Den amerikanske pianisten Lynne Arriale har gjennom flere tiår vist oss at hun hører hjemme helt der oppe. Til tross for det har hun fått alt for lite oppmerksomhet.

“Being Human” er Lynne Arriale (66) sitt 17. album som leder. Jeg har langt i fra fått med meg alt, men hver gang våre veier krysses så får jeg en inderlig godfølelse. Lynne Arriale er nemlig en pianist, komponist og trioleder av meget høy byrd. Hvorfor hun ikke har fått mye større anerkjennelse og invitasjoner til scener og festivaler i vår del av verden er en av de mange sakene jeg ikke skjønner. Her kommer det uansett nok en god søknad.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Hyllester

Til daglig er Arriale professor ved University of North Florida i Jacksonville. Hun er klassisk skolert, men skjønte at jazz var hennes greie etter at hun blei introdusert for Herbie Hancock og Keith Jarretts univers og stort bedre innfallsvinkel er vel ikke mulig å finne.

Trio har vært Arriales foretrukne plattform så lenge jeg har kjent til hennes musikk og du verden som hun passer inn i det formatet. Denne gangen omgir hun seg med den israelske bassisten Alon Near og den polske trommeslageren Lukasz Zyta – totalt ukjente størrelser for meg, men veldig dyktige og ikke minst superempatiske og derfor kler de Arriales musikalske landskap helt perfekt.

Musikken Arriale har skrevet for denne utgivelsen er hyllester til enkeltpersoner som Greta Thunberg og den pakistanske Nobelpris-vinner Malala Yousafzai og til den ukrainske befolkningen og til andre som står for noe og som tydeligvis inspirerer henne.

Vakkert og med tyngde

Lyrikeren Arriale har skrevet nydelige låter med alt fra gospelinspirasjon til elementer av frijazz. Det er masse luft og plass i musikken hennes egnet til å synke ned i og tilbringe kvalitetstid sammen med.

Arriale er en teknisk begavelse, men det viktigste er at hun fyller musikken med hjerte og sjel. “Being Human” er intet mindre enn en empatisk lykkepille som alle – også langt utenfor jazzmenigheta – kan få mye glede ut av.

Det hele avsluttes med en reprise av låta “Love” som høres ut som en korversjon, men der Arriale spiller clavinova. Veldig vakkert, men litt ut av kontekst. Jeg kjøper det også!