Pianisten Emmet Cohen har blitt ei verdensstjerne nesten mer til tross for enn på grunn av.

Det var ikke mange utenfor den harde New York-kjernen som kjente til Emmet Cohen (34) før pandemien snudde opp ned på veldig mye rundt og med oss. Den mer enn lovende pianisten, oppvokst i Miami, men som mente at The Big Apple var stedet hvis han virkelig skulle slå gjennom, hadde gjort alvor av akkurat det og begynt å skaffe seg et navn i jazzhovedstaden før svineriet inntok arenaen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som for alle andre jazzartister så forsvant jobbene som dugg for sol, men Cohen ante råd – om ikke annet fikk han en idé – en idé han i sin villeste fantasi ikke ante hva skulle føre til.

Hjemme hos

Det Cohen tok initiativ til var å invitere musikervenner hjem til stua si der flygelet hadde en sentral plass. Det førte til en rekke intimkonserter, med nye venner hver gang, som blei publisert live på sosiale medier som «Live at Emmet´s Place». Det førte til en enorm suksess og «seerstorm» verden rundt – publikum var like sultefora som musikerne.

Etter at verden åpna opp igjen har Cohen, som bekjenner seg til et tradisjonelt uttrykk med røtter i The Great American Songbook og andre tidløse herligheter – altså ganske så uhipt egentlig hos den hippe garde -, tatt konseptet ut i den virkelige verden og fylt saler rundt om på festivaler og klubber i en grad han neppe hadde sett for seg før pandemien gjorde sitt inntog.

Nye gjester

Cohen har blant annet gjesta Moldejazz der saksofonisten Lars Franck og Ola Kvernberg var de inviterte sammen med Cohens faste trio.

Det er på det viset vi møter han i «Vibe Provider» – ei plate som er tilegna hans gode venn Michael Funmi Ononaiye (1968-2023) som var svært viktig når det gjaldt å sjøsette «Live at Emmet´s Place».

Her får vi ei god blanding av standardlåter og Cohens egne komposisjoner – alt i den samme tradisjonen. Kjernetrioen består av sjefen samt Philip Norris på bass og Kyle Poole på trommer – nesten som alltid. I tillegg er blant andre blåserne Bruce Harris (trompet), Frank Lacy (trombone) og Tivon Pennicott (tenorsaksofon) med på flere av låtene.

Det har ført til ei hyggestund, som i stua hos Cohen, uten at ei eneste grense blir utfordra. For meg er det mer enn nok at det blir spilt en hel masse hardtswingende og uhip musikk.