Bassisten, komponisten og bandlederen Sebastian Haugen tar oss med både bakover og fremover med sine flotte “Fremtidsfabler”.

Uansett i hvilken setting eller i hvilken konstellasjon som helst eller i hvilken sjanger som helst, så bør man ikke bli et sekund overraska om bassisten heter Sebastian Haugen. 40-åringen, som trakterer både stor fele og strømførende elbass, trives like godt i barneforestillinger sammen med Espen Rud, i Magnolia Jazzband, i rocka univers, fusion, bluegrass og folkemusikk, men med fasit i ørene og resten av kroppen, så er jeg ganske sikker på at han vil sette samarbeidet med sin egen kvartett og musikken han har skrevet for den svært høyt på lista.

Tilbake og frem

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Haugen, som har tilegna seg en varm og rund tone i begge horna sine, har åpenbart en forkjærlighet for musikk som bergtok oss på 70-tallet og som har gjort det med stadig nye generasjoner. Den ene av de åtte låtene her, “Vimsene”, er faktisk som snytt ut av den ikoniske Belonging-kvartetten. For å si det sånn: det gjør ikke meg det aller minste å skue tilbake dit fra tid til annen.

Haugen har laga musikk som han knytter tett opp til mennesker, forbindelser, begivenheter og følelser som har vært med å prege han frem mot den han er i dag. Det er med å gjøre musikken og uttrykket høyst personlig -Sebastian Haugen forteller oss hvem han er og en viktig del av hva han er.

Flott reisefølge

Når så saksofonisten Anders Lønne Grønseth, som vi forresten hører alt for sjelden, pianisten – både med og uten strøm – Kjetil Jerve og trommeslageren og perkusjonisten Tore Sandbakken alle passer intensjonene og musikken til Haugen, og en strykekvintett bidrar på halvparten av låtene, så har Sebastian Haugen nok en gang fått vist fram seg og sitt på et vakkert og tidløst vis.

Bandet Cloud People fra Bergen melder sin ankomst med musikk der rockimpulsene er minst like sterke som jazzpåvirkninga.

Fra det meget driftige plateselskapet Apollon Records i Bergen kommer det stadig nye drypp med original og spennende musikk. Bandet Cloud People, som har eksistert siden slutten av 10-tallet, er absolutt ikke noe unntak. Før vinylen og musikken inntok heimen hadde jeg aldri hørt om bandet, så jeg kan med hånda på hjertet si at jeg starta med blanke ark.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Familieforetak?

Med Benjamin Mekki Widerøe på saksofon og tangenter, Filip Mekki på synther og Fredrik Mekki Widerøe på trommer, er det noe som tyder på at Cloud People har et klart familepreg over seg. Andreas Sørensen Hauge på synther og elbass og Morten Olsen på gitarer, samt Amalie Holt Kleive på vokal på ett spor, sørger for at dette blir et kollektiv – alle låtene er kreditert bandet – og de har så avgjort klart å stake ut en personlig kurs med musikken sin.

Litt av mye

Når bandet hevder at de er inspirert av så forskjellige kilder som Bonobo, Kaytranada, Todd Terje og Motorpsycho, så er det lett å legge sammen at musikken fremstår som en musikalsk gumbo med mange ingredienser, smaker og krydder. Hele veien låter det tett og fint – det er tydelig at bandet har spilt mye sammen og vil den samme veien.

Alt snakker ikke til meg, men at det ligger mye energi, melankolske stemninger og både ønske om og evne til å finne egne rom som kan tiltale et sammensatt publikum, er jeg ikke i tvil om.

Cloud People har levert en mer enn lovende debut.

Den amerikanske pianisten Lynne Arriale har gjennom flere tiår vist oss at hun hører hjemme helt der oppe. Til tross for det har hun fått alt for lite oppmerksomhet.

“Being Human” er Lynne Arriale (66) sitt 17. album som leder. Jeg har langt i fra fått med meg alt, men hver gang våre veier krysses så får jeg en inderlig godfølelse. Lynne Arriale er nemlig en pianist, komponist og trioleder av meget høy byrd. Hvorfor hun ikke har fått mye større anerkjennelse og invitasjoner til scener og festivaler i vår del av verden er en av de mange sakene jeg ikke skjønner. Her kommer det uansett nok en god søknad.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hyllester

Til daglig er Arriale professor ved University of North Florida i Jacksonville. Hun er klassisk skolert, men skjønte at jazz var hennes greie etter at hun blei introdusert for Herbie Hancock og Keith Jarretts univers og stort bedre innfallsvinkel er vel ikke mulig å finne.

Trio har vært Arriales foretrukne plattform så lenge jeg har kjent til hennes musikk og du verden som hun passer inn i det formatet. Denne gangen omgir hun seg med den israelske bassisten Alon Near og den polske trommeslageren Lukasz Zyta – totalt ukjente størrelser for meg, men veldig dyktige og ikke minst superempatiske og derfor kler de Arriales musikalske landskap helt perfekt.

Musikken Arriale har skrevet for denne utgivelsen er hyllester til enkeltpersoner som Greta Thunberg og den pakistanske Nobelpris-vinner Malala Yousafzai og til den ukrainske befolkningen og til andre som står for noe og som tydeligvis inspirerer henne.

Vakkert og med tyngde

Lyrikeren Arriale har skrevet nydelige låter med alt fra gospelinspirasjon til elementer av frijazz. Det er masse luft og plass i musikken hennes egnet til å synke ned i og tilbringe kvalitetstid sammen med.

Arriale er en teknisk begavelse, men det viktigste er at hun fyller musikken med hjerte og sjel. “Being Human” er intet mindre enn en empatisk lykkepille som alle – også langt utenfor jazzmenigheta – kan få mye glede ut av.

Det hele avsluttes med en reprise av låta “Love” som høres ut som en korversjon, men der Arriale spiller clavinova. Veldig vakkert, men litt ut av kontekst. Jeg kjøper det også!

Gaute Storsve er en spennende og interessant musiker med mange jern i ilden. Her tar han oss med på et møte mellom Maya-kulturen, latinsk musikk og impulser fra nordisk jazz. Ikke hverdagskost akkurat.

Komponist, gitarist og igangsetter Gaute Storsve har bevegd seg i ytterkanten av norsk jazzliv og tilliggende herligheter i en årrekke både med sin egen trio og bandet Weserbergland. Han har fascinert meg med å gå sine egne veier, åpne nye dører og dermed skue videre. Det fortsetter han absolutt med denne gangen også.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Maya-kulturen

Utgangspunktet for denne musikalske og kulturelle utflukten er Storsves store fascinasjon for Maya-kulturen og arkeologi i rundt 25 år. Det er en stor, viktig og fantastisk kultur som går mange tusen år tilbake og som for svært mange har gått i glemmeboka – eller kanskje aldri har vært på plass i minneboksen.

Fusjonen

Med Maya-kulturen og kunnskapen om den som fundament, har Storsve skrevet musikk med sterke latinske bindinger, men samtidig har han ikke glemt hvor han kommer fra. Med et unikt lag bestående av Petter Barg på elbass, den cubanske perkusjonisten Angel Terry Domech, med fartstid fra legendariske Buena Vista Social Club, Vetle Adrian Larsen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner, Ingrid Berg Mehus på fiolin samt Patricia Morales på vokal på ett spor, og han sjøl på ymse gitarer, har det blitt en vakker og annerledes utflukt i grenseland vi sjelden blir invitert til.

Gaute Storsve forteller oss nok en gang at han har noe originalt og spennende å fare med.

John Surman har i flere tiår vært blant mine store favoritter. Også i godt voksen alder bekrefter han sitt mesterskap med et flott nytt band.

Sjøl om den engelske sopran- og barytonsaksofonisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen John Surman (79) sitt favorittlag Stabæk rykka ned i fjor, så beholder han sjøl så absolutt sin posisjon i jazzens Premier League med svært god margin. Noen synes kanskje det er en smule merkelig at en verdenskjent engelsk musiker er Stabæk-supporter, men den enkle forklaringa er altså at Surman er bosatt kun et langt frispark fra Nadderud stadion, Stabæks hjemmebane.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Tonen

Tre sopransaksofonister tar det meg et hundredel av et sekund å kjenne igjen. Det er Jan Garbarek, Wayne Shorter og John Surman. Det sier en hel del om på hvilket nivå sistnevnte befinner seg for meg: helt der oppe. Slik har det vært leeeenge og slik er det fortsatt.

Surman har møtt oss i en rekke settinger opp gjennom åra – alt fra solo til store ensembler. Uansett så har Surmans unike personlighet, tone og varme satt sitt preg på musikken og det fortsetter den med.

Nytt band

Sjøl om Surman kan benytte kollektivtrafikk med honnørbillett, og har gjort det i mange år, så har han på ingen måte slutta med sitt kreative og spennende musikalske korstog. Til sitt relativt nye band med den strålende unge engelske gitaristen Rob Luft, våre egne Thomas Strønen på trommer og Rob Waring (han er opprinnelig amerikansk, men vi synes avgjort han er norsk etter mange tiår her) på vibrafon – like personlige og uttrykksfulle som Luft begge to, så tok Surman med seg ti nye låter/skisser til legendariske Rainbow Studio i Oslo.

Der lot han de tre andre få kle musikken slik de synes det passa best uten strenge kjøreregler og du verden som de har funnet frem til nydelige og unike innfallsvinkler.

Musikken er melodisk, luftig, søkende, vakker, ofte nedpå og hele tida veldig surmansk, noe som er et voldsomt kvalitetstegn i mi bok. Og så den fantastiske tonen til Surman da – og ikke bare i sopranen. I alle horna! John Surman rykker aldri ned!

PS Up Argyle og De blaa! (Jeg vet den er intern, må det får gå!)

Pågangen av musikk fra de fleste verdenshjørner gjør at ganske mange blir liggende til marinering både lenge og vel. Noen tåler marineringa bedre enn andre og Martin Miguel Almagro Tonnes debutskive hører hjemme i den kategorien.

Gitaristen Martin Miguel Almagro Tonne (32) er en musikant jeg har hørt mer om enn jeg har hørt. Med fasit i ørene var det så avgjort på tide å få gjort noe med dette misforholdet. Almagro Tonne er definitivt en musikant med ei egen stemme og som tydeligvis går sine egne, spennende veier.

Eget univers

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Har jeg skjønt det rett – det hender – så er Almagro Tonne fra Oslo, men som så mange andre har han avtjent sin jazzikalske verneplikt på jazzlinja i Trondheim. Der blir de ustanselig oppfordra til å følge drømmen – oppsøke kicket – og det virker det som vår mann har lykkes kraftig med på sitt aller første visittkort.

Jovisst er Almagro Tonne en jazzmann – han gir oss faktisk en usedvanlig personlig versjon av Cole Porters legendariske “Love for Sale” – men han henter så avgjort inspirasjon fra en rekke andre kilder også. Presseskrivet hevder blant annet at her finnes det spor både av gritty lo-fi og krystallinske hi-fi-toner. Jeg ser absolutt ikke bort fra at det stemmer, men må i min uvitenhet innrømme at jeg ikke aner hva det er. Det jeg derimot aner er at her finnes det spennende elementer fra om ikke det meste av moderne, kompromissløs musikk, så i alle fall mye.

Mye eget

I tillegg til å ha skrevet det meste av musikken og produsert herligheten, så spiller også Almagro Tonne en rekke andre instrumenter enn gitar: tangenter, trommemaskiner, elbass, vokal og sampling står også på menyen. Når han i tillegg har fått framifrå assistanse fra saksofonist Karl Hjalmar Nyberg, trommeslagerne Hans Hulbækmo, Axel Skalstad og Henrik Lødøen, bassist Martin Morland og trompeter Lyder Røed, så har han fått tilsatt akkurat det krydderet han hørte for seg mellom 2020 og 2022, da musikken blei unnfanga.

Tøft og personlig

Alle musikanter med jazzikalske ambisjoner er ustanselig på leiting etter si egen stemme, sitt eget personlige uttrykk. Martin Miguel Almagro Tonne har kommet svært langt i sin søken. “Perita” har faktisk blitt som ei lita åpenbaring som forteller oss at kongeriket er besjela en gitarist – og mye mer – som allerede med debuten forteller oss at her har vi med ei stemme å gjøre som bør følges med argusører i åra som kommer.

Ikke hørt om gitaristen Will Bernard eller klarinettisten og vokalisten Beth Custer? Da er vi nesten to. Uansett så anbefales det å bruke hyggetid sammen med den unike duoen.

Når jeg sier/skriver nesten to så er det fordi jeg hørt Bernard for flere år siden på skiva hans “Medicine Hat” – den gang med en ganske så straight kvartett. Det er ganske langt fra den utgava vi får møte her av gitaristen som blant andre har samarbeida med Charlie Hunter, John Medeski, Bill Laswell, Dr. John og Tom Waits – en meget allsidig gitarist der med andre ord.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Unikt samarbeid

Beth Custer, som spiller både bassklarinett og straight klarinett i tillegg til å synge, kommer fra en noe annen musikalsk verden. hun har jobba mye med tradisjonsmusikk og skrevet mye for film og dans, men er absolutt ikke ukjent med et jazzuttrykk heller.

Her møtes de to i et landskap der de har skrevet nesten all musikken sjøl – hver for seg, bortsett fra tradlåta “John Brrown´s Body”.

Det har ført til fine og spennende samtaler i et neddempa leie der det er minst like mye amerikansk folkemusikk som i jazz i det.

“SKY” har blitt et fint lite pusterom i et univers kanskje ikke så mange av oss kjenner fra før.

Endelig er Erlend Skomsvoll tilbake og nå med høyst personlig triomusikk.

Erlend Skomsvoll (54) har gleda oss siden 90-tallet med sin allsidighet og ustoppelige kreativitet. Stabæk-supporteren har hatt fingra og hjernen sin borti mangt og mye – ikke minst arrangering og ledelse av Trondheim Jazzorkester for og med giganter som Chick Corea og Pat Metheny og åresvis i og med den flotte kvartetten Come Shine. Skomsvoll har på ingen måte begrensa seg til jazz – han har faktisk vunnet Spellemannpris innen klassisk musikk også. Likevel er det slik at jeg har tatt meg i å savne pianisten Skomsvoll fra tid til annen. Kanskje er det slik at Skomsvoll også har savna pianisten aldri så lite?

Endelig trio

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det hevdes blant mange jazzhoder at den ultimate utfordringa for pianister er trioen. Den oppfordringa fikk unge Skomsvoll allerede på begynnelsen av 90-tallet av ikonet Svein Finnerud. Jeg skal ikke antyde at Skomsvoll har tungt for det, men det skulle altså ta vel 30 år før han fulgte “beskjeden” fra Findus, som han sjelsfrende Bjørnar Andresen kalte han. Når han først gjorde det, så forteller han oss at det i løpet av disse tiåra så har det vokst fram et helt unikt triouttrykk.

Artig skrue

Erlend Skomsvoll har alltid vært en morsom og original skrue som på sitt barbeinte vis, om det er på en liten jazzklubb i Norge eller på Blue Note i New York, gjennom sitt musikksyn har løfta fram et helt personlig univers med masse humor i. Det gjør han har med sin ferske trio også.

Her gir han oss et dusin flotte låter i mange slags stemninger, men hele tida med det veldig skomvollske som han er helt aleine om. I cd-heftet skriver han også noen skomvollske ord om hver låt med det samme skråblikket som også skinner gjennom i musikken.

Ny trio

Bassist Roger Morland og trommeslager Knut Aalefjær – den første et svært positivt og nytt bekjentskap for meg, den andre en meget allsidig og særdeles lyttende fargelegger, kler Skomsvolls musikk og visjoner på et perfekt vis.

Det har med andre ord ført til Svein Finnerud til slutt fikk det som han ville. Han fikk dessverre aldri høre det – det skal vi andre være veldig glade for at vi har fått muligheten til.

Den unge danske trioen Little North er strålende. Det er også den norske trompeteren Oscar Andreas Haug. Til sammen er de ofte fantastiske.

Det er bare et knapt år siden jeg hørte trioen Little North for første gang med det fine visittkortet “Wide Open”. Bandet hadde møtt hverandre i løpet av studietida og slapp sitt første album i 2020. Både pianist Benjamin Nørholm Jacobsen, trommeslager Lasse Jacobsen og bassist Martin Brunbjerg Rasmussen befinner seg i begynnelsen av 30-åra og har skaffa seg et godt, ungt publikum også et bra stykke utenfor jazzmenigheta. Den sterke melodien som preger Little Norths musikk, den sangliknende karakteren og de vakre stemningene kan godt være mye av grunnen til dette.

Ny venn

Den unge danske trioen Little North er strålende. Det er også den norske trompeteren Oscar Andreas Haug. Til sammen er de ofte fantastiske.

Den mer enn lovende trompeteren Oscar Andreas Haug (24) har vist seg frem i en rekke sammenhenger de seineste åra, blant annet i Bliss Quintet, Dafnie og Tuva Halse Quintet. Der har han fortalt alle med åpne ører og andre tilgjengelige sanser at han er en uttrykksfull musikant med ei uhyre personlig stemme allerede. Jovisst har han henta inspirasjon fra våre føringsoffiserer på hornet som Nils Petter Molvær, Per Jørgensen, Arve Henriksen og Mathias Eick, men til tross for sine relativt få år på Tellus fremviser han en modenhet som langt overgår hans alder.

Etter å ha fullført sin førstegangstjeneste på jazzlinja i Trondheim, satte Haug kursen for København og videre studier ved Rytmisk Musikkonservatorium. Der møtte han blant andre trommeslager Lasse Jacobsen og de to spilte inn en tape på øvingsrommet med Little Norths materiale for den nye skiva. Det var Jacobsen så begeistra for at han tok den med til de to andre – de var åpenbart like begeistra.

Tre til fire

Little North-gutta blei raskt enige om å invitere med seg Haug på debutskiva si på det tyske storselskapet ACT. Det skulle vise seg å være en svært klok avgjørelse. Little Norths åtte kollektivt skapte låter, der tittellåta minner meg om Burt Bacharachs udødelige “Alfie”, har garantert fått et ekstra løft med Haugs nydelige, luftige og stadig søkende trompettone og de tre bolde dansker har tydeligvis latt seg inspirere til å strekke seg ytterligere i retning sitt melodiske og stemningsskapende ideal.

Fremtida?

Både Little North og Oscar Andreas Haug vil helt sikkert fortsette sine karrierer hver for seg i åra som kommer. Til tross for det bør de absolutt videreføre dette samarbeidet – det har nemlig ført til usedvanlig vakker og stemningsfull musikk.

Det begynner å bli noen år siden jeg møtte Emilie Storaas første gang i duoen Kjemilie med pianisten Kjetil Mulelid. Nå har hun tatt flotte, nye steg.

Når du heter Storaas og har en far som heter Vigleik, så måtte det kanskje gå denne veien – det måtte bli musikk. Og med en slik oppvekst så kunne det ikke ende med at kvalitetslista blei lagt lavt heller. Forrige runde hørte vi henne på kav trøndersk – nå er det engelsk som står på kjøreplana.

Sakte

Her gir Emilie Storaas (32) oss åtte låter som har fått lov å vokse sakte frem. De har tatt form etter som Storaas har fått stadig større tro på seg sjøl både som låtskriver og som artist og med fasit i ørene så har hun all grunn til det.

Storaas forteller oss at hun er en historieforteller som både krever og fortjener å bli lytta til – hun har noe å melde og det skinner så tydelig gjennom når det er sårbarhet, håp og om det å være god nok som er viktige og gjennomgående temaer. Dette og mer til får hun formidla på et flott og inderlig vis – jeg tror på henne.

Flott reisefølge

Om det er i landskap med visejazz, scifi-pop, indie eller som her med et personlig pop-uttrykk, så viser hele tida Storaas oss et særpreg. Denne gangen har hun fått svært god hjelp av produsent og multiinstrumentalist Kyrre Laastad til å lage et univers som er hennes eget. En annen multiinstrumentalist, Håkon Brunborg, sørger for enda mer krydder. Andre fra det svært så oppegående miljøet rundt jazzlinja i Trondheim er også hjertelig tilstede på noen av spora – akkurat der det passer.

Emilie Storaas skal lyttes til.