Det norske bandet The Core har eksistert siden 2001. Med “Roots”
bekrefter de at det låter minst like heftig som det alltid har gjort.

Helt siden de fire herrene i The Core spente på seg beksømmene sammen
for første gang for over 20 år siden, så har de hatt et felles ideal
og et felles mål med musikken sin. Sjøl om det har vært noen
avstikkere innimellom, blant annet sammen med indiske musikere, så har
den amerikanske 60-talls tradisjonen med kvartetten til Coltrane med
Jimmy Garrison, Elvin Jones og McCoy Tyner i spissen vært ei solid
ledestjerne for hvor gutta vil med musikken sin.

Pause

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Som fra dag én så har The Core, som virkelig hatt og har evnen til å
gå inn i kjernen av dette uttrykket, vært befolka av Kjetil Møster på
saksofoner, Steinar Raknes på bass, Erlend Slettevoll på på piano og
herren jeg oppfatter som en slags ideologisk fører for prosjektet,
trommeslager Espen Aalberg.

Etter noen års opphold fant de heldigvis ut det var mer gass igjen på
tanken. De fire kan hverandre ut og inn og de vet akkurat når de skal
gi og ta rom – de vet hvordan de skal utfordre både seg sjøl og de
andre.

Bortsett ei Møster- og ei-Raknes-låt, så har Aalberg skrevet all
musikken. De fire har ei felles fortid ei felles fortid fra jazzlinja
i Trondheim og har åpenbart utvikla en følelse har dette uttrykket
sammen – et uttrykk som er så tidløst som vel mulig.

Trøkk

Fra tid til annen er det sjølsagt et hinsides trøkk i kvartetten, men
de skjemmes absolutt ikke for å ta´n helt ned heller – det er masse
dynamikk i det The Core ønske å formidle.

Det kommer neppe som noen bombe at solistisk holder de fire et skyhøyt
nivå – på høyde med det beste fra utlandet faktisk.

Jeg må innrømme et jeg trodde at The Core hadde tatt kvelden, men
ingenting er hyggeligere enn at de gjør en gjeninntreden 23 år etter
oppstarten – kanskje bedre enn noen gang.