Pianisten Kjetil Mulelid forteller med sin fjerde trioskive at han og
de er i stadig utvikling.

Det har seg slik at jeg har vært begeistra for Kjetil Muleid (34) sitt
friske, åpne og begjærlige pianouttrykk helt siden jeg hørte det
første gang med trioen hans i forbindelse med debuten “Not Nearly
Enough to Buy a House” – hvilken tittel! – i 2017. Da hadde trioen,
som hadde sitt utgangspunkt i jazzlinja i Trondheim, eksistert i ett
år og bestod av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Winther på
trommer.

Flott utvikling

Mulelid, fra jazzmetropolen Hurdal som blant har fostra Tord Gustavsen
også, har siden debuten gjennom to nye trioskiver, ei soloskive, i
bandet Wako og duosamarbeid med Siril Malmedal Hauge, vist oss både
hvilken strålende solist, kompmann og komponist han er.

Nå har vendt tilbake til det som jeg tror er hans store musikalske
kjærlighet, nemlig trioen. Hegge har forlatt skuta og blitt erstatta
av Rune Nergaard. Det har ført til en ny type energi som både Mulelid
og Winther åpenbart stortrives med Ikke et ondt ord sagt om Hegge, men
Nergaards inntreden har nok bydd på ny inspirasjon og ei
vitamininnsprøyting som har gjort trioen og musikken godt.

Evans og Jarrett

Mulelid legger ikke skjul på at han virkelig fikk ørene opp for dette
formatet etter å ha blitt eksponert for trioene til Bill Evans og
Keith Jarrett. De er på mange vis med også her, men Mulelid har, både
i måten å skrive låter på og i spillet sitt, tilegna seg en nordisk
koloritt også som gir uttrykket hans et flott særpreg.

Sammen med Nergaard og Winther, fører Mulelid samtaler med dybde,
friskhet og noe svært så umiddelbart over seg. Jeg opplever at Kjetil
Mulelid og hans trio er i stadig utvikling og håpet verden i stadig
større grad ønsker dem velkommen.