Joey DeFrancesco blei oppdaga av Miles Davis som tenåring. Nå er organisten stor på alle mulige vis.

Joey DeFrancesco og bandet hans The People sørger for godt humør.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Joey DeFrancesco har rukket å bli 45 år. Egentlig skulle vi tro han var mye mer – han har vært omtalt "alltid". Årsaken kan nok helt sikkert være at han begynte å spile orgel som 4-åring, spilte Jimmy Smith-sanger året etter og spilte i band med Philly Joe Jones og Hank Mobley som 10-åring. Årsaken til den relativt tidligere starten kan man vel hevde, er at både bestefar Joseph og faren "Papa" John DeFrancesco begge var jazzmusikere – sistnevnte en meget habil organist – og som definitivt ikke la noe i veien for at unge Joey skulle følge i fotspora deres.

Takentet var både åpenbart og voldsomt og som 16-åring skreiv han kontrakt med Columbia Records. Året etter kom debutskiva "All of Me" og Miles Davis plukka han umiddelbart opp både for å bli med i bandet hans på en fem ukers Europa-turné og for å bidra på albumet "Amandla". DeFrancesco blei også så inspirert av Miles at han begynte å spille trompet og det er ikke vanskelig å høre hvem som er forbildet på det hornet for å si det sånn.

Siden har italienskættede DeFrancesco spilt verden rundt stort sett med egne band en rekke ganger, han har gitt ut over 30 album under eget navn og han har spist veldig mye italiensk mat!

Her møter vi han med bandet hans, The People, bestående av trommeslager Jason Brown, tenor- og sopransaksofonist Troy Roberts og gitarist Dan Wilson. Dette er ikke veldig velkjente navn, men uansett er det høykompetente herrer som passer DeFrancescos budskap på et ypperlig vis både kollektivt og solistisk. Det er blant annet noen unis-passasjer her som det nesten holder på å ta fyr av.

Gudfar Quincy Jones, som forresten blir introdusert her som en musikant som har blitt nominert til Grammy 79 ganger som komponist, produsent, artist, filmprodusent, arrangør, dirigent, instrumentalist, tv-produsent, plateselskapssjef, magasingrunnlegger, multimedia-entreprenør og humanist, sier om DeFrancesco at han utvilsomt er den største organisten siden Jimmy Smith. Han legger til at han ikke kjenner til noen andre som har gitt ut over 30 skiver og som låter "ny" hver gang. Mye av grunnen er sjølsagt at DeFrancesco i tillegg til orgelet også benytter andre tangentinstrumenter og trompet og det fører til en totalt original sound.

Musikken her er en blanding av jazz og blues – stort sett egne komposisjoner, men også "innhenta" stoff om "Imagine", "Lift Every Voice and Sing" og Sam Cookes "A Change Is Gonna Come".

Dette swinger og groover noe vederstyggelig sjølsagt og i følge Jones har det med å gjøre at Joey DeFrancesco er et flott menneske også. Det er der alt starter, i følge Q – og han veit hva han snakker om når det gjelder musikk. Joey De Francesco har et hjerte som matcher talentet og da blir det nok en gang heftig og svett musikk av det.

PS I begynnelsen av april blir det mulig å høre denne musikken med dette bandet på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Vær der hvis du kan!

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joey DeFrancesco + The People

Project Freedom

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Magnolla Jazzband har vært i aksjon i 45 år og visittkort nummer 16 forteller oss at de fortsatt er like viktige og livsfriske som noen gang.

Det er absolutt grunn til å smile for herrene i Magnolia Jazzband.

Magnolia Jazzband fra Oslo er kanskje den viktigste bevareren av musikk med røtter i New Orleans-tradisjonen her til lands. Helt siden bandet så lyset for første gang i 1972, har idealene vært de samme og de har aldri veket langt unna på veien fram til i dag. Mye av grunnen har helt sikkert vært at besetninga har vært veldig stabil. Anders Bjørnstad (trompet), Torstein Ellingsen (trommer), Børre Frydenlund (banjo, gitar og vokal), Håkon Gjesvik (piano), Gunnar Gotaas (trombone) og Georg Reiss (klarinett og altsaksofon) har alle vært med lenge, mens skårungen Sebastian Haugen-Markussen (bass) overtok for Per Hobbel i 2011.

Nok en gang viser Magnolia oss solid stilkunnskap og evne til å formidle dette materialet som har sin opprinnelse helt tilbake til 1912!!!! De tøyser ikke med materialet, men tar det sjølsagt på blodig alvor – her er ikke løsneser og andre morsomheter involvert. Både kollektivet og solistene viser oss at dette er musikk meget vel verdt å ta vare på og Magnolia gjør det også på linje med det beste fra utlandet – og vel så det.

Frydenlund og Gotaas er også representert med hver sin originallåt skrevet på 80-tallet og hadde jeg ikke visst det, hadde jeg trodd at det var låter henta fra New Orleans-repertoaret fra 1920/30-tallet.

Magnolia Jazzband overrasker ikke på noen som helst måte – de bare bekrefter at de er et band som tar den tradisjonelle New Orleans-musikken på alvor og de gjør det med kvalitet og inderlighet. Det er bare å glede seg til de neste 45 åra.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Magnolia Jazzband

Old Fashioned Love

MJB/Musikkoperatørene

Tommy Smith, som vi kjenner godt her hjemme via samarbeidet med Arild Andersen, er på alle vis stjerna i skotsk jazz. Her får vi to nye bevis på det.

Tommy Smith som sjef for sitt eget Tommy Smith Youth Jazz Orchestra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mye har vært sagt og skrevet om Tommy Smith (49) – og det med rette. Allerede som tenåring blei hans enorme talent oppdaga hjemme i Edinburgh i Skotland og som 16-åring vant han stipend som førte han til Berklee i Boston. Der danna han han bandet Forward Motion med blant andre vår egen Terje Gewelt på bass. Smith blei raskt også en del av legenden Gary Burtons univers over there. Smith, som spiller både tenor- og sopransaksofon, kunne garantert skapt seg ei stor karriere med USA som base, men han ønska å returnere til Skotland. Der nyter Smith nå en enorm status, også det med rette: i mine ører er han nemlig blant verdens aller beste saksofonister. I tillegg er han også en framifrå pedagog, komponist, arrangør og orkesterleder og her møter vi han i to slike settinger.

I mai 2011 inviterte Smith saksofonkollega Bill Evans, best kjent fra 80-talls bandet til Miles Davis, til å være solist med Scottish National Jazz Orchestra. Anledninga var framføring av det sju satsers storverket "Beauty & the Beast" – komponert og orkestrert av Tommy Smith. Innspillinga, gjort foran et begeistra publikum Dundee og miksa og mastra hos Jan Erik Kongshaug i Oslo, forteller oss både om et meget bra storband, en heftig solist og en komponist/arrangør i verdensklasse. Verket er originalt, virilt og usedvanlig hardtswingende – dette er moderne storbandmusikk av meget høy klasse.

Bill Evans er en perfekt solist med Scottish National Jazz Orchetsra.

Scottish National Jazz Orchestra er et storband på aller øverste hylle.

Smith er tydeligvis en storbandmann på sin hals og han leder også Tommy Smith Youth Jazz Orchestra. Med "Effervescence" forteller de oss klart og tydelig at etterveksten i skotsk jazz er det absolutt ikke noe galt med. Her blir vi servert ni mer eller mindre kjente standardlåter, som "The Way You Look Tonight", "Blues March", "Nefertiti" og Chick Coreas "Bud Powell", stort sett arrangert av Smith.

Bandet låter som ei kule og her finnes det solisttalenter som vi garantert vil få mye glede av i åra som kommer. Dessuten er Tommy Smitt Youth Jazz Orchestra nok et bevis på at Tommy Smith er ei ledestjerne også på dette området.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Bill Evans – Scottish National Jazz Orchestra

Beauty & The Beast

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Tommy Smith Youth Jazz Orchestra

Effervescence

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Dag Arnesen er så mye mer enn en ihuga Brann-supporter. Han er nemlig en pianist helt i tetsjiktet – uansett hva slags målestandard man benytter.

Ivar Thormodsæter, Dag Arnesen og Ole Marius Sandberg – vi snakker trio av svært høy byrd.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Helt siden midten av 70-tallet har Dag Arnesen vært med å prege norsk jazzliv. Både som pianist, komponist og bandleder har han vært der oppe og det som har vært aller mest spennende med den nå 66 år unge Dag Syver Arnesen er at man sjelden eller aldri har visst hvor han skulle dukke opp i det jazzikalske landskapet. For et større publikum slo Arnesen gjennom med bandet Ny Bris der han hadde skrevet all musikken og seinere viste samarbeid med giganter som Carla Bley og Joe Henderson at Arnsesen hadde noe å gjøre på aller øverste hylle.

Etter en del år i Oslo, satte Arnesen snuten tilbake til sin egentlige hovedstad – Bergen. Det betyr, sjøl om bergensere tror noe annet, at det ikke er like lett å få den samme oppmerksomheten lenger. For Arnesens del har det heldigvis ikke vært noe stort problem. Både innenlands- og utenlands har han fått mye velfortjent skryt for sitt Norwegian Song-prosjekt der han har tolka både folkemelodier og Edvard Grieg-sanger på sitt høyst personlige vis med sin trio.

Nå har Arnesen tatt turen tilbake en annen del av sin musikalske arv. Her møter vi komponisten, lyrikeren og melodikeren Arnesen i fri utfoldelse i Pentagonrommet i Rekstensamlingene i Bergen – et rom utstyrt med et framifrå Steinway-flygel. Arnesen har skrevet seks av de elleve låtene og i tillegg får vi folkemelodien "Bonden i brylupsgarden", standardlåtene "What Is This Thing Called Love" og "In Your Own Sweet Way", Elvis-låta "Love Me Tender" i en nydelig versjon og Finn Ludts klassiker "Lille måltrost".

Sammen med et perfekt reisefølge i Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på bass, tar Arnesen oss med på ei trioreise så inderlig, personlig, melodisk, lyrisk og varm at det bare er de heftigste superlativene som dekker det hele.

Dag Arnesen sier fra hver gang han kommer med et nytt visittkort at han hører hjemme helt der oppe. Det gjør han så definitivt med "Pentagon Tapes" også.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Dag Arnesen Trio

Pentagon Tapes

Losen Records/MusikkLosen

Den amerikanske vokalisten José James har blitt spådd ei stor framtid. Med sitt budskap om kjærlighet i galskapens tidsalder kan han muligens ta et nytt steg i den retning.

José James blir av mange sett på som ei ny vokalstjerne i et sjangerfritt landskap.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

José James har rukket å bli 39 år. Siden han debuterte med "The Dreamer" i 2008, har "verden" i stadig større grad blitt oppmerksom på vokalisten som kommer fra Prince´hjemby Minneapolis. Det tror jeg har mye å si for hvem James er musikalsk også – som sin store "mentor" så henter også James hemningsløst fra en rekke kilder. Her er det like mye soul, funk, rhythmn and blues, jazz og hip hop-impulser som det fantes hos Prince og James, som også spiller gitar og synger som Prince gjorde, vil definitivt ikke kalles jazzsanger sjøl om han ofte havner i den kategorien.

Det store gjennombruddet kom i 2010 med "For All We Know" og prisene for årets vokaljazzalbum stod nesten ikø. i 2012 blei James signa av Blue Note. Tre album har det blitt på Blue Note siden den gang der det seineste er det klart mest jazzaktige: "Yesterday I Had the Blues: The Music of Billie Holiday" med assistanse fra Eric Harland, Jason Moran og John Patitucci.

Med "Love in a Time of Madness" tar James en ny u-sving: her er det pop-, soul-, funk og rhythm and blues-James vi fåri stifte bekjentskap med igjen. Her er mye programmert og James får hjelp fra mangt og mye og ballet blir avslutta med en duett med en tidligere favoritt som har vært ganske så fraværende de seineste åra, Oleta Adams – den vakre balladen "I´m Yours" har så avgjort hitpotensial.

José James, som kommer til Oslo om ikke lenge, har så avgjort noe helt eget å fare med med sin varme, empatiske stemme. Om det er nok til å ta det stoooore steget, er jeg likevel i tvil om.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

José James

Love in a Time of Madness

Blue Note/Universal Music

Det skjer veldig mye rundt bassisten Per Mathisen. Nå har det skjedd i New York og det med strålende tonefølge.

Per Mathisen, Utsi Zimring og David Kikoski – vi snakker heftige saker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Nikola Zimring

Sandefjords store bass-sønn Per Mathisen legger stadig nye territorier for sine føtter. For et par år siden møtte han den israelske trommeslageren Utsi Zimring i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio for CD-innspillinga "Landing" med det israelske fusionbandet Niogi. Kjemien mellom Mathisen og Zimring var åpenbart av det sjeldne slaget både på det menneskelige og musikalske planet.

De to begynte raskt å snakke sammen om hva og hvordan de skulle utvikle sine relasjoner og etter flere konserter sammen rundt om i Europa og i Israel, begynte de å planlegge innspillinga av denne cd-en – musikken som de begge hadde skrevet, men hver for seg, var klar for sjøsetting.

Begge hadde svært sterke bånd til New York, så det var ikke noen vanskelig avgjørelse å komme ned på hvor skiva skulle spilles inn. Spørsmålet om hvilken tangentmann de ønska å invitere med seg var heller ikke veldig tidkrevende: begge to mener nemlig at David Kikoski er en av de aller hippeste gutta i klassen. Kikoski takka mer enn gjerne ja og 20. og 21. januar i fjor var Systems Two i Brooklyn åstedet for en meny bestående av fire låter hver av Mathisen og Zimring.

Her snakker vi funky jazzmusikk med et herlig driv fra start til mål. Det er bortimot umulig å skjønne at dette er en trio mer eller mindre skapt der og da i studio, men med slike kapasiteter involvert så er det ikke så merkelig likevel. Her er det tydeligvis snakk om både kjemi, empati og musikalsk lekenhet på et høyt nivå og dette grooooooover noe infernalsk hele veien.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Per Mathisen & Utsi Zimring with David Kikoski

New York City Magic

Alessa Records/sounddesign-austria.at

Saksofonisten Kristin Sevaldsen fra Lillehammer forteller oss med sin fjerde soloskive at hun er en musikant som vet hvor hun vil.

Kristin Sevaldsen byr på mye vakker musikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Er man ikke bosatt i en av de store byene, er muligheten til å bryte gjennom lydmuren med musikken sin relativt liten. Sjølsagt finnes det unntak som Jan Gunnar Hoff, men det er uansett vanskelig.

Kristin Sevaldsen er heldigvis av typen som ikke gir seg av den grunn. Siden 2007 har hun altså gitt ut fire skiver og etter tre i ganske rask rekkefølge, hadde hun ingen konkrete planer om nummer fire. TNT-gitaristen og studiodriver Ronni Le Tekrø ville det annerledes og inviterte Sevaldsen til studioet sitt for å gjøre ei innspilling med musikanter han gjerne ville høre henne med.

Med en slik invitasjon var Sevaldsen uansett ikke vanskelig å be og hun gikk raskt i gang med låtskriving. Rett over nyttår 2016 var det meste klart og sammen med et kjerneband med legenden Sveinung Hovensjø på elbass, Martin Hystad på trommer, Lars André Kvistum på tangenter og Staffan William-Olsson på gitar, skred sopran- og tenorsaksofonist Sevaldsen til verket. I tillegg har også le Tekrø bidratt med elektronikk på noen spor og Ingvild Andersgaard synger vakkert på "Tired Bird Lullaby".

Musikken henter sin inspirasjon fra jazz, ambient, pop, Nordic noir og sikkert en hel del annet. Kristin Sevaldsen lager vakker musikk det groover av, sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Sevaldsen

Wiser

d´Label Records/MusikkLosen

Den svenske, men også litt norske, gitargiganten Georg "Jojje" Wadenius har runda 70. Det har Norrbotten Big Band markert med en praktutgivelse – med Wadenius som hovedsolist. Det er bare rett og rimelig.

Georg "Jojje" Wadenius med en livsbejaenhet av de sjeldne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt siden seint 60-tall har Georg "Jojje" Wadenius vært der med sin helt spesielle gitarsignatur. Uansett hvilken rolle han har bekledd, det være seg med musikk for barn, i band som Made in Sweden, med Pugh Rogefeldt, i USA med Blood, Sweat & Tears, Aretha Franklin, Luther Vandross, Steely Dan eller i TV-programmet Saturday Night Live, har Wadenius satt sitt helt spesielle bumerke på musikken. Han er en totalt sjangerfri musikant som befinner seg vel omtrent hvor som helst både som tidligere bassist, sanger og ikke minst som urgroovy gitarist. Kjærligheten har vært så god med både han og oss at han har vært bosatt i Norge i en årrekke nå, men fortsatt er det svenskene som benytter seg mest av hans fantastiske talent.

Norrbotten Big Band hyller Wadenius slik en sånn musikant skal hylles.

I forlengelsen av Wadenius´ 70-års dag i 2015 inviterte Norrbotten Big Band, under ledelse av den utmerkede saksofonisten Joakim Milder, åtte komponister til å skrive storbandmusikk til en konsert som skulle hylle den store musikanten og det inderlige og empatiske mennesket Georg Wadenius – Jojje blant venner og vel så det. Den 5. og 7. mars i fjor blei musikk av Peter Daanemo, Maggi Olin, Anne Mette Iversen, Helge Albin, vår egen Geir Lysne, Milder, Johan Lindström og Monica Dominique, framført i Kulturens hus i Luleå – på hjemmebanen til Norrbotten Big Band.

Vi møter et profesjonelt storband av meget høy kvalitet og med de utmerkede låtene, som på hvert sitt vis løfter fram Wadenius – som om det skulle være nødvendig, samla på en dobbelt-CD, tar de oss med på en feststund av de sjeldne. De åtte komponistene har sjølsagt hver sin personlige signatur og de skriver alle sammen en liten tekst i coverheftet om hvordan de har tenkt – fellesnevneren er at det swinger noe infernalsk. Bandet har også en rekke meget dyktige solister, men det er far sjøl – Jojje Wadenius – som får anledning til å skinne her og du verden som han gjør det. For et varmt og empatisk gitarspill vi får være med på her! Festen blir avslutta med Wadenius´ egen "Snakes in a Hole" der han også synger.

De som fortsatt ikke har oppdaga hvilken enorm kapasitet vi har her midt blant oss, får en ny anledning til å finne ut av det her. Georg "Jojje" Wadenius er en av de virkelig store!

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Norrbotten Big Band Featuring Georg "Jojje" Wadenius

Jojje Wadenius (70)

Prophone/Naxos Norway

Med utgangspunkt i Kongsberg, Åndalsnes og Tsjekkia har trioen KIAP kommet sammen og skapt noe de er helt aleine om.

KIAP med Magnus Sefaniassen Eide, Michal Wróblweski og Magnus Jønnum Grimnes staker ut sin egen kurs.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Med såpass vidt forskjellige geografiske utgangspunkt, blei Musikkhøgskolen i Oslo årsaken til at trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra jazzmetropolen Åndalsnes, gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra festivalbyen Kongsberg og altsaksofonist Michael Wróblewski, fant sammen på alle slags vis. Alle er bosatt i hovedstaden og en av flere fellesnevnere er altså det bassløse samfunnet KIAP – som betyr stønne, vræle eller noe i den dur på et fremmedlandsk språk.

Her får vi være med på KIAPs debut-CD, nummer to er allerede spilt inn, og både bandet og musikken er nok et eksempel på at høyskole/universitetsinstitusjonene her er til lands er smeltedigler og utklekkingssteder for musikere, band og et kreativt mangfold som er bortimot unikt.

Det KIAP, med tre sjangerfrie og usedvanlig søkende og dyktige unge herrer, gir oss, er høyenergisk musikk med røtter i både jazz, rock, metal og med klare spor til filosofien til en stilskaper som John Zorn. Jønnum Grimnes og Wróblewski har skrevet alle låtene hver for seg, med ett unntak og da har de samarbeida om åpningslåta "Vitamins".

Og vitamininnsprøyting har så definitivt KIAP – både bandet og skiva blitt. Intensiteten, energien, lytteevnen, musikaliteten og empatien er hørbar hele veien og når ti låter blir servert på vel en halvtime, så skjønner man raskt at her blir ikke mye tid skusla bort på tant og fjas.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

KIAP

KIAP

Hevhetia/kiaptrio.com

Livet består av tilfeldigheter og noen er viktigere enn andre. Møtet mellom vokalisten Marit Sandvik fra Tromsø og trommeslageren Maurizio Picchiò fra Foligno i Italia er av det viktige og vakre slaget.

Maurizio Picchiò og Marit Sandvik ved Polarsirkelen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sommeren 2014 inviterte saksofonisten Helge Sveen Marit Sandvik og hennes gitarspillende mann Øystein Norvoll til et musikalsk møte i Spoleto i Italia. Trommeslager for anledninga var Maurizio Picchiò. Kjemien var umiddelbart både tilstede og sterk og snøballen begynte å rulle – sjøl om det var varmt! Ideen om et skiveprosjekt basert på Sandviks musikk blei født mer eller mindre der og da.

Noen få måneder seinere tok Sandvik med seg en bunke musikk og pianisten Eivind Valnes og satte seg på flyet til Roma der Picchiò hadde samla et kremlag bestående av Fabrizio Bosso på trompet, Maurizio Giammarco på tenorsaksofon og Raffaelo Pareti på bass – meget velmeritterte musikanter som likevel er ganske så ukjente her hjemme, men som holder skyhøy standard.

Hele bandet på Norgesturné på nyåret.

Med seg i bagasjen hadde Harstad-fødte, men Tromsø-bosatte Sandvik (60) ei bunke med flotte låter – hun har skrevet det aller meste av både tekster og melodier og enkelte av arrangementene, men med litt assistanse fra herrer som Tom Harrell og Jørn Øien. For å si det sånn: de to sistnevnte befinner seg i utmerket selskap her.

Hadde Sandvik, med masse varme og en herlig og unik signatur på stemma si, bodd lenger sør i landet eller nærmere en jazzmetropol, hadde hun garantert hatt et større navn enn hun har. Slik er det med den saken, men det uansett å håpe etter at "Travel" har kommet ut både her hjemme og i Italia, at Marit Sandvik får mye mer oppmerksomhet enn det som har kommet hennes vei så langt. Norgesturneen bandet la ut på på nyåret var en solid bekreftelse på at hun har veldig mye å fare med.

Hennes fine, småfilosoferende tekster og vakre melodier, med et fundament i musikk fra 60-tallet og USA, blir dandert i alle slags tempi og Sandvik, og hennes nye venner, fikser det på et framifrå vis. Hun scatter også på en måte som forteller oss at hun har kontroll på det meste av jazzhistoria. Reiser og påfølgende møter fører ofte gode ting med seg – "Travel" er et strålende eksempel på det.

Fra heimen i Tromsø er datter Dagny kanskje på vei mot det store popgjennombruddet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Mor Marit fortjener også et skikkelig gjennombrudd.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Marit Sandvik – Maurizio Picchiò

Travel

Alfa Music/MusikkLosen