Det putrer fortsatt i gryta

Det norske bandet The Core har eksistert siden 2001. Med “Roots”
bekrefter de at det låter minst like heftig som det alltid har gjort.

The Core er heldigvis tilbake på scena.

Helt siden de fire herrene i The Core spente på seg beksømmene sammen
for første gang for over 20 år siden, så har de hatt et felles ideal
og et felles mål med musikken sin. Sjøl om det har vært noen
avstikkere innimellom, blant annet sammen med indiske musikere, så har
den amerikanske 60-talls tradisjonen med kvartetten til Coltrane med
Jimmy Garrison, Elvin Jones og McCoy Tyner i spissen vært ei solid
ledestjerne for hvor gutta vil med musikken sin.

Pause

Som fra dag én så har The Core, som virkelig hatt og har evnen til å
gå inn i kjernen av dette uttrykket, vært befolka av Kjetil Møster på
saksofoner, Steinar Raknes på bass, Erlend Slettevoll på på piano og
herren jeg oppfatter som en slags ideologisk fører for prosjektet,
trommeslager Espen Aalberg.

Etter noen års opphold fant de heldigvis ut det var mer gass igjen på
tanken. De fire kan hverandre ut og inn og de vet akkurat når de skal
gi og ta rom – de vet hvordan de skal utfordre både seg sjøl og de
andre.

Bortsett ei Møster- og ei-Raknes-låt, så har Aalberg skrevet all
musikken. De fire har ei felles fortid ei felles fortid fra jazzlinja
i Trondheim og har åpenbart utvikla en følelse har dette uttrykket
sammen – et uttrykk som er så tidløst som vel mulig.

Trøkk

Fra tid til annen er det sjølsagt et hinsides trøkk i kvartetten, men
de skjemmes absolutt ikke for å ta´n helt ned heller – det er masse
dynamikk i det The Core ønske å formidle.

Det kommer neppe som noen bombe at solistisk holder de fire et skyhøyt
nivå – på høyde med det beste fra utlandet faktisk.

Jeg må innrømme et jeg trodde at The Core hadde tatt kvelden, men
ingenting er hyggeligere enn at de gjør en gjeninntreden 23 år etter
oppstarten – kanskje bedre enn noen gang.

The Core
«Roots»
Moserobie Music Production/moserobie.com

Flott fra den andre sida

Bassisten, komponisten og bandlederen Sam Anning kommer fra Australia
og er ute med si tredje septett-skive. De to første blei kåra til
årets jazzplate der nede.

Sam Anning gir oss vakker og ganske unik musikk.

Det er langt i fra hver dag jeg eller vi her nord i verden får
anledning til å stifte bekjentskap med jazzmusikk fra landet nesten
lengst unna oss. Det betyr for min del i alle fall at jeg skrur
spenningsknappen opp et ekstra hakk. Er det musikk med særpreg fra
landet og kulturen den kommer fra?

Urbefolkninga

Den første septett-skiva blei kåra til årets jazzplate i 2011, så
Anning har lang fartstid med dette formatet. Etter noen år i New York,
der han spilte med «alle», er han nå tilbake i Melbourne og sammen med
Kyrie Anderson på trommer, Theo Carbo på gitarer, Mat Jodrell på
trompet, Andrea Keller på tangenter, Carl Mackey på altsaksofon og
Julien Wilson på tenorsaksofon og elektronikk – alle totalt ukjente
for meg – har Anning skapt et vakkert og til dels ganske så originalt
landskap.

I tre år jobba Anning med en kjent singer-songwriter i Australia,
Uncle Archie Roach. Han gikk bort i 2022 og hans røtter som hørte
hjemme hos den australske urbefolkninga er utgangspunktet for Annings
musikk. En ren hyllest med andre ord.

Det betyr at Anning har benytta elementer av musikken som den
opprinnelige australske kulturen har i seg og gumboen med moderne,
melodisk jazz – også med frie elementer ved enkelte anledninger –
smaker veldig godt.

Det er alltid spennende å møte ny musikk med nye stemmer – Sam Anning
er så avgjort ikke noe unntak.

Sam Anning
«Earthen»
Earshift Music/earshift.com

Flott svorsk treff

Svenske Alvina Herbinger Rygne og norske Gard Nergaard har funnet
hverandre med felene sine på et ytterst vakkert vis.

Alvina & Gard spiller grenseløs musikk.

Alvina & Gard møttes over en kopp svart kaffe og den mørkeste
sjokoladen tenkelig og med en hel haug med nyskrevne slåtter. Alvina
med røtter i den svenske folkemusikktradisjonen og fra et område som
heter Närke, mens Nergaard har sin bakgrunn fra den norske tradisjonen
som hører hjemme i Agder.

Nergaard har jeg hørt tidligere i en duo med gitaristen Michael
Krumins. De to løfta den lokale folkemusikktradisjonen til nye steder
og det er på sett og vis det Alvina & Gard gjør også.

Over grenser

All musikken er skrevet av de to og de to langt framskredne
felespillerne forteller oss klart og tydelig at sjøl om det er
forskjeller i uttrykkene på hver side av grensa, så er det veldig
mange fellestrekk også. De to stortrives åpenbart sammen og samtidig
som de utfordrer hverandre – her er det en hel del improvisasjon
involvert – så klinger stemmene deres veldig godt sammen.

Seks av de 14 slåttene er faktisk improvisasjoner og det skal et svært
godt trent øre til for å avsløre hva som er hva. Duoen, som har base i
Stockholm, har skrevet – og spilt inn – et nytt kapittel i den svorske
slåttetradisjonen som det er veldig lett å trives i og med.

Alvina & Gard
«Tillflykten»
Varva Records & Music/varvarecords.com

Heftig ny norsk trio

Sulida, det vil si Dag Erik Knedal Andersen, Marthe Lea og Jon Rune
Strøm, har skapt et spennende univers.

Sulida har noe friskt og unikt å by på. Foto: Tine Hvidsten

Jeg har hørt trommeslager og perkusjonist Dag Erik Knedal Andersen,
tenorsaksofonist, fløytist og perkusjonist Marthe Lea og bassist Jon
Rune Strøm i en rekke settinger opp gjennom åra. Uten unntakk har det
vært snakk om spennende, moderne og ikke minst kompromissløse kohorter
der det har blitt tatt sjanser i hopetall og der resultatene har vært
av typen sitte ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av noe.

Funnet sammen

Når og hvordan de tre har funnet frem til hverandre vet jeg ikke, men
at det har vært et lykklig valg forteller debutalbumet oss sitt klare
og tydelige språk om. De tre, som alle er fremragende og unike
individualister, vil den samme veien og de vet hvordan de skal
utfordre seg sjøl, hverandre og oss.

Musikken er i stor grad kollektivt skrevet eller unnfanga. Bortsett
fra ei låt hver av Lea og Strøm samt Charlie Hadens legendariske “Song
For Che” som avslutter festen, er alt kollektivt, men det betyr ikke
nødvendigvis fritt. Her er det impulser fra alt fra norsk folkemusikk
til den amerikanske AACM-tradisjonen og Athletic Sound Studio i Halden
har nok en gang vært et strålende fødested for akustisk musikk.

Samtaler

De tre fører frilynte, åpenhjertige og konstruktive samtaler der det
lyttes på et svært skarpt nivå. Lea imponerer stadig mer for hvert
eneste oppmøte og hennes fløytespill er også både vakkert og
fascinerende.

Utos er ordet for der ei elv går ut i et vann eller et hav. Her går
musikken, med utropet fra Charlie Haden som nydelig utslipp fra elva,
ut til verden på et vis som gjør at Sulida bør ønskes velkommen hvor
det enn måtte være på kloden.

Sulida
«Utos»
Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Spirituelt og talentfullt

Strømmen av nye, spennende stemmer i norsk jazz virker som den er
uendelig og hyggelig er det. Det ferskeste eksemplet er den 24 år unge
saksofonisten Brede Sørum.

Brede Sørum sammen med sin særs empatiske kohort.

Nok en gang er det sjølvaste jazzlinja i Trondheim som er arnestedet
for musikerne og bandet. Har jeg skjønt det riktig er de alle, det vil
si sjef, komponist, alt- og sopransaksofonist Brede Sørum,
trommeslager Steinar Heide Bø – en av tre av årets unge jazzmusikere,
bassist Bendik Løland Lundsvoll og pianist Oliver Skou-Due i første
halvdel av 20-åra. Med det faktum i bakhodet er det nesten
naturstridig hvilken enorm modenhet de viser både i det kollektive
uttrykket og som solister eller individualister.

Fra over alt

De to førstnevnte kommer fra den fallerte fotballbyen ved Nidelvens
bredd, mens Løland Lundsvoll stammer fra jazzmetropolen Gjerdrum ved
Lillestrøm mens Skou-Due har tatt turen til Trondheim helt fra
Danmark. Det er nok et prov på at man kan komme fra hvor som helst og
likevel finnes en felles platform i diverse jazzuttrykk.

Sørum og hans medsammensvorne bekjenner seg til modaljazzen ispedd
elementer av frijazz som vokste frem i USA på 60-tallet. Idealer som
John Coltrane, Pharoah Sanders, Albert Ayler og Elvin Jones spiller ei
sentral rolle. Samtidig har musikken og de fire allerede greid å sette
sitt unike bumerke på det de har å melde.

I ett

Denne suiten er spilt inn uten stans – ett take med andre ord – og det
fører til en intensitet og en samhandling som er sjelden uansett hvor
mange år musikerne har på baken. De fire er utstyrt med svært store
ører og er fremragende når det gjelder å løfte frem hverandre og
fremdriften i musikken.

Sjøl om musikken har sine røtter fra det amerikanske 60-tallet, så er
den tidløs og absolutt like relevant den dag i dag. Det har Brede
Sørum & Co sørga for og han og de skal bli uhyre interessante å følge
i åra som kommer.

Brede Sørum Quartet
«Spirit»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Om lidt er Dissing bluesklar

Det var bare en Povl Dissing og du verden så fint det er å få et
gjenhør med han sammen med nok en dansk institusjon, Fessor´s Big City
Band.

Ikonet Povl Dissing har ei stemme og et uttrykk som ingen andre.

Sjøl om det er noen år siden, så skal du ha gått ganske skjerma
gjennom livet hvis du ikke har hørt og blitt berørt av “Om lidt er
kaffen klar” med Povl Dissing (1938-2022). Etter at den blei ei
hyggelig landeplage både på hjemmebane og her til lands, så etablerte
han og Brazz Brothers et mangeårig samarbeid som sjarmerte tusener fra
Lindesnes til Nordkapp og som dermed fikk stifte nært bekjentskap med
stemma og uttrykket som ikke kan sammenliknes med noen andres.

På hjemmebane

“Svantes viser”, skrevet av Dissings medsammensvorne Benny Andersen på
tidlig 70-tall, var Dissings store gjennombrudd. De to blei raskt
nasjonens store skatter og blei det værende for resten av sine liv.
Det mange kanskje ikke visste var at Dissing var en ihuga bluesfantast
og sanger også. For meg var det i alle fall nytt helt til denne
herlige liveinnspillinga fra Tønderfestivalen i Danmark i 1979 sammen
med nok en dansk nasjonalskatt, Fessor´s Big City Band, inntok heimen.

Felles interesse

Dissing sier fra scenekanten at de “to” hadde funnet ut at de hadde
den samme kjærligheten til blueslåter fra en tradisjon som innbefatter
blant annet “Kansas City Blues”, “C C Rider Blues”, “Good Morning
Blues” og “St. Louis Blues”. I tillegg har også den danske barnevisa
“Sov nu, du lille” fått ei fin bluesinnpakning.

Alt blir framført på Dissings helt unike og umiskjennelige vis –
ingen, absolutt ingen, hadde noe i nærheten av en slik formidlingsevne
og et uttrykk som fikk oss til å tro på hvert eneste ord som kom over
hans lepper i tillegg til hans kroppsspråk.

Når så Fessor´s Big City Band, under ledelse av den uttrykksfulle
evighetsmaskina Ole Fessor Lindgreen på trombone og med noen av
datidens danske storheter i denne swing-mainstream-blues-tradisjonen
som Hans Kjærby på piano, Preben Lindhardt på bass, Thorkild Møller på
trommer, Claus Nielsen på gitar, Steen Vig på saksofon og Verner Work
på trompet, er det perfekte reisefølge for Dissing, så har dette blitt
et gjenhør ikke bare for nå, men for evigheten.

45 år siden, men det gjør da ingen verdens ting når det er så tidløs
musikk som dette. Herlig – intet mindre!

 

Povl Dissing & Fessor´s Big City Band
«Tønder Festival 1979»
Exlibris/exlibris.dk

Ei herlig SOFA-stund

Det totalt kompromissløse og spennende lille norske plateselskapet
SOFA serverer oss en dobbelt dose herlig og annerledes musikk fra
Norge og Canada.

Jo David Meyer Lysne og Peder Simonsen gir oss noe helt spesielt.

 

House of Gold lager en herlig musikalsk gumbo.

 

 

Tubaist Peder Simonsen og gitarist Jo David Meyer Lysne har jeg møtt i
flere spennende og originale settinger de seineste åra. De har med all
ønskelig tydelighet fortalt meg at de på ingen måte har tenkt å følge
noen slagen landevei; de har villet og vil fortsatt stake ut sin egen
kurs.

Den spesielle bua

Simonsen trakterer fortsatt sin mikrotonale tuba og Meyer Lysne
spiller så avgjort gitar her også. Likevel er det ikke disse
instrumentene som er mest fremtredende – i alle fall ikke hørt med
tradisjonelle ører. De tre spora, som de to har unnfanga sammen,
oppleves som vakre, sakteflytende droner der bruk av såkalt e-bow – en
slags magnet som får strengene på instrumentet til å vibrere – er en
viktig premissleverandør for det unike lydlandskapet de to tryller
frem.

Når de så har fått empatisk reisefølge av Ingar Zach, Vilde & Inga,
Espen Reinertsen og James Patterson, som alle har skjønt intensjonene
og kursen Simonsen og Meyer Lysne har staka ut, så har
“Spektralmaskin” blitt en tilstandsrapport fra Peder Simonsen og Jo
David Meyer Lysne som er egna til å ta seg inn i og bli værende i ei
god stund. Vakkert, annerledes og spennende.

Gullhuset

SOFA kaster også, som et par andre norske selskap som Losen og AMP,
sitt nett både vidt og bredt fra tid til annen. Denne gangen er det
bandet House of Gold fra Canada som blitt den ære til del å få sitt
debutalbum sluppet på kredselskapet.

På mange vis er dette kanskje det straighteste SOFA-visittkortet jeg
noen gang har hørt – eneren dukker opp akkurat der vi er vant med å
møte den opp til flere ganger. Dermed er det på ingen måte sagt at det
er noe a4-musikk vi blir servert fra landet på den andre sida av
dammen – langt i fra!

Jeg har aldri hørt om om trommeslager, komponist og bandleder Isaiah
Ceccarelli eller hans tre medsammensvorne Katelyn Clark (tangenter),
Eugénie Jobin (vokal og synth) og Frédérique Roy (vokal, piano og
synth) tidligere, men denne Montreal-baserte truppen har rundt
Ceccarellis musikk og tekster skapt et vakkert og unikt musikalsk
univers der både pop, jazz, impro, klassisk musikk, samtidsmusikk og
en rekke andre herligheter blir satt sammen til en musikalsk gumbo jeg
aldri har hørt maken til.

Unikt

SOFA nekter fortsatt å kompromisse med sine visjoner. Her har de gitt
oss to strålende eksempler på musikk spennende musikk vi ikke ante
fantes og slikt påfyll gjør godt for både nysgjerrighet, kropp og
sjel.

Peder Simonsen & Jo David Meyer Lysne
«Spektralmaskin»
SOFA/Musikkoperatørene
House of Gold
«House of Gold»
SOFA/Musikkoperatørene

Ikonet fra Cuba

Da fenomenet Buena Vista Social Club så dagens lys på slutten av
90-tallet, blei en hel musikkverden oppmerksom på noe og noen de
nesten ikke ante det minste om. En av de viktigste stemmene var Compay
Segundo.

Compay Segundo – et ikon, intet mindre.

Det er sjelden at ei gruppe med veteraner inntar verden slik Buena
Vista Social Club gjorde. Ry Cooder, som produserte bandets
debutplate, og filmskaperen Wim Wenders, som laga dokumentarfilmen med
samme navn, skal ha en god del av æra, men hoveddelen skal for all del
tilskrives musikantene som sjarmerte også herfra til evigheten.

Compay

Máximo Francisco Repilado Muñoz Telles (1907-2003), uomtvistelig bedre
kjent som Compay Segundo, var en svært sentral brikke i bandet både
som sanger, gitarist og komponist. Han mente sjøl at han kom til å bli
115 år, men måtte dessverre gi seg ved fylte 95. På slutten av livet
og karriera gjorde han også en hel del under eget navn og det er
storparten av den produksjonen plateselskapet Gasa når har gitt ut på
nytt på vinyl.

Tre utgivelser

På platene «Las Flores de la Vida», samleplata «Calle Salud» og
duettskiva «Duets», der blant andre Silvio Rodriguez, Khaled, Eliades
Ochoa, Antonio Banderas og Charles Aznavour kommer med flotte bidrag,
får vi utallige eksempler på Compay Segundos storhet, ekthet og
inderlighet.

Har du glemt eller aldri stifta bekjenstskap med denne cubanske
musikkskatten, så har altså muligheten dukka opp på nytt gjennom disse
nyutgivelsene.

Compay Segundo
«Las Flores De La Vida»
Gasa/Warner Music
Compay Segundo
«Duets»
Gasa/Warner Music

 

Compay Segundo
«Calle Salud»
Gasa/Warner Music