Det overrasker ikke et sekund at Harald Lassen kommer med unike ideer
og spennende musikk. Slik han gjør igjen og igjen.

Saksofonisten, pianisten, komponisten og tenkeren Harald Lassen (37)
har fascinert meg helt siden mitt første møte med han for snart 20 år
siden. Det saksofonistiske talentet har det aldri vært noen tvil om,
men det har vært hans vilje og evne til å stake ut en egen kurs som
likevel har tiltalt meg mest. Hans hovedprosjekt de seineste åra har
vært bandet Balans, men på vei til neste tilstandsrapport med det, så
følte Lassen behov for å ta en avstikker – og hvilken nydelig sådan
det har blitt.

N

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Lassen er en musikalsk tenker som gjerne vil sette sine musikalske
ideer inn i et større perspektiv. For flere år siden kom han over
dypøkologien og, uten at jeg skal påstå at jeg er noen kapasitet på
området, så ringer det ei Arne Næss-bjelle hos meg. Det er mulig det
ikke stemmer, men at Naturen spiller ei vesentlig rolle i og for
Lassen er hevet over tvil.

Dette visittkortet varer i knapt en halvtime, men kan med fordel
spilles maaaaange ganger. Det vokser på en for hver gang og tankene
bak blir tydeligere og tydeligere.

I tillegg til å spille tenorsaksofon og piano, så krydrer Lassen også
med synth. Med seg har han to av landets aller mest interessante
stemmer, nesten uansett instrument. Lassen hadde aldri spilt med
verken trommeslager, perkusjonist og melodicaist Veslemøy Narvesen
elle bassist Bárður Reinert Poulsen, opprinnelig fra Færøyene, før
denne opplevelsen, men at det likevel var riktige valg tyder alt på.

Alle tre er nysgjerrige på hverandre og det melodiske, men samtidig
unike musikalske budskapet. De utfordrer hverandre og oss på et flott
vis og bekrefter hvilket enomt arsenal Harald Lassen har å spille på.

Til tross for at “Adi Shakti” er vokalistens og låtskriveren Vidyas
tredje stattusrapport, så er det mitt første møte med henne. Det var
på høy tid.

Vidya-Liselotte Sundberg (46) blei adoptert til Sverige fra India som
lita jente. Det har sikkert satt sitt preg på henne. I voksen alder
begynte hun å leite etter sin biologiske mor og fant henne. Så ville
skjebnen at hun skulle miste henne igjen og for et par år siden så
forlot også hennes mor i Sverige tida. Alle disse traumatiske
opplevelsene har vært med å sette sitt preg på denne
tilstandsrapporten,

Topp band

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Bare ved å lese lagoppstillinga så mer enn ante jeg at dette måtte
være flott. Bassisten Magnus Bergström er et nytt navn for meg, men
trommeslageren Jon Fält og gitaristen Rob Luft hører til i mitt
favorittsjikt – mer personlige stemmer med flotte uttrykk skal man
leite svært lenge etter. Det fortalte meg umiddelbart at Vidya har god
smak og jeg visste også at herrene Fält og Luft, som begge er viktige
elmenter i bandet til Ellen Andrea Wang, ikke takker ja til hva eller
hvem som helst.

Original stemme

Vidya har skrevet all tekst og musikk med unntakk av litt hjelp fra
Luft på et par spor. Hun har også funnet trøst i et dikt av den
persiske poeten Rumi og hindu mantraet Adi Shakti. Det og måten Vidya,
som også spiller elpaino, formidler tekst på forteller oss at hun så
absolutt har med seg inspirasjon fra sin indiske bakgrunn også.

Med et svensk unntak er alle tekster på engelsk og, sjøl om det er mye
savn i tekstene, så er det mye lys her også. Vidya har så absolutt noe
personlig på hjertet og med reisefølget spesielt fra de ustoppelig
kreative og og herlige stemmene til Fält og Luft – hvilken fantastisk
gitarist – så har “Adi Shakti” blitt et flott førstemøte med Vidya.

Saksofonisten, fløytisten og komponisten Sigrid Aftret tar oss med til
spennende og ganske så unorske steder med musikken sin.

Under Moldejazz tidligere i sommer blei Sigrid Aftret (32) fra
Lillestrøm tildelt det meget prestisjetunge JazZtipendiatet for 2025.
Det betyr at juryen har sett og hørt hennes betydelige talent og gitt
henne muligheten til å utarbeide et verk til neste års festival med et
band hun kan håndplukke på øverste hylle. Vi snakker Norges største
musikkpris og Aftret måtte faktisk spørre to ganger om det stemte da
hun fikk beskjed om tildelinga.

Indikasjon

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Det som skjer i Molde neste sommer blir ikke det første
bestillingsverket fra den relativt ukjente tenorsaksofonisten og
fløytisten som har tilbragt studietid og vel så det i Frankrike.
Høsten 2022 blei “I Gapet” servert allmuen på Victoria Nasjonal
Jazzscene – et verk skrevet for OJKOS som er en forkortelse for
Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.

Nå er ei liveinnspillinga ute på det franske selskapet Autre Records
og det forteller oss med all ønskelig tydelighet om en komponist som
allerede har kommet langt i sin søken etter ei høyst personlig stemme.

Inspirasjon

Billedkunstneren Anna-Eva Bergman, som også preger coveret til cden,
har vært Aftrets store inspirasjonskilde til denne musikken. Uten at
jeg kjenner til Bergmans univers så inviterer uansett musikken meg inn
i åpne og søkende landskap med mye luft og rom for refleksjon. Jovisst
er musikken melodisk på sitt vis, men på ingen måte slik at takta skal
trampes i tide eller utide – her er det mer åpne og luftige flater.

Det sies at Aftret er inspirert av komponister som Henry Threadgill og
Anna Webber og jeg skjønner tanken, men i mine ører har Aftrert
allerede kommet et godt stykke på sin egen vei.

Sigrid Aftret og OJKOS har makta å skape en atmosfære og herlige
stemninger med “I Gapet”. Det skal bli usedvanlig spennende å høre
hvor hun lander med sitt nye verk i uke 29 neste år under Moldejazz.

Når så OJKOS, befolka av noen av våre aller mest lovende og søkende
unge musikanter, har skjønt hvor Aftret vil med musikken sin så betyr
det at “I Gapet” har blitt et betydelig verk når det gjelder musikk
for større ensembler her til lands.

Den danske bassisten Peter Vuust er en også en fremragende forsker på
forholdet mellom hjerne og musikk. Her møter vi musikeren i samarbeid
med Aarhus Jazz Orchestra.

For noen år siden tok Aarhus Jazz Orchestra kontakt med Peter Vuust og
foreslo et samarbeid med herren som altså skal vær en fremragende
forsker på det spennende feltet mellom musikk og hjerne. Hva Peter
Vuust (62) bruker mest tid på – forskning eller musikk – vet jeg ikke,
men han har i alle fall sju plater under eget navn fra før.

Forslaget gikk i utgangspunktet ut på at Vuust skulle fortelle om sin
forskning i en konsert-forestilling der AaJO spilte sin musikk rundt
foredraget.

Tok ny retning

Samtalene mellom Vuust og orkesterleder Nikolai Bøgelund førte til et
samarbeid som skulle vise seg å ha større visjoner enn det
utgangspunktet “så” for seg. Det endte med at det hele blei sydd
sammen rundt ti Vuust-komposisjoner. Bøgelund og trompeter Jesper Riis
har arrangert låtene og Vuust er også med og spiller – han deler
bassjobben med bandets egen Frederik Sakham. Bare for å understreke
hvilket nivå bandet befinner seg på – trommeslageren er ingen ringere
enn Morten Lund.

Straight

Musikken er vakker, melodisk og det swinger på et inderlig vis.
Solistene holder høyt nivå og arrangementene like så. Her blir det
ikke tatt unødige sjanser – det er ganske så tradisjonell
storbandmusikk vi blir servert. Til mitt bruk holder det ofte mer enn
lenge det og jeg kan forsikere Vuust og alle andre at den har gjort
hjernen min godt.

Den norske vokalgruppa Ensemble 96, sammen med den klassiske
saksofonkvartetten Current, gir oss nok et originalt prov på hvorfor
de blir nominert til amerikanske Grammypriser støtt og stadig.

Det begynner å nærme seg sju år siden jeg blei introdusert for
Ensemble 96, som blei etablert i…, akkurat ja, med musikken på plata
“So Is My Love”. Kormusikk ligger ei sjømil eller to utenfor mitt
dalige virkefelt og kompetanseområde, men når plateselskapet 2L er
involvert så er jeg alltid lett å lure utpå glattisen. Og så støtter
jeg meg til postulatet til Duke Ellington om at det finnes kun to
typer musikk: god og dårlig.

Lang erfaring

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Ensemble 96 er altså 28 år gammel og siden 2011 har kohorten vært leda
av Nina T. Karlsen. Koret eller gruppa, jeg er nok litt usikker på
terminologien her, består av 26 strålende sangere av alle kjønn og det
høres, også for et noe utrent øre, at her er det samklang på et svært
høyt nivå.

Bestillingsverk

Ensemble 96 har vært veldig flinke til å bestille original musikk fra
både norske og utenlandske komponister fra forskjellige musikalske
platformer. Jon Balke og Ketil Bjørnstad er blant de som har bidratt
tildigere, mens denne gangen er det Martin Ødegård – nei, det er en
annen Martin Ødegård -, Cecilie Ore, Stine Sørlie og jazzpianisten
Eyolf Dale som har fått det ærefulle oppdraget. Ødegård har skrevet to
verk, “Pax” og “Lux”, mens Dales “A Current Peace” er skrevet kun for
saksofonkvartetten.

Lyden

Innspillinga er gjort i Uranienborg kirke i Oslo og sjølsagt så er det
lydmaestro Morten Lindberg som nok en gang sørger for at dette låter
så krystallklart, gjenneomsiktig og vakkert som vel tenkelig.

Når så Ensemble 96 og Current klinger sammen på best mulig vis og
sørger for ro i både kropp og sinn, så er det bare å legge beina høyt
og nyte – mange ganger.

Den katalanske pianisten Jordina Millà og den engelske bassisten Barry
Guy møttes for første gang i 2017. Nå har de tatt det musikalske
forholdet flere steg videre.

Veiene til de to krysset hverandre første gang under Mixtur-festivalen
i Barcelona. Der var Barry Guy (77) composer-in-residence mens Jordina
Millà (40) var en av musikerne i et ensemble Guy leda. Den musikalske
kjemien oppsto raskt og i 2021 spilte de inn albumet “String Fables”
for et polsk selskap.

Et steg videre

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Året etter var det klart for duokonsert i salen Schwere Reiter i ECMs
hjemby München. Den konserten skulle altså vise seg å bli så vellykka
at Manfred Eicher, uten at hans navn figurer på coveret på noe vis –
en sjeldenhet i seg sjøl, har åpna dørene for konserten.

Guy er ei ledestjerne i den europesike frijazzen og har stått i
stormen siden slutten av 60-tallet. Millà er et ubeskrevet blad for
meg, men det er lett å skjønne hvorfor Guy har blitt begeistra for
hennes pianospill.

Det de skaper her er seks totalt frie stemninger eller lydcollgaer. De
to fører “samtaler” som er basert på djup lytting og Millà benytter
både innsida av pianoet i tillegg til de tradisjonelle 88 tangentene.
Guy benytter en hel del bue i spillet sitt og til sammen har det ført
til flotte, sterke, vakre og stygge bilder og stemninger – et
tverrsnitt av livet der altså.

Duoen Mari Kvien Brunvoll og Stein Urheim har spent spenningsbua høyt
hver gang de stiller til start. Den blir ikke lavere med sjølvaste
Moskus som lekekamerater.

Vokalist, elektroniker, perkusjonist, zitherist, glockenspielist,
komponist og tekstforfatter Mari Kvien Brunvoll – ja, hun har ei
søster som heter Ane, men bare Brun når hun er artist – og vokalist,
gitarist, fløytist, elektroniker, komponist og tekstforfatter Stein
Urheim er begge bosatt i Bergen.

I over ti år de som duo gitt oss svært så original og fascinerende
musikk i ymse grenseland – de er og har enkelt og greit laga unike
univers med elementer fra mange kilder de har henta hemningsløst fra.
Slik har det vært og slik er det fortsatt.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Nye landskap

Med de skrevne utgangspunktene, blant annet med “Nils Klim” der de to
synger ymse stedsnavn fra Nils Klims reise til den underjordiske
verden – med andre ord henta fra Ludvig Holbergs science fiction fra
1742, og tekster ellers på engelsk, så møter de oss med melodiske, til
tider nesten pop-aktige låter som ofte får svært mye herlig luft under
vingene.

Samarbeidet med Moskus går tilbake til bestillingsverket “Branches &
Limits” på Vossajazz i fjor og det frista åpenbart til flere utflukter
og med fasit i hånd/ørene er det lett å slå fast at det har ført til
kloke og kreative valg.

Moskus er noe av det mest spennende som finnes i norsk, og vel så det,
samtidsjazz. De tre har det meste inne og skammer seg aldri for å ta
turen ut i friere luftlag. Kvien Brunvoll, som synger himmelsk vakkert
og luftig, og Urheim, en sjansetakende melodiker av rang, trives
åpenbart med slike utfordringer Moskus gir dem og til sammen har de
skapt et helt nytt musikalske univers.

Tøft, annerledes og spennende.

Den japanske trompeteren Natsuki Tamura er intet mindre enn en
legende. Her møter vi han både sammen med trommeslageren Jim Black og
pianisten Satoko Fujii.

De som har holdt ørene åpne for det som skjer også utenfor vår egen
sfære, har muligens fått med seg stemma til den japanske legenden
Natsuki Tamura (73). Helt siden langt tilbake i det forrige årtusen
har Tamura jobba med både europeiske, amerikanske og sjølsagt japanske
musikere og gitt ut usedvanlig mange plater. De fleste har neppe nådd
våre breddegrader i noen særlig grad, men heldigvis finnes det unntak
og de har med all ønskelig tydelighet fortalt oss at Tamura har ei
høyst unik stemme.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Gjenforening

På slutten av 90-tallet møttes Tamura og den svært retningsgivende
amerikanske trommeslageren Jim Black og fram til 2005 spilte de inn
flere plater, blant annet sammen med pianisten Satoko Fujii, Tamuras
kone.

I 2023 møttes Tamura og Black igjen i Japan og ideen om et duotreff
blei unnfanga. Black, som har bodd i Berlin i en årrekke, var mer en
klar og i november møttes de i byen Tamura også har bodd i for ei
stund siden.

Med en sekk bestående av en trompet og seks låter eller skisser og tre
fritt improviserte strekk var det meste klart for eleverte samtaler
med to totalt unike stemmer. Det låter både fritt og samtidig melodisk
og med Tamuras helt spesielle tone og Blacks språk som henter
elementer fra det aller meste, men spesielt jazz, Balkan-rytmikk og
rock og at det er to kreative krefter med den største respekt for
hverandre som nok en gang satte hverandre stevne, hersker det absolutt
ingen tvil om.

Kan hverandre

Tamura og Satoko Fujii har vært et par både musikalsk og på de fleste
andre vis lenge. “Aloft” er parets/duoens niende plate sammen og her
snakker vi seks fritt improviserte strekk.

Det vil si at Fujii spesielt har jobba lenge med å viske ut skillet
mellom komponert og improvisert musikk. Når de to kjenner hverandre så
godt som de gjør på alle slags vis, så har det ført til sjeldne
samtaler der den ene tar over den andres setninger på et fascinerende
vis.

Her snakkes det med andre ord ikke i munnen på hverandre, men Tamura
med sitt helt spesielle “repertoar” på trompeten fra growls og vokal
til en straight, klar og vakker tone og Fujii med sitt reflekterte og
klangrike pianospill, tar oss derimot med til flotte, vakre og høyst
personlige steder.

Natsuki Tamura forteller oss nok en gang at han er en musiker og
trompeter som hører hjemme på aller øverste hylle.

Til tross for at “Death Grip” er den heavy norske kvartetten Sex
Magick Wizards tredje album, så er det mitt første møte med dem. Vi
snakker beintøffe og rocka saker med solide doser impro i gumboen.

Sigrid Aftret, som nylig fikk det ærefulle oppdraget å være
JazZtipendiat under Moldejazz 2025, på saksofoner og fløyte, Viktor
Bomstad på gitar, Henrik Sandstad Dalen på bass og Ingvald André
Vassbø på trommer, pluss at alle synger, er befolkninga i dette
kollektivet som har oppnådd noe som likner på kultstatus på
rockeklubber både her hjemme og i Tyskland de seineste åra. Basert på
det heftige brygget de byr på med “Death Grip” er det til både å fatte
og begripe.

På tvers

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Sjøl om dette er relativt unge musikanter med jazz som fundament, så
tilhører de en generasjon som bryr seg beundringsverdig lite om
sjangre. De henter og plukker hemningsløst fra alt de liker og setter
det sammen til sitt eget brygg.

Her har alle bortsett fra Sandstad Dalen skrevet låter hver for seg,
mens to av de åtte låtene er unnfanga i fellesskap. Det har lagt
grunnlaget for musikk som du garantert ikke kjente til fra før.

De fire går til verket med et trøkk, en energi og en fandenivoldskhet
som garantert sprer gode vibber og masse energi hvor de enn skrur opp
ampen til både 11 og 12 på sin vei. For Sex Magick Wizards er
garantert et urheftig liveband som med sitt groooovete, heftige og
melodiske uttrykk og solide trøkk i frasparkene nok snakker mer til et
headbangende rockepublikum enn til et tradisjonelt jazzpublikum.

Uansett – det er både tøft og heftig.

Da Esbjörn Svensson gikk ut av tida i 2008 var det en tragisk og
nesten uvirkelig slutt på noe fantastisk som hadde eksistert siden
1993: e.s.t., eller est eller Esbjörn Svensson Trio. Kjært barn har
som kjent mange navn.

Musikk-interesserte verden rundt våkna til sjokkmeldinga den 14. juni
2008 om at den svenske pianisten, komponisten, bandlederen og
visjonæren Esbjörn Svensson hadde omkommet i ei dykkeulykke 44 år ung.
I løpet av de 15 åra e.s.t. hadde fått fått eksistere hadde de
etbalert seg som ett av de fineste kollektivene i grenseland som pop,
rock, klassisk, folk, impro og jazz. De spilte på de store scenene
rundt om i verden og var like ettertrakta på store rockefestivaler som
der hvor jazz var hovedoverskrifta.

Pause

Alt var på stell for e.s.t. da sjokket kom. De hadde oppnådd en
popularitet som var unik og de var booka kloden rundt i flere år
fremover. Sjokket var sjølsagt størst for familien og bassisten Dan
Berglund og trommeslageren Magnus Öström. På mange vis var de også
familie – Svensson og Öström var til og med vokst opp i mer eller
mindre samme gate i Västerås.

Av åpenbare grunner blei sjølsagt alt avlyst, trioen lagt ned og tar
jeg ikke mye feil så sleit Öström med å komme i gang igjen med musikk
ei lang stund. Men Livet, det med stor L, har som mange av oss har
kjent på en evne til å lege i alle fall noen sår, og etter hvert
begynte Livet og musikken å smile igjen.

For Berglund og Öströms del blei jo en ny trio en realitet rundt
slutten av 10-tallet, nemlig Rymden sammen med Jens Christian Bugge
Wesseltoft. De har, sikkert ganske så bevisst, staka ut en helt annen
kurs enn e.s.t, men samtidig like original og spennende. Berglund og
Öström har også sine egne kohorter på gang, men i fjor mente de det
var dags å hylle Svensson, trioen og noe av musikken de skapte sammen.
Det var 30 år siden de spilte sine første toner.

Utvida kohort

Heldigvis gikk ikke Berglund og Öström for en triovariant. Da vil de
ikke ha unngått å bli sammenlikna med originalen og det var sjølsagt
ikke målet med de to konsertene som blei gjort henholdsvis i Köln og i
Stockholm. Vi får være med på Köln-konserten og sammen med de to får
vi møte tenorsaksofonist og fløytist Magnus Lindgren, pianist Joel
Lyssarides, den finske trompeteren Verneri Pohjola og gitaristen Ulf
Wakenius.

Vi kan trygt si at det er et håndplukka stjernelag som har skjønt hva
og hvordan Berglund og Öström ville med låter som “From Gagarin´s
Point of View”, “Seven Days of Falling” og “Believe, Beleft, Below”.
Disse, og tre andre “hitlåter”, har fått helt ny innpakning, men
samtidig er ånda fra e.s.t.-epoken så absolutt til stede.

Dan Berglund og Magnus Öström har skapt denne hyllesten med verdighet,
inderlighet og enorme mengder kjærlighet og empati. Verken Esbjörn
Svensson eller musikken e.s.t. skapte ville noensinne bli glemt.