Det begynner å bli noen år siden jeg møtte Emilie Storaas første gang i duoen Kjemilie med pianisten Kjetil Mulelid. Nå har hun tatt flotte, nye steg.

Når du heter Storaas og har en far som heter Vigleik, så måtte det kanskje gå denne veien – det måtte bli musikk. Og med en slik oppvekst så kunne det ikke ende med at kvalitetslista blei lagt lavt heller. Forrige runde hørte vi henne på kav trøndersk – nå er det engelsk som står på kjøreplana.

Sakte

Her gir Emilie Storaas (32) oss åtte låter som har fått lov å vokse sakte frem. De har tatt form etter som Storaas har fått stadig større tro på seg sjøl både som låtskriver og som artist og med fasit i ørene så har hun all grunn til det.

Storaas forteller oss at hun er en historieforteller som både krever og fortjener å bli lytta til – hun har noe å melde og det skinner så tydelig gjennom når det er sårbarhet, håp og om det å være god nok som er viktige og gjennomgående temaer. Dette og mer til får hun formidla på et flott og inderlig vis – jeg tror på henne.

Flott reisefølge

Om det er i landskap med visejazz, scifi-pop, indie eller som her med et personlig pop-uttrykk, så viser hele tida Storaas oss et særpreg. Denne gangen har hun fått svært god hjelp av produsent og multiinstrumentalist Kyrre Laastad til å lage et univers som er hennes eget. En annen multiinstrumentalist, Håkon Brunborg, sørger for enda mer krydder. Andre fra det svært så oppegående miljøet rundt jazzlinja i Trondheim er også hjertelig tilstede på noen av spora – akkurat der det passer.

Emilie Storaas skal lyttes til.