En musikalsk institusjon. Det er liksom et schwært ord å ta i bruk, men når det gjelder Elephant9 så er det faktisk på sin plass.

Nikolai Hængsle på elbass og både på strømførende og akustiske gitarer, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på allehånde tangentinstrumenter er, både hver for seg og som elefanter, noen av de heftigste musikantene kongeriket har frembragt de siste tiåra. De er over alt, de kan alt og de gjør det med en integritet og stadig sult som gjør at alle møter med dem er like spennende.

Jeg har hatt gleden av å følge Elephant9 gjennom åtte plater siden 2008. Da hadde bandet, som først gikk under det velklingende navnet Storløkken/Eilertsen/Lofthus, allerede eksistert i to år. Det betyr at universet Elephant9 kan feire 15 års jubileum i år – hvis de vil da. Og det bør de så absolutt gjøre – de har nemlig veeeeldig mye å feire.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trioen er nemlig ustoppelig ekspanderende i sin tilnærming til det å skape musikk. Jovisst ligger det stadig et rockeelement i bånn for ekskursjonene som tar bandet i uante nye retninger, men de tre herrenes sjangerfrie livsanskuelse er likevel det som gjør at dette kollektivet fortsatt er noe helt for seg sjøl.

At de tre kjenner hverandre godt og har en unik musikalsk og nødvendigvis personlig kjemi – hvis ikke hadde nok funnet seg noen andre å leke med – er vel dagens underdrivelse. Det høres også usedvanlig godt – vi snakker tross alt om lyttere i ultraklassen. Det hører med til det å være en strålende musikant og det er så avgjort alle tre.

Storløkken har skrevet all musikken bortsett fra ei Hængsle-låt og sjøl om det fortsatt kan være et infernalsk trøkk i Elephant9 , så opplever jeg at bandet og musikken er mer nedpå og reflekterende nå enn ved mange andre tidligere møter. Herlig – det også.

Elephant9 har helt siden jeg opplevde dem for første gang vært en stor favoritt. Det er de så definitivt fortsatt. Tøft – mye, mye tøffere enn Vy faktisk!