Manuel Valera passer utmerka inn i en tradisjon med cubanske
pianister som imponerer voldsomt med sitt musikalske temperament og
heftige teknikk.

Manuel Valera (44) har jeg såvidt støtt på i forbindelse med
saksofonisten Michael Thomas´ “The Illusion of Choice” for knapt et år
siden. Der gjorde han absolutt en fin innsats, men her på denne
live-skiva, spilt inn i Lurs i Frankrike høsten 2018, får vi møte han
i en triosetting der han styrer skuta sjøl.

Valera har som mange cubanske musikere forlatt hjemlandet. Han har
bodd i jazzhovedstaden New York i mange år og har spilt med storheter
som Arturo Sandoval, Paquito D´Rivera, Jeff “Tain” Watts, John
Patitucci og Chris Potter samt den klassiske fiolinvirtuosen Joshua
Bell. Det mer enn antyder hvilket nivå Valera befinner seg på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flott trio

På Europa-turneen i 2018 hadde Valera med seg den japansk/amerikanske
bassisten Yasushi Nakamura og trommeslageren Mark Whitfield, Jr – sønn
av den framifrå gitaristen Mark Whitfield. Begge hører hjemme på New
York-scenen uten å være de største stjernene, men er så definitivt mer
enn dugandes både som ensemble musikanter og solister.

Som “alle” cubanske pianister som har kommet fra øya, Chucho Valdés,
Gonzalo Rubalcaba og Alfredo Rodriguez er glitrende eksempler, så er
også Valera ustyrt med en teknikk av det heftige slaget. Temperamentet
er så avgjort tilstede i uttrykket også og når det er kombinert med
dynamikk av det følsomme slaget, så har det blitt triomusikk av det
herlige slaget av det.

Valera sier han er inspirert av giganter som Herbie Hancock og Chick
Corea, den russiske komponisten Dmitri Shostakovich og billedkunstnere
som Pablo Picasso og Joan Miró. Mye av dette kan absolutt høres i
uttrykket til Valera i et repertoar som er ei fin blanding av
originalkomposisjoner og standardlåter som “Evidence”, “Darn That
Dream” og “All of You”.

Publikum i Lurs i Sør-Frankrike var hørbart overbegeistra.. Jeg er
også oppstemt sjøl om jeg ikke greier å avsløre det helt unike.

Øyvind Skarbø er en musiker, komponist og initiativtaker av sjeldent format. Det bekrefter han nok en gang med sin nye musikk og sitt nye band Telehiv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter tre strålende skiver med unike Skarbø Skulekorps, fant Øyvind Skarbø (42), opprinnelig fra Grandiosa-bygda Stranda, men bosatt i Bergen i ei årrekke, ut at korpset var ferdig med både ungdomsskulen og videregåande og at elevene måtte finne veien videre i livet på egen hånd.

Skarbø, som alltid har vært kjent for å åpne nye dører, visste nemlig hva han ville etter videregående: han ville studere videre med ny musikk og nye musikalske venner.

To år

De to seineste åra har Skarbø lett og funnet: han hadde nemlig som ambisjon å sette sammen et helt nytt band med relativt unge, sultne, ambisiøse og svært lovende musikere som han nesten uten unntak aldri hadde spilt med før Telehiv så dagens lys.

Det har ført til at synthesisten Håvard Aufles, bassisten Ola Høyer – den eneste Skarbø hadde spilt med tidligere, hardingfelespilleren Benedicte Maurseth, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og cellisten Joel Ring blei kalt til tjeneste og at det er et lovende utgangspunkt for å skape spennende musikk er så langt årets underdrivelse.

Her har nemlig trommeslager Skarbø funnet fram til en unik kohort med røtter i så mange slags musikalsk jord og de utfordrer og utfyller hverandre på et helt spesielt vis.

Nye landskap

Med Telehiv har Skarbø ønska at elevene i det nye korpset skulle få mye og rom og plass for å tilsette de spesielle ingrediensene de er i besittelse av. Foruten Aufles´ og litt Rings bidrag er det hele akustisk.

Musikken henter inspirasjon fra ytterpunkter som 80-talls såpeopera, frijazz, brasilianske toneganger, samtidsmusikk a la Morton Feldman og norsk folkemusikk. Og hele tida er den nydelige og sterke melodien sterkt til stede.

Hvis noen mener det har ført til et unikt musikalsk brygg, så har de faktisk helt rett.

Øyvind Skarbø har nok en gang skapt et særdeles spennende og personlig musikalsk univers det er en sann fryd å bli invitert inn i.

Den polske fiolinisten Adam Baldych har allerede etablert seg på aller øverste hylle innen jazzfelefaget. Med «Portraits» bekrefter han dette og tar nok et steg.

Her hjemme kjenner vi Adam Baldych (38) godt etter et fruktbart og godt samarbeid med Helge Lien og hans trio, noe som blant annet har ført til to plater på det tyske kvalitets selskapet ACT som Baldych fortsatt utgir sin musikk på.

Stolt tradisjon

Baldych følger opp en flott polsk tradisjon der Michal Urbaniak innførte fiolinen som jazz instrument på 60-tallet. Med sin klassiske bakgrunn blei Baldych ei såkalt barnestjerne på hjemmebane, men som mange andre i den kategorien så har på ingen måte denne stjerna slukna.

Her møter vi Baldych, som vår egen Tuva Halse har som sitt store forbilde, med 14 egne komposisjoner pluss en av hans pianist Sebastian Zawadzki. Han forsøker her, med stort hell, å skape musikk og uttrykke seg og det på et vis der ord ikke strekker til. Han stiller spørsmål som: Hva er den menneskelige natur, hva betyr lykke i vår tid, hva betyr det å eksistere, og hvordan er det mulig at menneskelig følsomhet og kreativitet kan eksistere samtidig og sammen med en brutalitet av uante dimensjoner?

Baldych stiller altså mange av de virkelig store spørsmåla og vil at denne innspillinga skal være en protest mot krig og en bønn om fred på moder jord. Naivt? Mulig det, men det kan likevel ikke gjentas for ofte eller oppfordres til mange nok ganger.

Fin fusjon

Baldych makter å fusjonere sin klassiske bakgrunn med et heftig og personlig jazzuttrykk. Han spiller både vanlig fele og noe som kalles renessanse fiolin, og med seg har han i tillegg til Zawadzki, trommeslageren Dawid Fortuna, tenorsaksofonisten Marek Konarski og bassisten Andrzej Święs. Et strålende lag av for meg ukjente herrer, som nok en gang bekrefter det skyhøye nivået på polske jazzmusikere.

Adam Baldych er en virtuos som ikke blafrer med sin teknikk i utrengsmål. Her er det musikken og uttrykket som spiller hovedrolla, og det gjør den på en fremragende måte.

Adam Baldych er en av de aller største jazzfiolinistene på Tellus anno 2025.

Nytt nivå

Gitaristen, sangeren og komponisten Christian Winther har alltid befunnet seg på kanten. Sin egen kant. Nå har han løfta seg sjøl opp på ei helt ny hylle.

Det har aldri vært noe i nærheten av a4 over Christian Winther (35). Gruppene Monkey Plot og Ich Bin Nintendo og de to første soloskivene hans er tydelige eksempler på det. Slik fortsetter det så avgjort her på den viktige tredjerunden og Winther fremstår som en altpop-utøver med tydelige impro- og jazz-spor i sjela som nå i større grad enn noensinne har funnet frem til sitt DNA.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vakkert

Han har skrevet sju låter som har endt opp i en enhet. Seks av dem synges på engelsk, mens avslutningssporet «Forsvinner» synges på, tro det eller ei, norsk.

Det Winther gir oss er spennende og utfordrende pop-rock-musikk med et solid personlig bumerke. Han er en meget dyktig gitarist og han er utstyrt med ei fascinerende om enn ikke stor stemme. Han får meg til å lytte til begge sider av seg.

Bandet

Når han så omgir seg med Lars Ove Fossheim på gitar, Hans Hulbækmo på trommer og vibrafon, Anja Lauvdal på synther og Magnus Skavhaug Nergaard på elbass, så skal det ikke plagsomt med fantasi til for å skjønne at de musikalske landskapene blir fargelagt på svært personlige vis.

Christian Winther bekrefter at han har funnet sin originale plass i et altpop/rock-landskap med krydder fra en rekke andre kilder. Sammen med Christian Winther, musikken hans og i universet hans er det godt å være.

Den danske saksofonisten og komponisten Lars Møller har sammen med sjølvaste Palle Mikkelborg og tyske NDR Bigband gitt oss spennende og annerledes storbandmusikk.

Lars Møller og Palle Mikkelborg sammen med litt av NDR Bigband.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

58 år unge Lars Møller har jeg hørt mer om enn jeg har hørt av. Denne innspillinga gjort live på Musikhuset i Aarhus i august 2019, men altså unntatt offentlighet helt til nå,er et fremragende bevis på at det bør jeg gjøre mye med så raskt som mulig.

På turné

Møller hadde altså skrevet musikk for og var på turné med det eminente storbandet til den tyske kringkasteren NDR i Hamburg. De fleste tyske kringkastere med respekt for seg sjøl har et storband på lønningslista og dette bandet, som de andre, hører hjemme helt der oppe.

For knappe fem år siden var de altså på turné med bandet og med ikonet Palle Mikkelborg som hovedsolist på trompet.

Fire store låter

Repertoaret besto av fire låter med inspirasjon fra henholdsvis indisk musikk – Møller har besøkt India flere ganger, Brasil etter at Egberto Gismonti hadde introdusert han for en vakker folkemelodi samt Møllers «Folk Song No.1» der han har tatt utgangspunkt i den tradisjonelle folkemelodien «Marken er mejet».

Palle

Palle Mikkelborg (83) er en levende legende i dansk og internasjonal jazz. Han spiller ikke offentlig i noen særlig grad lenger, men i 2019 var hans umiskjennelige tone fortsatt veldig til stede og for en glede det har vært å høre den nok en gang.

Lars Møller leder bandet, men slipper også seg sjøl til som solist på den siste låta, og du verden hvilken fin tenorist han er.

Musikken er bra og original, Møller er bra, Mikkelborg er bra og NDR Bigband er bra. Da er det bare å heise flagget, da.

Ine Hoem har vært på vei lenge. Det håper jeg hun fortsetter å være,
til tross for at hun nå har tatt steget opp blant våre aller største
historiefortellere.

Ine Hoem har nådd den anstendige alder av 39. I løpet av knapt
halvparten av de åra har hun i stadig større grad vist fram sitt
musikalske DNA og sitt lyriske gen, hvor hun nå enn har det fra. Jeg
har alltid venta spent på nye visittkort fra Hoem og aldri blitt
skuffa, men med “Minnelandet” tar hun uansett sitt største og
viktigste steg i retning seg sjøl noensinne.

Nesten alt sjøl

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med noen små unntak har Hoem skrevet alt av tekster og musikk sjøl.
Hun har tatt et dypdykk i sitt eget liv og henta frem minner som
åpenbart har vært med å prege henne. Her er det vemod, her er det
kjærlighet, her snakker vi om et levd og et ekte liv.

Hoem har påtatt seg hovedansvaret for produksjonen og har heldigvis
tørt å ta sjansen på å legge seg sjøl så langt frem i lydbildet at
hver eneste stavelse, hvert eneste pust når frem – og det fortjener
hun. Og nesten sjølsagt så skriver og synger hun på norsk.

Kremlag

Kjernetroppene Hoem omgir seg med er Pål Hausken på trommer, Markus
Lillehaug Johnsen på gitar, Jo Berger Myhre på bass og Andreas Ulvo på
tangenter De som får en liten mistanke om at det da låter fløyel, men
med motstand når det trengs har helt rett. På hvert sitt spor bidar
Trygve Skaug – på “Tenk at vi blei vi” som lett kan bli en klassiker –
og Marthe Wang nydelig på vokal, mens Abigail Miller Todd på harpe og
Håkon Aase på fele krydrer på akkurat rett sted.

Historieforteller

Ine Hoem anno 2025 framstår som en historieforteller på det absolutt
høyeste nivået. Hun er tryggere og mer Ine Hoem enn noen gang, og det
har hun all grunn til å være. Musikkken befinner seg i et
singer-songwriter landskap med klare jazzimpulser i seg. Alt har Ine
Hoem sitt bumerke, og du verden for et flott stempel hun har satt
denne gangen.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records sørger for at
stadig nye dører blir åpna. Bassisten og elektronikeren Gonçalo
Almeida er døråpneren denne gangen.

Den 46 år gamle Gonçalo Almeida portugiseren er bosatt i Rotterdam og
har store deler av Europa som sitt arbeidssted. Han er å finne i en
rekke konstellasjoner og grenseland der elementer av impro, jazz og
samtidsmusikk stortrives sammen. Jeg har ved noen få anledninger hatt
gleden av å høre Almeida i aksjon på plate, blant annet på ei
liveinnspilling fra Bimhuis i Amsterdam sammen med fremragende
nederlandske musikere. Nå har han satt snuten hjemover og møter
portugisiske musikere i den flotte og spennende musikalske byen Porto.

Eksperimentelt

Almeida har komponert fem minimalistiske forløp som har fått titlene
“Restraint I – V”. Restraint kan oversettes med tilbakeholdenhet og
slik er det også mulig å oppleve musikken og lydlandskapene- og
konstruksjonene Almeida har unnfanga sammen med perkusjonsiten Gustavo
Costa og trompeteren Susana Santos Silva – sistnevnte er bosatt i
Stockholm og har jobba mye i Norge, blant annet sammen med Hedvig
Mollestad.

Dette er musikk som flyter sakte mot oss. Den er på et vis rytmisk, på
et vis melodisk, men aller mest søkende, reflekterende og drømmende.

Alle tre har unike stemmer som snakker godt sammen og som tar oss med
til hittil uoppdagede musikalske steder.

Det Gonçalo Almeida og vennene hans byr oss er så langt fra a4 som vel
tenkelig, men du verden så godt det gjør å bli utfordra på denne måten
fra tid til annen.

Alle som har hørt duoen Steinar Raknes og Unni Wilhelmsen sammen vet hvilken magi de to er i stand til å skape. Det bekrefter de også på si første plate sammen live.

De to møttes i Harstad i 2011 i forbindelse med ei markering av Bob Dylans 70- års dag. Det blei raskt åpenbart for flere enn Raknes og Wilhelmsen at de hadde mye å snakke om. Nå snart 14 år seinere er samarbeidet, empatien og inderligheten heftigere enn noen gang, og det lå vel nesten i korta at debutskiva, som er ei liveinnspilling fra mai i fjor, blei gjort på Birkenes like utenfor akkurat Harstad.

Greatest hits

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med et repertoar bestående av åtte Raknes-låter, Wilhelmsens «Anything About June», Bruce Springsteens «I´m on Fire», Madison Cunninghams «Life According to Rachel» og John Prines «Speed of the Sound of Loneliness», blir dette som en liten ønskekonsert for Raknes og Wilhelmsens fans land og strand rundt.

Stemmer som klinger sammen

Jazzbassist Raknes viser oss nok en gang at hans instrumentmesterskap holder som ei kule også i en slik gjennomsiktig naken sammenheng. Han krydrer det også med til dels heftig elektronikk-bruk, noe som fører til ganske så rocka uttrykk underveis.

Når så stemmene til Raknes og Wilhelmsen klinger så nydelig sammen – og fra tid til annen hver for seg – så har dette blitt et livemøte som holder akkurat det de to har forlysta oss med hundrevis av ganger det seineste tiåret og vel så det.

Publikum på Framhuset på Borkenes var hørbart begeistra for det de blei servert denne maidagen i fjor. Det føler jeg meg ganske sikker på at menigheta ellers vil bli også – ikke veldig overraska kanskje, men med et solid påfyll av det de har hygga seg storligen med en eller flere ganger.

PS Utgivelsen er kun utgitt digitalt på ymse strømmetjenester.

Absolutt ingen likna på Sun Ra – han var bokstavelig talt et eget
univers. Her møter vi han fra en klubbkonsert i 1978 – i god tid før
han forlot vår sfære – hvis han noen gang har vært en del av den.

Sun Ra (1914-1993), som før han inntok sin indre eller ytre
stratosfære het Herman Poole Blount, var på alle slags vis en helt
spesiell personlighet, både musikalsk og menneskelig. Han skapte et
musikalsk kollektiv som både bodde og jobba sammen etter å ha jobba
med storheter som Coleman Hawkins, Fletcher Henderson og Stuff Smith
på 40-tallet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter hvert fant han ut at han var ankommet oss her på Tellus fra
planeten Saturn for å bære frem sitt budskap om fred og altruisme – en
uselvisk og offervillig holdning og handling overfor oss andre vanlige
dødelige.

Sun Ra Arkestra

På 50-tallet etablerte han sitt Arkestra som fra starten var sterkt
influert av bebop, og arrangører som Duke Ellington og Tadd Dameron.
Etter hvert kom det til flere nye elementer som modale former, fri
improvisasjon og elektronikk – Sun Ra Arkestra blei et uttrykk og et
samfunn helt for seg sjøl.

Nok en gang har jazzarkeologen Zev Feldman par excellence funnet frem
til tidligere uutgitte liveopptak med en av jazzens store
personligheter, Denne gangen skal vi tilbake til Left Bank i
Baltimore, Maryland den 23. juli 1978 og et Arkestra i storslag.

Bandet besto av cirka 18 innbyggere og om det var usedvanlige
versjoner av “Over The Rainbow”, “Lady Bird”, “Half Nelson” eller
“´Round Midnight” eller musikk skrevet av utsendingen fra Saturn, så
blir vi servert musikk totalt annerledes enn hva som har vederfaret
eders sinn tidligere.

Boka

Som alltid på Resonance Records-produksjonene så er alt gjort for at
musikken skal ta seg best mulig ut. Opptakene som strekker seg over
nesten to timer på på to cder er overført fra den originalene tapen og
remastra. Dessuten inneholder den 36 siders framifrå “boka” et
interessant essay av veterankritikeren J.D. Considine og flere andre
pluss intervjuer med Gary Bartz, Craig Taborn og den nå 100 år gamle
Marshall Allan som fortsatt spiller med bandet!

Sun Ra er og blir et fenomen helt utenom alt annet. Jeg var så heldig
at jeg fikk oppleve universet på klubben Sweet Basil i New York og
kommer aldri til å glemme den musikalske og visuelle opplevelsen. Her
får jeg en herlig påminnelse om hvor sterkt det var.

Pianisten Kjetil Mulelid forteller med sin fjerde trioskive at han og
de er i stadig utvikling.

Det har seg slik at jeg har vært begeistra for Kjetil Muleid (34) sitt
friske, åpne og begjærlige pianouttrykk helt siden jeg hørte det
første gang med trioen hans i forbindelse med debuten “Not Nearly
Enough to Buy a House” – hvilken tittel! – i 2017. Da hadde trioen,
som hadde sitt utgangspunkt i jazzlinja i Trondheim, eksistert i ett
år og bestod av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Winther på
trommer.

Flott utvikling

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mulelid, fra jazzmetropolen Hurdal som blant har fostra Tord Gustavsen
også, har siden debuten gjennom to nye trioskiver, ei soloskive, i
bandet Wako og duosamarbeid med Siril Malmedal Hauge, vist oss både
hvilken strålende solist, kompmann og komponist han er.

Nå har vendt tilbake til det som jeg tror er hans store musikalske
kjærlighet, nemlig trioen. Hegge har forlatt skuta og blitt erstatta
av Rune Nergaard. Det har ført til en ny type energi som både Mulelid
og Winther åpenbart stortrives med Ikke et ondt ord sagt om Hegge, men
Nergaards inntreden har nok bydd på ny inspirasjon og ei
vitamininnsprøyting som har gjort trioen og musikken godt.

Evans og Jarrett

Mulelid legger ikke skjul på at han virkelig fikk ørene opp for dette
formatet etter å ha blitt eksponert for trioene til Bill Evans og
Keith Jarrett. De er på mange vis med også her, men Mulelid har, både
i måten å skrive låter på og i spillet sitt, tilegna seg en nordisk
koloritt også som gir uttrykket hans et flott særpreg.

Sammen med Nergaard og Winther, fører Mulelid samtaler med dybde,
friskhet og noe svært så umiddelbart over seg. Jeg opplever at Kjetil
Mulelid og hans trio er i stadig utvikling og håpet verden i stadig
større grad ønsker dem velkommen.