Den norske gitaristen og komponisten Gunnar Andreas Berg møtte den cubanske vokalisten Beatriz Márquez og vakker musikk oppstod. Veldig vakker.

Beatriz Márquez er intet mindre enn en legende på Cuba.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I 2008 tok den eminente, men alt for lite hørte gitaristen Gunnar Andreas Berg turen til Cuba for å skape musikk sammen med ensemblet Yorube Andabo. Siden musikk handler om møter, så var det kanskje ikke så overraskende at Berg møtte flere med de samme tilbøyeligheter som han sjøl. En av de han traff var den svært meritterte, hjemme på øya i alle fall, vokalisten Beatriz Márquez. De to skjønte raskt at de snakka samme "språk" og ideen om å gjøre noe sammen en gang i framtida blei født der og da.

Åra gikk, men ideen blei stadig bedre og kontakten blei opprettholdt. Márquez, som er født i 1952, har en voldsom standing på Cuba. Hun var vunnet masse priser og føler seg hjemme både i et jazz-uttrykk og i sjangre som har sine røtter på Cuba. Hun har gitt ut bøttevis av skiver under eget navn og det tar ikke mange takter å slå fast at vi har med en vokalist å gjøre med ei varm og omfangsrik stemme med masse autoritet.

Gunnar Andreas Berg har skrevet nydelig musikk til den cubanske lyrikken.

Gunnar Andreas Berg, med solid fartstid fra både Åge Aleksandersen, Ole Edvard Antonsen og Palle Mikkelborg, og med en tøff og uttrykksfull tone i gitaren som fra tid til annen kan minne om Carlos Santana, har skrevet elleve låter til dikt av den cubanske nasjonalskalden Nicolás Guillén. Det tar ikke lang tid før man skjønner at Berg har et voldsomt grep om det afro-cubanske tonespråket. Låtene er usedvanlig varme og retningssterke og kler Márquez´ stemme veldig bra.

Innspillinga er gjort både i Havana, med lokale stjernemusikanter, og på Orkanger, Norges svar på Havana kanskje før nypotetene blir tatt opp, og jeg er ikke reint lite imponert over hvor tett Gunnar Andreas Berg har kommet på dette latinske tonespråket.

Dette møtet har kommet høyst overraskende på meg. Beatriz Márquez er også et helt nytt bekjentskap, men kvalitetene til Berg er jeg for så vidt ikke overraska over. Det har han fortalt oss tydelig om mange ganger tidligere, men I dette universet kommer det likevel som en varm og hyggelig gledesspreder.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Beatriz Márquez

Palma Sola

Bergland Productions/Muskkoperatørene

Saksofonisten Erik Løkra har i alt for stor grad passert under min radar. Med sin debut under eget navn forteller han meg at det bør det bli en slutt på.

Erik Løkra, nummer to fra høyre, med sin Volunteer Quartet, serverer oss en spennende og original debut.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Erik Løkra Volunteer Quartet har idealer som John Coltrane, Sonny Rollins, Joe Henderson, Stan Getz, Joe Lovano, Mark Turner og Chris Potter – gigantiske tenorsaksofonister alle sammen – og en Miles Davis. Det betyr at kvartetten, som har eksistert siden 2013, både har henta inspirasjon fra viktige deler av den moderne jazzhistoria og at de har knytta "kontakter" med tre av nåtidens meste spennende saksofonister – Lovano, Potter og Turner.

Det betyr med andre ord at Løkra har skua bakover, samtidig som han og hans gode musikalske venner har satt blikket framover også. Løkra har skrevet all musikken og arrangementene er kommet fram i tett samarbeid med de andre. Låtene er tildels skrevet gjennom mange år, blant annet da Lillehammer-gutten Løkra gikk på Norges Musikkhøgskole, mens noen er ganske ferske. Her får vi blant høre impulser fra arabisk musikk, amerikansk jazz og det skinner også gjennom hvor de fire kommer fra.

Med seg som frivillige har Løkra, som har en flott og sterk tone i tenoren sin, sjelsfrendene Fredrik Gundersen på bass, Audun Lunnan Hjort på trommer og Magnus Wiik på gitar og pedal steel, som sjølsagt gir sounden og uttrykket noe helt spesielt når den blir dratt frem.

Løkra & Co gir oss varm, personlig og melodisk jazzmusikk som det har vært svært hyggelig å stifte bekjentskap med. Erik Løkra har inntatt radaren min – og er der for å bli.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Erik Løkra Volunteer Quartet

Steady Bear

Just for the Records/Musikkoperatørene

Ashleigh Smith er ei ny stemme som mikser jazz, funk, soul og andre herligheter på et vakkert vis.

Ashleigh Smith kan avgjort være en vokalist for mange tiår framover.

I 2012 blei Ashleigh Smith, opprinnelig fra Georgia, men bosatt i Dallas, Texas, nummer to i den prestisjetunge Sarah Vaughan International Jazz Vocal Competition. To år seinere vant den fortsatt knapt 30 år unge Smith den samme konkurransen der høyt kvalifiserte vokalister fra hele verden "sloss" om seieren. Med dommere som Nnenna Freelon og Christian McBride er det ikke mye tvil om at lista blei lagt høyt.

En av premiene var platekontrakt med storselskapet Concord og i fjor høst var det klart for debut. "Sunkissed" forteller oss om en usedvanlig smakfull og flott vokalist som fortsatt er på vei til noe eget, men som allerede har mye på hjertet på et varmt og personlig vis.

Smith sier sjøl at hun er sterkt influert av alle fra Ella Fitzgerald via Stevie Wonder til Prince – og det er absolutt mulig å høre. Gjennom samarbeidet med "gamle" kjente fra Dallas – hun ønska ikke å jobbe med stjernenavn på debuten sin, men med folk hun kjente godt og var trygg på, har hun gitt oss et tverrsnitt av hvem hun er.

Med en rekke egne låter samt Betales-låta "Blackbird" og Hall & Oates-klassikeren "Sarah Smile" fra 1975, forteller Smith oss at vi her får vi stifte bekjentskap med ei ny stemme som absolutt kan være viktig og flott i mange år fremover i et landskap prega av både jazz, soul, funk – og mye annet.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ashleigh Smith

Sunkissed

Concord Jazz/Border Music Norway

Noen tar vare på kulturarva og du verden så glade vi skal være for det. Det betyr at vi har fått et vinyl-gjenhør med det legendariske bandet The Dream – vi snakker Tom Karlsen, Christian Reim, Terje Rypdal og Hans-Marius Stormoen.

Hans-Marius Stormoen, Terje Rypdal, Tom Karlsen og Christian Reim utgjorde The Dream – intet mindre enn et legendarisk band.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Legendarisk-begrepet blir sikkert brukt alt for ofte i musikk-sammenheng. I forbindelse med denne utgivelsen, dette bandet og denne musikken hersker det likevel ingen tvil om at det hører hjemme. Det som skjedde i, med og rundt dette bandet i 1967/68 har så avgjort satt sine uutslettelige spor i tiåra som har kommet etter.

Trommeslager og vokalist Tom Karlsen (1947-99), organist og vokalist Christian Reim, gitarist og vokalist Terje Rypdal og bassist Hans-Marius Stormoen (1943-2006) kom alle fra etablerte og populære band som Sapphires, Public Enemies og Vanguards og da The Dream blei en realitet, var det Norges første supergruppe som så dagens lys. Dagens lys og dagens lys, fru Blom – det var vel helst mørkt, dunkel belysning og seint når The Dream møtte folket!

De fire hadde alle et ønske om å ta musikken videre til nye steder og fri-rock, psychedelia og Jimi Hendrix var klare inspirasjonskilder for hva som skulle bli "Get Dreamy", innspilt og produsert av en annen legende, Svein Erik Børja, i Stockholm i juli 1967. Bandet hadde ambisjoner om verdensherredømme og Stormoen var tydelig på at om ikke verden var erobra i løpet av et års tid, så ville bandet legge ned. Det skjedde også – nedlegginga altså – først slutta Stormoen, så Karlsen og seinere gikk Rypdal videre med "Bleak House", men det er ei annen historie. Om jeg ikke har misforstått, kommer også den innspillinga ut på nytt på samme selskap som nå har gitt ut "Get Dreamy" remastre fra originaltapen.

Det er vel å ta hardt i å påstå at alle vokalprestasjonene her hører hjemme i verdenstoppen, men det musikalske uttrykket, låtene og de solistiske utfluktene til Reim og ikke minst Rypdal, er av typen som har lagt grunnlaget for det som har skjedd i norsk, og til dels internasjonal, musikk seinere. Den svenske, med sterke norske aner, gitaristen Reine Fiske, som er en ihuga Rypdal-tilhenger, har skrevet en innsiktsfull covertekst og satt hele innspillinga inn i en korrekt historisk kontekst.

Jeg har vært så heldig å få følge store deler av Rypdals karriere. The Dream-epoken, som var over allerede i 1969 etter at Jon Christensen og Jan Garbarek hadde vært med mot slutten, var en viktig del av starten på denne meget innholdsrike og spennende karriera og det er intet mindre enn stor stas å gjenoppleve både bandet, uttrykket og ikke minst det heftige gitarspillet til Rypdal nok en gang.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Dream

Get Dreamy

Round 2/Big Dipper/Jansen Plateproduksjon/Musikkoperatørene

Den svenske superkvintetten Oddjob benytta anledninga da muligheten bød seg: de ville hylle sitt store forbilde Weather Report med ei egen plate.

Oddjob leker seg med Weather Report-musikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I forbindelse med plateselskapet Amigos 50 års-jubileum, blei kvintetten Oddjob spurt om de kunne tenke seg å gi ut en EP. Oddjob hadde nemlig sluppet sine tre første skiver hos Amigo – inkludert Grammis-vinneren "Oddjob" som bandet debuterte med for rundt 20 år siden.

Herrene Peter Forss (bass), Per "Ruskträsk" Johansson, som ikke må forveksles med saksofonisten Per "Texas" Johansson, på på altsaksofon, bassklarinett, altfløyte og elektrifisert saksofon, Goran Kajfeš på trompet og elektrifisert trompet, Daniel Karlsson på tangenter og den nye trommeslageren og perkusjonisten Lars Skoglund, var på ingen måte vanskelige å be. I lengre tid hadde de nemlig fundert på om de skulle tolke og hylle sine store forbilder fra det forrige århundret – det ikoniske fusionbandet Weather Report.

Det Wayne Shorter og Joe Zawinul, med god hjelp av blant andre trommeslageren Peter Erskine og ikke minst elbasslegenden Jaco Pastorius, skapte mellom 1970 og 1986, er i stor grad historisk. De skapte noe helt nytt i flere musikalske grenseland – de åpna opp jazzen for helt nye ører, ikke minst strømma et stort rockepublikum til.

Mange har hver sine perioder med Weather Report som de største, men jeg tror ganske mange holder en knapp på perioden mellom 1974 og 1978. Da ga de oss albumene "Mysterious Traveller", "Tale Spinnin´", "Black Market", "Heavy Weather" og "Mr. Gone". For en produktivitet og for en kvalitet! Det er også fra denne perioden Oddjob har henta sine fem spor som er å finne både digitalt og på en 10" vinyl. Vi snakker " Badia", "Herandu", "River People", "Three Clowns" og "Scarlet Woman" – og du verden for noen minner som dukker opp!!!

Oddjob, som både er et strålende kollektiv og som har solister i toppklasse, med Johansson og Kajfeš som naturlige frontfigurer, tar arva fra Weather Report og flytter den inn i vår tid. Musikken forteller oss i Oddjobs ånd at den har enormt med relevans og livskraft fortsatt og garantert også i mange tiår fremover – egentlig så lenge det finnes type Oddjob blant oss.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Oddjob

Oddjob Plays Weather Report

Headspin Recordings/headspinrecordings.com

Det kommer ikke som noen bombe at Audun Kleive er en trommeslager i verdensklasse. Mer overraskende er det nok at han forteller oss at han er en komponist og arrangør på usedvanlig høyt nivå også.

Audun Kleive i sentrum for Scheen Jazzorkester – på alle slags vis.

I langt over halvparten av sine 55 år her på Tellus har trommeslager Audun Kleive vist oss sine enorme kvaliteter som instrumentalist. Om det har vært med Terje Rypdal, Jøkleba, Charles Lloyd eller Nils Petter Molvær, så har Kleive, som er bror av organist Iver Kleive, satt sitt umiskjennelige bumerke på musikken.

Etter flere tiår i hovedstaden, flytta Kleive tilbake til hjembyen Skien og seinere til Gjøvik. I forbindelse med etableringa av regionorkesteret Scheen Jazzorkester blei Kleive et naturlig valg og kreativt kraftsentrum fra trommekrakken. Det har vært sterkt medvirkende til at SJO nesten på rekordtid har etablert seg helt oppe i toppen sammen med Tronsheim Jazzorkester og Denada blant større ensembler her til lands.

I 2013 fikk Kleive i oppdrag å skrive et verk med full konsertlengde for SJO. Kleive skred til verket med masse ideer for det 13 manns/kvinners store ensemblet og verket, som opprinnelig bestod av ni satser og varte i 85 minutter, har i CD-versjonen blitt halvert. Svært mye tyder på at det er kremen av kremen som har blitt bevart.

Kleive har tatt utgangspunkt i trommesettet og har forsøkt å skape musikk basert på hva som skjer inne i instrumentet. Med hjelp av to armer og to bein – i Kleives tilfelle virker det ofte mye mer – er ikke det så reint lite. Musikken er uten stans rytmisk og melodisk spennende og arrene likeså. Trommene er spilt inn på en original måte: først ganske enkelt sammen med bandet for så å plukke det bort, spille det inn på nytt med musikken i ørene og dermed utnytte muligheten til å ta større sjanser

Bandet består av utmerkede solister som Guttorm Guttormsen og André Kasen på saksofoner, Magne Rutle på trombone, Rune Klakegg på piano og Sondre Stordalen på gitar. Det aller viktigste er likevel ensemblesoundet SJO har vært i stand å frembringe rundt musikken og arrene til Audun Kleive. Det bekrefter at alt rundt "PoliturPassiarer" holder et usedvanlig høyt nivå. Det skulle altså ta sin tid før Audun Kleive kom ut av skapet og stod fram som komponist og arrangør – det har så absolutt vært verdt ventetida.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Audun Kleive

PoliturPassiarer

Losen Records/MusikkLosen

Willie Nelson er intet mindre enn en liten gigant. I denne hyllesten til en annen countrystorhet, Ray Price, kommer nok en bekreftelse på det.

Willie Nelson – noe så voldsomt sin egen stemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Willie Nelson har nådd den meget anstendige alder av 83 år og det uten å ha bedrevet fysiske fostring eller levd helt etter boka hele tida – kanskje tvert i mot. Det han derimot har gjort er å gi oss masse fantastisk musikk gjennom mange tiår og, sjøl om han har flørta både med jazz, blues og andre herligheter, så er det ikke mye tvil om hvor stordelen av hjertet hans hører hjemme: det er i countrymusikken. Uansett så er det slik Duke Ellington sa det en gang: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Hvor enn Willie Nelson velger å avlegge oss en musikalsk visitt, så hører han hjemme i kategorien god musikk.

Det snakkes mye om å ha sin egen stemme i musikken og når det gjelder Willie Nelson så tar det bare noen hundredeler av et sekund å slå fast at det er Sjefen som er på ferde og slik er det sjølsagt også denne gangen.

Hva slags forhold Nelson hadde til Ray Price (1926-2013), vet jeg ikke, men det er veldig mye som tyder på at det var både nært og godt. Her tolker Nelson et dusin av de mest kjente Price-låtene og sjøl om jeg ikke er noen stor Price-kjenner, så er det åpenbart flere av låtene hans jeg har hørt tidligere med både Price og ander artister – ikke minst klassikeren "Night Life".

Her gjør sjølsagt Nelson alt på sitt eget vis og med sin umiskjennelige røst så setter han sit tydelige bumerke på alle låtene. Nelson forteller oss også om sine sine blues- og jazzimpulser underveis, blant annet gjennom en strålende saksofonsolo av Jim Horn og glitrende munnspilltraktering av Steinar Raknes- kameraten Mickey Raphael.

Willie Nelson har vært, er og kommer til å bli værende en ener så lenge han lever – og mye lenger enn det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Willie Nelson

For the Good Times – A Tribute to Ray Price

Legacy/Sony Music

Bak bandnavnet Muddersten skjuler det seg en eksperimentell trio som har skapt et helt eget univers.

Muddersten tar oss med til steder langt bortenfor der de fleste av oss har vært.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bak det originale navnet Muddersten, og det like originale budskapet, skjuler den svenske perkusjonisten Henrik Olssson, som her trakterer objekter, friksjon og kontaktmikrofoner – intet mindre, Martin Taxt, som spiller på mikrotonal tuba og elektronikk og Håvard Volden på gitar og tape-loop seg. De tre spilte sammen for første gang i 2015, og året etter var de på turné i Russland og musikken her er spilt inn like etter at turneen var over.

Her er det svært lite som minner om tradisjonell rytmikk eller melodikk – de tre forsker i lydlandskap som ingen andre har vært i nærheten av tidligere. Det betyr at uttrykket har henta like mye inspirasjon fra samtidsmusikk som fra frijazz og måten de tre møtes på, sørger for at ekskursjonene blir grenseløse, personlige, spennende og totalt umulig å sammenlikne med noe annet som har vederfaret i alle fall mitt sinn.

"Karpatklokke" er en musikalsk utflukt som krever mye av både utøverne og mottakerne. Her lyttes det og responderer det på et helt spesielt vis og er du utstyrt med et åpent sinn og er mottakelig for musikk et godt stykke utenfor allfarvei, så har Muddersten absolutt noe å tilby deg.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Muddersten

Karapatklokke

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Jon Secada er en meget ettertrakta latinovokalist – både på Cuba og i USA. Her hyller han kanskje den aller største – Beny Moré.

Jon Secada spiller på så mye rart – synge kan han også.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jon Secada (54) er født i Havana på Cuba og oppvokst i Fllorida, USA. Der blei han raskt en sentral musikalsk figur i det latinske miljøet og siden debuten i 1992 har han solgt 20 millioner album og vunnet to Grammy-statuetter. Han har også skrevet låter for andre størrelser som Gloria Estefan, Jennifer Lopez og Ricky Martin. I tillegg har jeg han også mistenkt for å ha tilbragt litt tid i solstudio og kanskje også litt tannbleiking. Han om det, men synge det kan han.

Her benytter Secada anledninga til å hylle den vokalisten som mange kjennere mener er den største som har kommet fra Cuba gjennom alle tider: Beny Moré (1919-63). Han er intet mindre enn legende på øya og de lærde strides fortsatt om hvordan han forlot tida: mange hevder det var Castro-regimet som tok livet av han fordi han var for fritt-talende, mens andre hevder han døde av skrumplever på grunn av langt framskreden alkoholbruk.

Uansett var han en usedvanlig vokalist som beherska alle cubanske sjangre som bolero, son montuno, mambo og guaracha. Her tar Secada for seg en rekke av Morés store hits og med hjelp av det glitrende storbandet til Charlie Sepulveda så groover det akkurat slik det skal av denne musikken.

De som har hygga seg mye her hjemme med Mambo Compañeros og Hovedøen Social Club, har mye å se fram til her også. Festen blir avslutta med en "duett" med Secada og Beny Moré i "Como Fue" og de har så avgjort funnet hverandre.

Her blir forsåvidt ingen overraska på noen som helst måte – vi blir bare servert cubansk musikk på heftig, om enn ganske glatt, vis. Det holder et godt stykke det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Jon Secada

….to Beny Moré with Love

BMG/Warner Music

For et år siden møtte vi den svenske visesangeren Robert Vennström og trekkspilleren Heine Bugge på deres første reise. Det var i et vakkert Nils Ferlin-landskap. Nå har de utvida horisonten betraktelig, men det er fortsatt like bra.

Kjemien mellom Heine Bugge og Robert Vennström er av det ekte slaget.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse da Ferlin-skiva til Vennström og Bugge dukka opp. Av alle steder på jord hadde de to møttes i landet Bergen og det tok ikke mange gjennomspillinger å begripe at de hadde møtt hverandre på alle slags vis. Vennström var et totalt nytt bekjentskap for meg, mens Bugge hadde tatt turen fra lovende back på Molde til et herlig, totalt originalt og usedvanlig morsomt samarbeid med Polka Bjørn og allerede var godt etablert i flere musikalske landskap.

Vennström & Bugge har på ingen måte ligget på latsida siden de slapp debuten "Till Bergen (med Nils Ferlin)" i fjor og "Till det eviga" blei spilt inn i løpet av to agustdager i fjor – i Bergen, må vite. Denne gangen har Vennström & Bugge tatt for et større spekter av tekstforfattere – 13 i tallet – og med ett unntak er aller svenske. Norge er representert med Claus Frimann som levde fra 1746 til 1829. I tillegg har Vennström også skrevet en sang sjøl – både tekst og melodi, pluss at han har skrevet nye melodier til alle de andre tekstene også.

Robert Vennström er en strålende tekstformidler og løfter fram alle disse "gamle" tekstene på et vis som gjør at de har noe å si oss den dag i dag og i mange år framover. Når han også er en dyktig gitarist og har fått med seg usedvanlig allsidige og fingerrappe Heine Bugge på en viseekskursjon med solide jazzovertoner, så har dette blitt en vakker bekreftelse på at dette samarbeidet har en flott framtid for seg. Det skader heller ikke på noen måte at bassist Ole Amund Gjersvik har tatt med seg den store fela til festen. Flott, varmt, vakkert og inderlig har dette møtet blitt.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Vennström&Bugge

Till det eviga

Acoustic Records/Musikkoperatørene