Gouldian Finch og/eller Martin Horntveth har vært, er og kommer til å
bli værende noe av det mest spennende og livsbejaende som finnes i
norsk musikkliv.

Det er bare vel et år siden Martin Horntveths alter ego Gouldian Finch
debuterte med “Hatch”. Jeg tok meg den frihet å konkludere med at det
var ambisiøst, tøft og dritbra. Forventningene til oppfølgeren var da
av forståelige årsaker av typen høy. For å slå det fast med en gang:
jeg har ikke blitt skuffa. “Scizho” har nemlig blitt nok en
bekreftelse på Gouldian Finch sin enorme allsidighet og kreativitet.

På bestilling

Musikken på debutskiva var henta fra et bestillingsverk til
Punkt-festivalen i Kristiansand i 2022. Det var en type godtepose der
Horntveth hadde henta inspirasjon fra alt som hadde kommet hans vei og
som han hadde fått et godt forhold til. De som har møtt på Horntveth
opp gjennom åra vet at det er ikke reint lite.

Denne gangen har Horntveth i større grad reindyrka sin jazz-,
jazzrock- og fusion-begeistring. Ikke så rart kanskje siden musikken
er utvikla fra bestillingsverket “Polaroid” til Kongsberg-festivalen i
2021. Han har enkelt og greit ønska å dykke dypere ned i sine kilder
fra og med dette albumet og basert på det som blir servert oss her, så
har han unnagjort første etappe i noe som skal bli svært spennende å
følge i åra som kommer.

Energisk og full av liv

“Scizho” er nok en godtepose der Mr Gouldian Finch gir oss ni låter på
en knapp time. Her er det trøkk og energi i uante mengder og fine
låter med masse innhold som perkusjonist, tangentist, typatuneist,
glockenspielist, gitarist og programmist – ikke trommeslager – Finch
på alle vis har lagt grunnlaget for og, nesten sjølsagt, så har han
arangert og produsert herligheten også.

Når han så har plukka fra aller øverste hylle blant våre jazzister,
det vil si Karl Bjorå på gitar og pedal steel, Kai von der Lippe på
ymse tangenter, Eivind Lønning på trompet, Karl Hjalmar Nyberg på
tenor- og sopransaksofon, André Roligheten på tenor- og
barytonsaksofon og bassklarinett, Axel Skalstad på trommer, Andreas
Ulvo på diverse tangenter, Ole Morten Vågan på basser og Håkon Aase på
fele, så skal det ikke så vederstyggelig mye fantasi til for å skjønne
at dette har blitt nok en heftig godtepose. fra Gouldian Finch.

Både Gouldian Finch og Martin Horntveth imponerer meg ved hvert
oppmøte. Godteposen blir aldri tom!