Molde kulturskole.

Utstyrt med et heftig arsenal av trommer, congas, djembe, gongs,
kubjeller og shakers, samt noen stemmebånd ved enkelte anledninger,
førte Moses og Kiermyer herlige rytmiske samtaler som aldri vil bli
gjentatt noe sted noen gang.

Heldige var de som var til stede, men nå er vi andre nesten like
heldige som får oppleve møtet i ettertid og så mange ganger vi måtte
ønske.

Sirkelen er slutta for Ra Kalam Bob Moses. Han er tilbake i Molde og
Molde er tilbake i han. Music is the food of love heter det på hans
morsmål – musikken er uansett et universelt språk.

Pianisten Emmet Cohen har blitt ei verdensstjerne nesten mer til tross for enn på grunn av.

Det var ikke mange utenfor den harde New York-kjernen som kjente til Emmet Cohen (34) før pandemien snudde opp ned på veldig mye rundt og med oss. Den mer enn lovende pianisten, oppvokst i Miami, men som mente at The Big Apple var stedet hvis han virkelig skulle slå gjennom, hadde gjort alvor av akkurat det og begynt å skaffe seg et navn i jazzhovedstaden før svineriet inntok arenaen.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Som for alle andre jazzartister så forsvant jobbene som dugg for sol, men Cohen ante råd – om ikke annet fikk han en idé – en idé han i sin villeste fantasi ikke ante hva skulle føre til.

Hjemme hos

Det Cohen tok initiativ til var å invitere musikervenner hjem til stua si der flygelet hadde en sentral plass. Det førte til en rekke intimkonserter, med nye venner hver gang, som blei publisert live på sosiale medier som «Live at Emmet´s Place». Det førte til en enorm suksess og «seerstorm» verden rundt – publikum var like sultefora som musikerne.

Etter at verden åpna opp igjen har Cohen, som bekjenner seg til et tradisjonelt uttrykk med røtter i The Great American Songbook og andre tidløse herligheter – altså ganske så uhipt egentlig hos den hippe garde -, tatt konseptet ut i den virkelige verden og fylt saler rundt om på festivaler og klubber i en grad han neppe hadde sett for seg før pandemien gjorde sitt inntog.

Nye gjester

Cohen har blant annet gjesta Moldejazz der saksofonisten Lars Franck og Ola Kvernberg var de inviterte sammen med Cohens faste trio.

Det er på det viset vi møter han i «Vibe Provider» – ei plate som er tilegna hans gode venn Michael Funmi Ononaiye (1968-2023) som var svært viktig når det gjaldt å sjøsette «Live at Emmet´s Place».

Her får vi ei god blanding av standardlåter og Cohens egne komposisjoner – alt i den samme tradisjonen. Kjernetrioen består av sjefen samt Philip Norris på bass og Kyle Poole på trommer – nesten som alltid. I tillegg er blant andre blåserne Bruce Harris (trompet), Frank Lacy (trombone) og Tivon Pennicott (tenorsaksofon) med på flere av låtene.

Det har ført til ei hyggestund, som i stua hos Cohen, uten at ei eneste grense blir utfordra. For meg er det mer enn nok at det blir spilt en hel masse hardtswingende og uhip musikk.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Karl Bjorå har på sine to første utgivelser vist oss helt spesielle kvaliteter. Nå gjør han det enda tydeligere.

Bjorå (34) hører hjemme i jazzlinje-generasjonen som blant annet viste seg frem gjennom det spennende kollektivet Megalodon Collective. Det har fått en rekke unike avleggere og Bjorå, fra Evje i Setesdalen, men bosatt i Oslo, er så avgjort en av de som har blomstret heftigst.

I mange retninger

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Her viser Bjorå oss bredden i sin musikkanskuelse han har antyda tidligere, men som nå slår ut i full blomst. Sjangre bryr tydeligvis ikke Bjorå seg nevneverdig om eller for å si det på en annen måte: han henter hemningsløst fra både indierock, blues, psykedelisk jazz og folkemusikk og garantert med krydder fra en rekke andre kilder også.

Bjorå har skapt hele dette herlige sammensuriet bortsett fra en nydelig coverversjon av klassikeren til Sonny and Cher, «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)»

For et lag

Når Bjorå, som i tillegg til å spille gitar også trakterer banjo, synth samt bidrar med sine stemmebånd, har invitert med seg en uhyre spennende og annerledes kohort bestående av Håvard Aufles på synth, Vegard Lien Bjerkan på piano, banjo og synth, Signe Emmeluth på saksofon og fløyte, Selma French og Tuva Syvertsen på hardingfele, fele og vokal, Kalle Nyberg på saksofon, Bardur Reinert Poulsen på bass, Karoline Wallace på vokal og Andreas Winther på trommer, så ligger det mer enn i kortene at her skapes det lydunivers på tvers og langs som går et godt stykke utenfor den slagne landevei.

Karl Bjorå har skapt fundament som alle de inviterte har blitt gitt fritt leide til å utvikle videre. Bjorå åpner opp dører, men stjeler ikke oppmerksomheten fra de andre i for stor grad. Han gir rom og muligheter, men viser også fra tid til annen hvilken strålende gitarist han er. Framifrå er det på mange vis.

De sveitsiske brødrene Florian og Michael Arbenz har fått med seg
sjølvaste Ron Carter til et herlig triomøte.

Tvillingene Florian (trommer) og Michael (piano) Arbenz er, tro det
eller ei, begge 49 år gamle. De har begge markert seg, enten sammen
eller hver for seg, med en rekke stjerner som Greg Osby, Dave Liebman,
Marc Johnson, Kirk Lightsey og Bennie Maupin. Noe, eller faktisk en
hel del, forteller meg likevel at møtet med bassikonet Ron Carter (87)
for vel et år siden toppa alt de har skapt sammen fram til nå.

A la contrebasse

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det har seg slik at denne omtalen blir skrevet etter et lite besøk i
Antibes/Juan-les-Pins, ikke langt fra Nice. I 1963 spilte Carter med
Miles Davis på festival i akkurat den byen – en konsert som førte til
ei legendarisk live-skive: “In Europe”. Det samarbeidet og den epoken
førte til det store gjennombruddet for Carter, som i de påfølgende
tiåra har blitt sett på som et av jazzbassismens absolutt største
fyrtårn. På denne innspillinga fra mars i fjor var Carter kun 86, men
avgjort fortsatt i storform.

Arbenz-gutta

Tvillingene Arbenz har vist både sammen og hver for seg at de har har
full kontroll på den moderne jazzhistoria. De har hver for seg skrevet
fire av de seks låtene, Michaels “Lullaby” sterkt inspirert av Brahms
melodi med samme navn, og så byr de sammen med Carter på originale
versjoner av “It Don´t Mean a Thing” og “All the Things You Are”.

At Arbenz-gutta kjenner hverandre godt er for så vidt ingen bombe og
at Carter, som lever opp til sitt motto alltid å finne de rette
tonene, leverer slik han har gjort på over 2000 innspillinger, er den
bautaen han alltid har vært, er heller ikke overraskende.

Det som er ekstra hyggelig å slå fast er de tre møtes som likeverdig
partnere og som en trio som høres ut som de har spilt sammen “alltid”.
Her snakker vi alpinjazz på de høyeste tinder.

Den argentinske bassisten Rodrigo Villagra har bodd i Norge i langt
over 20 år. Det er på svært høy tid at han kommer opp til overflaten.

Til tross for at 44 år unge Villagra har bodd her lenge, blitt norsk
statsborger og jobba i en rekke sjangre og med mange dyktige norske
musikanter, så er dette første gang jeg virkelig hører Villagra vise
seg frem i full bredde.

Allerede fra første takt så tar Villagra sats på elbass, og forteller
oss med all ønskelig tydlighet at han er en musikant med heftig trøkk
og musikalitet i seg. På resten av materialet, der han har skrevet tre
av de åtte låtene, mens trommeslager Frederik Villmov har ansvaret for
halvparten, viser han oss i all hovedsak på den store akustiske fela
at han har mye å melde uansett tempo.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Villagra, som i all hovedsak har sin formelle bakgrunn fra Argentina,
men som også har studert med blant andre maestro Arild Andersen, sier
han trives i sjangre som pop, soul, funk, rock og latinjazz. Det er
det absolutt ingen grunn til å tvile på, men her på debuten under eget
navn er det så avgjort jazzmannen Villagra som viser oss hvilken
kapasitet han er og har.

Flott reisefølge

I tillegg til tyske Villmov, som også har gjort nordmann av seg, så
har Villagra med seg to andre musikere med bakgrunn fra jazzlinja i
Trondheim, nemlig tenor- og sopransaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp
fra jazzmetropolen Odda og vibrafonisten Amund Stenøien fra
Trondheim.. De har alle både hver for seg både kollektivt og
individuelt vist seg å være svært langkomne til tross for sin unge
alder.

I dette musikalske universet, som i stor grad har sine røtter og
henter sin inspirasjon fra amerikansk 60-tallsjazz med ledestjerner
som Coltrane, Shorter, Zawinul og en av Villmovs store helter, Billy
Higgins, har de fire funnet fram til et uttrykk de har all grunn til å
være stolt av.

Rodrigo Villagra har all grunn til å være stolt av debuten – jeg
venter allerede på neste etappe.

Mathias Eick er en strålende trompeter, komponist og bandleder som
bare fortsetter å vokse.

Hans Hulbækmo, Mathias Eick, Ole Morten Vågan og Kristian Randalu – et strålende lag. Foto: Colin Eick

Mathias Eick (45) framstår i stadig større grad som en unik musiker og
personlighet. Etter at han debuterte på ECM, noe som var hans store
drøm helt fra barndommen, med “The Door” i 2008, så har han gitt oss
seks visittkort under eget navn og bidratt på plater med Iro Haarla,
Jacob Young, Manu Katché, Sinikka Langeland og Benjamin Lackner. Det
betyr at Eick av helt forståelige årsaker er en av de mest benytta
musikerne i ECM-sammenheng på 2000-tallet.

Nytt band

Med nyankomne Hans Hulbækmo på trommer og estiske Kristjan Randalu på
piano og Eicks gamle venn fra jazzlinja i Trondheim for 24 år siden og
blant annet i bandet Motif, bassist i superklasse Ole Morten Vågan,
har Eick, som vi også får møte som ordløs stemmefargelegger og som
tangentist, satt sammen en kvartett som kler hans musikk på et
framifrå vis.

Mathias Eick er besjela med en usedvanlig varm, mjuk og personlig tone
i hornet sitt. Når han så skriver flott, melodisk og gjerne litt
melankolsk musikk, så blir det ei strålende pakke.. Vakrere enn hans
kjærlighetserklæring til sin fremtidige kone, “My Love”, som blei
spilt da han fridde til henne, er det nesten ikke mulig å få det. Som
med resten av de åtte låtene så er det nydelig, uten at det noen gang
blir glatt eller platt. Det er uten unntak ekte og inderlig.

Stemma

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme har vært og er ei viktig
rettesnor i jazzens univers. Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal
var blant dem som la lista høyt i så henseende her hjemme, og Mathias
Eick har vært en som virkelig har greid å skape sin egen sound og sitt
eget uttrykk – også med sine stemmebånd.

Med “Lullaby” gjør han det i større grad enn noensinne – dette er
kanskje det beste han gjort noensinne. Det sier ikke reint lite.

Knut Kristiansen er intet mindre enn en levende legende. Med “Volum”
forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Pianisten, komponisten, bandlederen og pedagogen Knut Kristiansen (78)
har helt siden 60-tallet satt tydelige og flotte spor i norsk
musikkliv – stor sett med base i Bergen. Han vant norsk jazz´ høyeste
utmerkelse, Buddy-prisen, allerede i 1983, og han har vært en svært
viktig videreformidler av både afrikansk og latinamerikansk musikk med
kollektiv som The Gambian/Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det musikalske universet han likevel har markert seg tydeligst i over
lang tid, er i nærheten av ikonet Thelonious Sphere Monks musikalske
landskap.

Mer Monk

Det tar i underkant av ei takt å oppfatte at KK, som han gjerne blir
kalt, fortsatt har et sterkt og inderlig forhold til Monks univers og
tankegods. Sjøl om KK har benytta seg av honnørbillett i flere år
allerede, så er hans fingre og hode fortsatt i stand til å gi oss
friske og livsbejaende rapporter fra tidløse og spennende landskap.

Tre generasjoner

Kristiansen har alliert seg med representanter fra to yngre
generasjoner. Tenorsaksofonist Aksel Røed og trommeslager Sigurd
Steinkopf er begge fortsatt i 20-åra, mens bassist Magne Thormodsæter
holder til i 50-åra. Det er likevel absolutt ingen
generasjonsmotsetninger å spore i denne utmerkede kvartetten.

Med en rekke originalkomposisjoner samt to Ornette Coleman-, en Cecil
Taylor-låt og ei låt med samisk opprinnelse, så skaper den flotte
kvartetten musikk som tar umiddelbar bolig i lytteren og som står i
fare for å bli værende ei god stund.

Bortsett fra liten og bortimot uleselig skrift på cd-omslaget så har
“Volum” blitt en nydelig og livsfrisk manifestasjon av hvor Knut
Kristiansen befinner seg anno 2025. Det er på et herlig sted.

Manuel Valera passer utmerka inn i en tradisjon med cubanske
pianister som imponerer voldsomt med sitt musikalske temperament og
heftige teknikk.

Manuel Valera (44) har jeg såvidt støtt på i forbindelse med
saksofonisten Michael Thomas´ “The Illusion of Choice” for knapt et år
siden. Der gjorde han absolutt en fin innsats, men her på denne
live-skiva, spilt inn i Lurs i Frankrike høsten 2018, får vi møte han
i en triosetting der han styrer skuta sjøl.

Valera har som mange cubanske musikere forlatt hjemlandet. Han har
bodd i jazzhovedstaden New York i mange år og har spilt med storheter
som Arturo Sandoval, Paquito D´Rivera, Jeff “Tain” Watts, John
Patitucci og Chris Potter samt den klassiske fiolinvirtuosen Joshua
Bell. Det mer enn antyder hvilket nivå Valera befinner seg på.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Flott trio

På Europa-turneen i 2018 hadde Valera med seg den japansk/amerikanske
bassisten Yasushi Nakamura og trommeslageren Mark Whitfield, Jr – sønn
av den framifrå gitaristen Mark Whitfield. Begge hører hjemme på New
York-scenen uten å være de største stjernene, men er så definitivt mer
enn dugandes både som ensemble musikanter og solister.

Som “alle” cubanske pianister som har kommet fra øya, Chucho Valdés,
Gonzalo Rubalcaba og Alfredo Rodriguez er glitrende eksempler, så er
også Valera ustyrt med en teknikk av det heftige slaget. Temperamentet
er så avgjort tilstede i uttrykket også og når det er kombinert med
dynamikk av det følsomme slaget, så har det blitt triomusikk av det
herlige slaget av det.

Valera sier han er inspirert av giganter som Herbie Hancock og Chick
Corea, den russiske komponisten Dmitri Shostakovich og billedkunstnere
som Pablo Picasso og Joan Miró. Mye av dette kan absolutt høres i
uttrykket til Valera i et repertoar som er ei fin blanding av
originalkomposisjoner og standardlåter som “Evidence”, “Darn That
Dream” og “All of You”.

Publikum i Lurs i Sør-Frankrike var hørbart overbegeistra.. Jeg er
også oppstemt sjøl om jeg ikke greier å avsløre det helt unike.

Øyvind Skarbø er en musiker, komponist og initiativtaker av sjeldent format. Det bekrefter han nok en gang med sin nye musikk og sitt nye band Telehiv.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Etter tre strålende skiver med unike Skarbø Skulekorps, fant Øyvind Skarbø (42), opprinnelig fra Grandiosa-bygda Stranda, men bosatt i Bergen i ei årrekke, ut at korpset var ferdig med både ungdomsskulen og videregåande og at elevene måtte finne veien videre i livet på egen hånd.

Skarbø, som alltid har vært kjent for å åpne nye dører, visste nemlig hva han ville etter videregående: han ville studere videre med ny musikk og nye musikalske venner.

To år

De to seineste åra har Skarbø lett og funnet: han hadde nemlig som ambisjon å sette sammen et helt nytt band med relativt unge, sultne, ambisiøse og svært lovende musikere som han nesten uten unntak aldri hadde spilt med før Telehiv så dagens lys.

Det har ført til at synthesisten Håvard Aufles, bassisten Ola Høyer – den eneste Skarbø hadde spilt med tidligere, hardingfelespilleren Benedicte Maurseth, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og cellisten Joel Ring blei kalt til tjeneste og at det er et lovende utgangspunkt for å skape spennende musikk er så langt årets underdrivelse.

Her har nemlig trommeslager Skarbø funnet fram til en unik kohort med røtter i så mange slags musikalsk jord og de utfordrer og utfyller hverandre på et helt spesielt vis.

Nye landskap

Med Telehiv har Skarbø ønska at elevene i det nye korpset skulle få mye og rom og plass for å tilsette de spesielle ingrediensene de er i besittelse av. Foruten Aufles´ og litt Rings bidrag er det hele akustisk.

Musikken henter inspirasjon fra ytterpunkter som 80-talls såpeopera, frijazz, brasilianske toneganger, samtidsmusikk a la Morton Feldman og norsk folkemusikk. Og hele tida er den nydelige og sterke melodien sterkt til stede.

Hvis noen mener det har ført til et unikt musikalsk brygg, så har de faktisk helt rett.

Øyvind Skarbø har nok en gang skapt et særdeles spennende og personlig musikalsk univers det er en sann fryd å bli invitert inn i.