Ut fra det store intet dukker den ungarske pianisten Matyas Gayer opp
sammen med de britiske veteranene Steve Brown og Dave Green. En
fargerik og flott seanse.
Blant de mange sakene jeg kan lite om står ungarsk jazz om ikke i ei
særstilling så i alle fall langt fremme i køa. 32 år unge Matyas
Gayer, pianist, komponist og bandleder, er et helt nytt navn for meg,
men den mer enn lovende pianisten, som har hatt London som sin base de
seineste åra, forteller meg raskt at det ikke er noen tilfeldighet at
han har vært finalist to ganger under den svært så prestisjetunge
pianokonkurransen under Montreux Jazz i Sveits.
I tradisjonen
Gayer er en usedvanlig smakfull pianist som har den moderne
bop-tradisjonen innebords. Hans hyllester til Cedar Walton og Barry
Harris, “Homage To Cedar” og “Mr Harris”, sier alt om det. Halvparten
av materialet har Gayer skrevet sjøl mens resten er flotte og til dels
ganske så originale tolkninger av “Yesterdays”, ikke minst “On Green
Dolphin Street”, Chopins “Waltz In E Minor”, “Solitude” og “That´s
All”.
Topp reisefølge
Gayer nyter av forståelige årsaker stor anseelse i musikerkretser over
hele Europa og i sjølvaste jazzhovedstaden New York som han besøker
med jevne mellomrom. Når han har befolka trioen sin med trommeslageren
Steve Brown (55) og bassisten Dave Green (82) – to av de virkelig
store navnene og veteranene i britisk jazz med bop og tilliggende
herligheter som fundament – så har dette blitt en piantrio det går an
å trives med både mye, ofte og lenge. Dette er nemlig tidløs
Jazzmusikk med stor J som det swinger av fra start til mål.
«Westbourne Park»
Ubuntu Music/weareubuntumusic.com
