Siden jeg ikke fikk med meg plateslippet til Kari Svendsen, så var avslutninga på årets Parkjazz i Skien ei strålende erstatning.
«Kari Svendsen Spesial!» var en av fjorårets store overraskelser. Ikke bare var det hennes første plate-visittkort siden 1991, men måten Rolf-Erik Nystrøm hadde tatt for seg og arrangert veldig mye av materialet vi har lært å bli så glad i Svendsen for, gjorde at en «ny» Svendsen viste seg for oss.
Denne seinsommerkvelden skulle rundt 460 godt voksne mennesker sikkert med et eller annet forhold til Svendsen, få møte dette ganske så nye universet.
Mange fikk nok aldri så lite bakoversveis da den unike saksofonisten Nystrøm åpna ballet på et fribag vis. Hvor skulle dette ende liksom? Men den originale åpninga gikk raskt over til Svendsen som vi har blitt kjent med gjennom mange tiår: ekte, usminka, uforfalska og inderlig. Men innpakka av en herlig kohort med Edvard Askeland på bass, Frode Haltli på trekkspill, Ingrid Berg Mehus på fiolin og vokal, Nystrøm på diverse saksofoner og sjølvaste Knut Reiersrud med store deler av sitt enorme arsenal av strengeinstrumenter og et munnspill i «feil» toneart, blei dette en herlig og annerledes Svendsen-kveld enn de som kjenner henne kun med røysta og banjoen.
Truppen tok oss gjennom materialet fra skiva med alt inkludert skillingsvise fra 1860-tallet om herr Guidotti som hadde kommet fra Italia for å kreere stukkatur i nye Oslo-gårder, men som nå er å finne i begravelsesbransjen! Alt fortalt på et vis som bare Svendsen kan!
Sjølsagt blei det mye Nilsen, både Rudolf og Lillebjørn, Alf Cranner, «Å den som var en løvetann» med vakker «What A Wonderful World»-outro av Reiersrud, drømmer om morradan, «Tanta til Beate», med en hysterisk Reiersrud-solo verken Django eller Lillebjørn hadde drømt om, og ikke minst «Godnatt Oslo», der Lillebjørn bidro på plata bare noen dager før han gikk bort, men denne gangen var han med oss på sitt vis likevel – jeg så han i alle fall i skyene som dreiv sakte forbi mens Svendsen hilste til sine gode venn.
Dette blei en stor Svendsen-kveld med hatter og startnummer på «Marsjkonkurransen». Vi fikk to sett, med en halvliters pause i følge Svendsen, og sjøl om sommeren har gjort sitt beste, så sang og spilte Svendsen oss varme til tross for at de heftigste varmegradene hadde stukket av og blitt erstatta av noen regndråper. Det skremte ikke bort en eneste av de rundt 460 som hadde tatt turen til den flotte Brekkeparken midt i Skien.
Her er det veldig på sin plass å skryte hemningsløst av arrangørene av Parkjazz. Siden 2008 har Ragnar Nilssen – som har en trommespillende sønn ved navn Gard -, som tok initiativet og som seinere har overlatt styringa til André Kassen og Sondre Stordalen, arrangert 136 sommerkonserter med et snitt på godt og vel 400 publikummere. Imponerende!
Nå er altså den 17. sesongen i mål på aller beste vis og Grenlands befolkning kan bare begynne å glede seg til sommeren 2026. Jeg har reist et par timer for å oppleve dette og kan love at det absolutt er verdt ei reise – som blei avslutta på legendariske Lundetangen pub. Det også var verdt turen.
Da er det bare å takke den unike historiefortelleren Kari Svendsen og gjengen bak Parkjazz. De er alle viktigere enn noen gang.
Helt enig i dine skrevne ord og betraktninger.
En del gode overraskelser og en veldig flott kveld. En kveld for vemodig mimring, dyktige musikere og Svendsen i kjent stil og god driv. Jeg er så takknemlig for å ha fått oppleve dette. Hilsen tanta te Beate😊