Den svenske pianisten og komponisten Jan Lundgren har tydeligvis kontroll på det meste i jazzhistoria. Her følger nok et bevis på det.
Morten Lund, Jan Lundgren, Dan Berglund og Jukka Perko – minner kraftig om et kremlag.
51 år unge Jan Lundgren har vært i spissen av svensk jazz i en årrekke allerede. Han blei raskt oppdaga av storheter som Arne Domnérus, Bernt Rosengren og Putte Wickman, han har vunnet Gyllene Skivan , blitt kåra til årets jazzmusiker, arrangerer festival i Ystad og laget flere hyllestskiver til mange av de store amerikanske låtskriverne.
Gjennom alt dette, og mere til, har Lundgren vist oss han besitter noe bortimot en totaloversikt over den moderne, akustiske jazztradisjonen. Samtidig har han også fortalt oss at han har et nært forhold til spesielt svensk, men også nordisk tradisjonsmusikk.
For fire år siden, på en festival i Milano, fikk Lundgren anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av en svenske, Dan Berglund på bass, en danske, Morten Lund på trommer, og en finne, Jukka Perko på alt- og sopransaksofon. Da melder jo spørsmålet seg med en gang: hva galt har Harald og Sonjas menn og kvinner gjort som ikke har blitt invitert med i dette nordiske rådet? Spøk tilside – Lundgren har funnet fram til et stjernelag og et par år etter møtet i Italia, gikk turen videre til et studio i Berlin.
Nå får endelig alle vi andre også delta på festen. De ti Lundgren-låtene, pluss Per Ödbergs "Tväredet", er ei reise i et melodisk og rytmisk spennende landskap der alle fire tydeligvis stortrives – både med musikken og med hverandre. Alle får plass til å bidra som solister – dette er på ingen måte Lundgren pluss komp, men en likestilt enhet som evner å løfte fram Jan Lundgrens musikk på et ypperlig vis. Enkelt og greit vakkert og djupt personlig.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.
Jan Lundgren
Potsdamer Platz
ACT/Musikkoperatørene
